Eg ser han for meg no: Det snør så vidt, han dreg ei hand gjennom det svarte håret. I det same gløttar han opp på meg, smiler fort, før han løftar ein liten ryggsekk ut av bagasjerommet. Har han reist så lett, må han vere ein av oss.
Eit anna blikk er ei forteljing frå eit flyktningmottak i Nord-Noreg. Her bur atten afghanske gutar, derimellom Anwar, som elskar bøker og språk og blir kalla Professoren. Ein dag flyttar Walid inn på rommet hans. Walid er Anwars rake motsetning, ein sjarmerande opprørar og glimrande fotballspelar.
Gradvis oppstår eit vennskap mellom Anwar og Walid. Men kvardagen på mottaket er hard, framtida uviss: Kven av dei – om nokon – vil få lov til å bli i Noreg?
Nominert til Brageprisen i kategorien barne- og ungdomsbøker!
Erlend Skjetne (f. 1988) bur i Trondheim og arbeider med norskopplæring for flyktningar. Han har hatt dikt på trykk i ymse tidsskrift, omsett ein operalibretto til norsk og skrive librettoen til ein opera som skal setjast opp i Trøndelag sumaren 2018.
Min begynnende skepsis forsvant da jeg 1) sluttet å tenke på boka som en ungdomsroman (eller rettere sagt, en roman for elever i ungdomsskolen, som er det jeg jobber med) og 2) sluttet å lure på hva slags kjennskap forfatteren har til flyktningmottak, mindreårige asylsøkere generelt og afghanere spesielt (fordi jeg lærte at han har arbeidserfaring fra og med disse). Med alt det her i bakhodet begynte jeg rett og slett å lese boka på en annen måte enn jeg gjorde i starten. Og konkluderer med at den er hjerteskjærende, men på en lavmælt måte, ispedd humor, fintriste formuleringer, språknerding (som jeg som språknerd selv alltid setter pris på) og endel ting som jeg føler forblir usagt/mellom linjene.
Romanen Eit anna blikk har blitt igjen i tankene mine, måneder etter at jeg leste den. Boka er gitt ut som ungdomsroman, men passer godt for voksne også. Som skolebibliotekar vil jeg først gi tre grunner til at den passer på skolebiblioteket: det ene er at vi har elever som leser nynorsk gjennom skoleåret, og denne romanen er et godt tillegg i samlingen. Viktigere er det at romanen passer tematisk hos oss på skolen, både fordi det handler om livet til ungdommer på asylmottak, og fordi forfatteren har en vinkling som også tar for seg samiske og kvenske forhold. Slik blir boken ekstra aktuell i en region hvor det er mye samisk og kvensk historie å ha med i beregningen.
Romanens forteller er Anwar, en enslig mindreårig flyktning fra Afghanistan. Han er plassert i et asylmottak i Nord-Norge et sted, sammen med 17 andre gutter fra samme land. De kaller Anwar professoren. Hjemme i Afghanistan hadde han en kort tid arbeidet som hjelpelærer sammen med onkelen som var lærer i landsbyskolen. Anwar elsker bøker og språk. Forfatteren bruker dette for å leke med det norske språket, blant annet hvordan muligheten sammensatte ord gir til å lage nye sammensetninger nye forståelser og misforståelser.
Ha lar for eksempel Anwar bruke en synonymordbok han finner på voksenopplæringen og lage setninger som «då er det ingen lys for observere, ein berre kan gjette korleis er bygda i det reelle» Og når læreren liker teksten men kommenterer ordvalget mener Anwar at «det er mishandling av språker å berre bruke berre små og keisame delar av det. Det blir som å ha ein hund ein aldri luftar» (s 37f)
Fortellingen starter idet en ny gutt, Walid, flytter inn og blir Anwars romkamerat og venn
på mottaket. Walid tør der Anwar nøler. Men han har også sitt å stri med. Og da er det
Anwar som hjelper ham. Romanen beskriver et lite samfunn. Vi hører om mottaket, norskkurs med en lærer, politiet, noen få omsorgspersoner, jenta på butikken, andre norske ungdommer som Anwar opplever som skumle og verger som kan være både så og slik.
Hvem får bli og hvem må dra? Det er det daglige hovedfokuset for guttene, det altoverskyggende som inneholder svaret på om det finnes fremtid og håp.
