Henny forlater mamma og storbyen og flytter til tante Liv i havgapet. Klimakrisen har truffet verden med full styrke, og på øya mottar hun overlevelsespakken for nyankomne. Det lille samfunnet jobber hardt for å hindre at øya skal synke i havet. Månedlige veiinger av øyboerne avgjør om de må selge en kommode på Finn eller slakte en ku.
Henny klarer ikke slutte å tenke på Johannes. Faren hans er klimaforskeren som står bak det strenge regimet. Men hvilken hemmelighet er det han skjuler? Er det mulig å falle for noen når alt handler om å overleve neste storm? Og hvor langt kan man gå i klimakampen for å redde sin egen verden?
Øya synker sakte er en velskrevet og tankevekkende roman om ekstreme løsninger og sterke følelser – om å leve på en øy som synker mens kjærligheten vokser.
Nervepirrende bok om å være ung når verden går til helvete… fanger følelsen av maktesløshet og konflikt mellom generasjonene, og du må lese videre! Må finne ut av hvordan dette ender…
Ok så først må jeg bare si for en tittel!! Øya synker sakte er en spennende og ganske passende tittel for boka. Boka i seg selv er ikke så spennene men underholdene. Boka holder ca samme «spenning» eller det at du blir dratt inn i boka hele tiden. Jeg vil si at den holder en fast 4/6 hele boka. Ok så kommer vi til hvordan boken er skrevet. Det er to synsvinkler Henny og Johannes. Personlighetens deres kommer virkelig frem når det både er dialoger men også hva karakteren tenker om temaet eller personen rett etterpå. Ganske ofte er det også morsomme tanker som kommer etterpå, Johannes og Henny er jo ungdommer og værfall fra Henny sin side kan der komme noen spydige veldig morsomme tanker eller kommentarer etter eller i en samtale. Boka slutta på en veldig «ekkel» klifhanger, jeg ble liksom litt irritert når den slutta sånn. Men helt ærlig talt hvem slutter en bok og dette er den siste setningen: «nei, vi får se, da» sier jeg og venter. Og det sier Johannes til Henny rett etterpå han tenker at øya kommer til å synke som Titanic. Vi fikk heller ikke vite hele bak-historien til Henny noe som også irriterte meg. Så jeg har en løsning «øya synker sakte 2» eller kanskje den kan hete «øya som trodde den var Titanic» eller «verden drukner fort». Med en bok nr 2 kan vi både få hvite hva som skjer videre med øya og hva som har skjedd med Henny.
This entire review has been hidden because of spoilers.
”Vinden vil legge øya flat. Havet vil stige. Stige og stige og stige. Til hele øya blir visket bort.“
Sidene i denne klimadystopien bare fløy forbi, og jeg likte den utrolig godt! Boka har et raskt tempo og har en klaustrofobisk stemning! Kapitlene i boka varierer i lengde, noen er på et par sider, mens noen er bare på noen få linjer. Synsvinkelen veksler mellom å fortelle historien fra Henny og Johannes perspektiv, og vi får et innblikk i karakterenes tanker og følelser!
Historien er original og tar opp temaer som vennskap, ung kjærlighet og klima. Det er et godt driv gjennom hele boka, og den er vanskelig å legge fra seg! Boka er skremmende aktuell, for hva vil skje dersom havet stiger og øya blir oversvømt?
Lettlest tankeeksperiment om en liten øyas samfunn i forsøk om å kjempe mot klimakrisen. Jeg likte måten historien ble fortalt gjennom de to hovedkarakterene.
Aktuell om klimakrisen! Det kunne med fordel skjedd enda mer dramatiske ting. Det jeg liker aller best er at Synnes gode, og til tider overraskende, skrivestil er lett å kjenne igjen - også her.
Jeg er nok ikke helt i målgruppen for denne boka. Jeg liker bakgrunnen for historien, jeg synes det er interessant å lese en dystopi om hvordan verden kanskje blir hvis vi ikke får bremset klimaproblemene. Jeg synes kjærlighetshistorien blir litt forutsigbar.
En tydelig fortellerstemme og velfundert plot til tross, så ble denne litt for hendelsesløs for meg. Jeg føler at historien lett kunne vært mer utdypet, og at potensialet for hendelser var større enn det som ble innfridd. De delene, som etter min mening var mest interessante å følge, ble aldri løftet opp eller rundet av.
Så jeg ble sittende igjen med historien om at "jente og gutt møtes, de forelsker seg, konflikt og gjenforening" innenfor noen spede beskrivelser av konsekvensene av klimaendringer. Det var mye potensiell konflikt, som kunne vært veldig spennende å lese mer om, men som aldri fikk utfolde seg.
This is a book for young teens on climate change and about not losing hope something something.
Actually this is just a story that's incredibly frustrating and unrewarding. The ending felt like the main characters pretty much just gave up like everyone else, not to mention how dull and boring Johannes was every step of the way - I simply couldn't understand why Henny bothered spending any time with him.
Being a foreigner reading Norwegian, I may have missed some subtleties in the text, but it didn't feel very gripping at any point - just bleak and boring in the end, even the main character succumbs to the hopelessness and general meaninglessness of her life.
The positive elements of this book? The relationship between Henny and her aunt (her mother stayed one-dimensional to the very end) and the conspiracy and autocratic measures by Johannes' father.
Hoping to find better Norwegian literature from my local library, 2/5
Liker godt ideen, men synes likevel denne ble kjedelig. Det kunne skjedd mye mer, og ville gjerne visst hva som var greia med Henny og moren, og hva som skjer i byen hvor Henny kommer fra. Alle karakterene virker litt daffe og tiltaksløse - hvorfor godtar de alle reglene som blir bestemt?