Eit anna blikk
226 sider
Erlend Skjetne
Flamme forlag
2021
Romanen Eit anna blikk har blitt igjen i tankene mine, måneder etter at jeg leste den. Boka er gitt ut som ungdomsroman, men passer godt for voksne også. Som skolebibliotekar vil jeg først gi tre grunner til at den passer på skolebiblioteket: det ene er at vi har elever som leser nynorsk gjennom skoleåret, og denne romanen er et godt tillegg i samlingen. Viktigere er det at romanen passer tematisk hos oss på skolen, både fordi det handler om livet til ungdommer på asylmottak, og fordi forfatteren har en vinkling som også tar for seg samiske og kvenske forhold. Slik blir boken ekstra aktuell i en region hvor det er mye samisk og kvensk historie å ha med i beregningen.
Romanens forteller er Anwar, en enslig mindreårig flyktning fra Afghanistan. Han er plassert i et asylmottak i Nord-Norge et sted, sammen med 17 andre gutter fra samme land. De kaller Anwar professoren. Hjemme i Afghanistan hadde han en kort tid arbeidet som hjelpelærer sammen med onkelen som var lærer i landsbyskolen. Anwar elsker bøker og språk. Forfatteren bruker dette for å leke med det norske språket, blant annet hvordan muligheten sammensatte ord gir til å lage nye sammensetninger nye forståelser og misforståelser.
Ha lar for eksempel Anwar bruke en synonymordbok han finner på voksenopplæringen og lage setninger som «då er det ingen lys for observere, ein berre kan gjette korleis er bygda i det reelle» Og når læreren liker teksten men kommenterer ordvalget mener Anwar at «det er mishandling av språker å berre bruke berre små og keisame delar av det. Det blir som å ha ein hund ein aldri luftar» (s 37f)
Fortellingen starter idet en ny gutt, Walid, flytter inn og blir Anwars romkamerat og venn
på mottaket. Walid tør der Anwar nøler. Men han har også sitt å stri med. Og da er det
Anwar som hjelper ham. Romanen beskriver et lite samfunn. Vi hører om mottaket, norskkurs med en lærer, politiet, noen få omsorgspersoner, jenta på butikken, andre norske ungdommer som Anwar opplever som skumle og verger som kan være både så og slik.
Hvem får bli og hvem må dra? Det er det daglige hovedfokuset for guttene, det altoverskyggende som inneholder svaret på om det finnes fremtid og håp.
Forfatteren, Erlend Skjetne(f.1988) er en ganske fersk forfatter. Han debuterte i 2019 med diktsamlingen Skare som han ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris for. Ideen til denne romanen har han kanskje fått på jobb? Han er lærer i norsk for språklige minoriteter. Nylig fikk han brageprisen for denne romanen, Eit anna blikk, i kategorien barne og ungdomsbøker.
Skjetne gjør det kunststykke å vise frem flere folkegrupper og deres forhold til hverandre, gjennom fortellergrep og valg i teksten. Han gir stemme til samers og kveners historie i nord, blant annet gjennom å la Anwar oppleve tre nasjonaldager i løpet av vinter og vår, Samefolkets dag 6 februar, Kvenfolkets dag 16 mars og Norges nasjonaldag 17. mai. Selv tilhører Anwar folkegruppen hazara som har en underordnet rolle i det afghanske samfunnet i forhold til folkegruppen pashton. Denne rollen er fremdeles hans, som hazara blant pashtonere på mottaket, så når læreren snakker om samenes historie i Norge er dette noe Anwar kan relatere til og identifisere seg med, mer en han identifiserer seg med kvener, selv om de også har vært innvandrere på et tidspunkt. 17. mai opplever han ikke egentlig, for da er det andre ting som skjer samtidig.
Et annet fortellergrep er måten han bruker språket. Anwars tanker som egentlig foregår på morsmålet dari, gjengis i et relativt komplisert norsk. Når guttene på mottaket snakker med hverandre på dari, gjengis det på vanlig norsk, mens de i samtale med nordmenn bruker et enkelt språk norsk der morsmålet skinner igjennom. Det så vi også i eksempelet lenger opp. Til å begynne med, før jeg forsto systemet, gjorde det lesingen vanskelig, men når jeg forsto systemet i forfatterens gjengivelse av tanker og tale, var det ikke lenger til hindring. Jeg tenker imidlertid at det kan være lurt å nevne dette fortellergrepet for nye lesere for å lette lesingen fra starten, og de kan få med seg hele historien om Anwar og Walid.
Det er jo ikke et lett tema som blir tatt opp, men absolutt et viktig tema. Slik romanen er skrevet gir Erlend Skjetne oss et annet blikk på livet til enslige, mindreårige asylsøkere, et annet blikk fra innsiden av asylmottaket, kanskje også et annet blikk på oss selv?