Liv Indrebø vil ha sin eigen plass og vere eit praktisk menneske. Ho kjøper eit avsidesliggande småbruk for å jobbe utandørs og gjere ny nytte av dei gamle husa. På museet strevar ho med å tru på orda ho er tilsett for å produsere. Draumen om kroppsarbeid og nytteverdi er sterkare i ho enn i kjærasten Svein, ein populær fysioterapeut som bur i byggefeltet i Avdalen sentrum. På jonsok kjem amerikanske slektningar av for lengst utvandra nordmenn på besøk, og folk samlar seg på bygdetunet. Bålet brenn. Men er Liv i ferd med å miste klarsynet i sitt inderlege forsøk på å klare seg sjølv?
Eit praktisk menneske er ein roman om å ikkje gro att i eit landskap perfekt for konservering. Historia finst på trygg avstand, men kva med livet i praksis? Kan ei kvinne aleine klare å forvandle kaos til orden? Og korleis elske noko ein ikkje treng?
Likte dette personportrettet av en bok. Flere fine passasjer som denne:
«Eg reiste innover til småbruket med det nyleg innkjøpte brekkjernet mitt og tenkte: Hjartet mitt fortener å bli isolert. Det er fyrst på avstand eg kan fungere som eit anstendig menneske, når eg har forstått kva som er rett, er det allereie for seint.» (s. 35)
Ei lita nynorskbok om hva som må være det ultimate akademiske faget, musealterapaut. I en episode i boka hvor hovedpersonen er på intervju til stillinga begås det en episk rant (har vi et godt norsk ord for dette?) hvor forfatteren oppnår et nivå av satire som så altfor sjelden dukker opp i litteraturen.
Så er også denne innledningen misvisende, for historien handler om en person fanget i en akademisk stilling når kallet er å utføre praktisk arbeid. Her er det som du forstår duket for konflikter, dog helst av det indre slaget.
Samtidig har forfatter begått et annet fiffig grep, nemlig utviklet et ytterst interessant persongalleri, uten helt å dra nytte av det. Det er egentlig en god egenskap, å ikke føle seg tvunget til å nøste ut alle trådene for leseren, samtidig blir en jo grådig nysgjerrig da. Hva skal jeg gjøre nå da? Tenke selv?
Jeg triller en solid firer for denne ytterst provoserende boka.
Hvert kapittel er en vegg med tekst, og har flere "run-on sentences". Før jonsokfesten er historien skrevet i presens med tilbakeblikk, mens da denne delen begynner, er historien i seg selv skrevet i fortid med kun de generelle "sannhetene" i presens. Det var mye dumping av informasjon, som ofte føltes både irrelevante og ødela drivet i historien for meg. Det virker også som om første delen av romanen ikke har noe å gjøre med siste del. Generelt syntes jeg boken var rotete skrevet, og manglende linjeskift og oppmerking gjorde boken veldig vanskelig å lese.
God bok, men minnet meg litt for mye om Verda er ein skandale av Agnes Ravatn. Dette gjorde at boka fra Rorgemoen ikkek om helt til topps. Begge handler om kvinner som flytter til nedlagte gårdsbruk utenfor allfarvei, men der Ravatn hadde et lett og ledig språk med småmorsomme anekdoter ble det litt vel tungt fra Rorgemoen. Litt urettferdig, men det ble min opplevelse.
Underfundig språk som gir nye assosiasjoner - samtidig som beskrivelsene er veldig presise. Ser mange har lagt ut små sitat fra boka, i anmeldelsene sine, og det er mange «sitatvennlige» og gode avsnitt i denne boka. Vet ikke helt om jeg likte slutten. Men en god bok, det var det.