Forfatteren, Erlend Skjetne(f.1988) er en ganske fersk forfatter. Han debuterte i 2019 med diktsamlingen Skare som han ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris for. Ideen til denne romanen har han kanskje fått på jobb? Han er lærer i norsk for språklige minoriteter. Nylig fikk han brageprisen for denne romanen, Eit anna blikk, i kategorien barne og ungdomsbøker.
Skjetne gjør det kunststykke å vise frem flere folkegrupper og deres forhold til hverandre, gjennom fortellergrep og valg i teksten. Han gir stemme til samers og kveners historie i nord, blant annet gjennom å la Anwar oppleve tre nasjonaldager i løpet av vinter og vår, Samefolkets dag 6 februar, Kvenfolkets dag 16 mars og Norges nasjonaldag 17. mai. Selv tilhører Anwar folkegruppen hazara som har en underordnet rolle i det afghanske samfunnet i forhold til folkegruppen pashton. Denne rollen er fremdeles hans, som hazara blant pashtonere på mottaket, så når læreren snakker om samenes historie i Norge er dette noe Anwar kan relatere til og identifisere seg med, mer en han identifiserer seg med kvener, selv om de også har vært innvandrere på et tidspunkt. 17. mai opplever han ikke egentlig, for da er det andre ting som skjer samtidig.
Et annet fortellergrep er måten han bruker språket. Anwars tanker som egentlig foregår på morsmålet dari, gjengis i et relativt komplisert norsk. Når guttene på mottaket snakker med hverandre på dari, gjengis det på vanlig norsk, mens de i samtale med nordmenn bruker et enkelt språk norsk der morsmålet skinner igjennom. Det så vi også i eksempelet lenger opp. Til å begynne med, før jeg forsto systemet, gjorde det lesingen vanskelig, men når jeg forsto systemet i forfatterens gjengivelse av tanker og tale, var det ikke lenger til hindring. Jeg tenker imidlertid at det kan være lurt å nevne dette fortellergrepet for nye lesere for å lette lesingen fra starten, og de kan få med seg hele historien om Anwar og Walid.
Det er jo ikke et lett tema som blir tatt opp, men absolutt et viktig tema. Slik romanen er skrevet gir Erlend Skjetne oss et annet blikk på livet til enslige, mindreårige asylsøkere, et annet blikk fra innsiden av asylmottaket, kanskje også et annet blikk på oss selv?
Jeg var skeptisk til denne: Ville det fungere at en norsk forfatter skulle skrive i jeg-form om en 17 år gammel afghansk flyktning? Jeg synes det gjør det, men så er jeg jo - heldigvis - ingen afghansk flyktning selv. Det er mye å like ved denne boka: Hovedpersonen Anwar er hazara, og utsettes derfor ikke bare for rasisme av nordmenn, men også fra sine landsmenn. Han er foreldreløs, lider av tuberkulose, er tenksom og forsiktig, og en svært sympatisk hovedperson. Det ligger mye språklig humor i tankene han gjør seg, og ikke minst i kommunikasjonen med læreren. Romkameraten Walid er av en helt annet støpning, og det føles svært urettferdig når det er han, og ikke Anwar som får oppholdstillatelse i Norge. Sånn midtveis i romanen kommer de første hintene om en fremtidig katastrofe. Problemet er at alt går så langsomt. Det tar altfor lang tid før det blir noe action, og det som skjer, skjer utenfor Anwars synsfelt, og blir veldig vagt beskrevet. Dette skal være en ungdomsroman, og uerfarne lesere vil trolig ikke forstå hva som skjer. At forfatteren heller ikke lar oss få vite hvem offeret - eller kanskje ofrene - var, og hvor galt det egentlig gikk, vil trolig oppleves som svært skuffende av målgruppa. Dette kunne blitt en spennende og medrivende roman som samtidig fikk formidlet noe om hvor uendelig vanskelig det er å være flyktning. Som romanen er, tror jeg det vil være få i målgruppa som henger med helt til siste side.
Verkeleg ei bok til ettertanke. Det er ein afghanske flyktningen Anwar som fortel. Han bur i eit mottak i Nord-Noreg. Vi ser verda med augene hans. Han kallar seg professoren, for han er glad i lære ting, lese bøker og likar skriving. Helsa hans er ikkje god, det forstår vi etter kvart. Han blir sett ned på av dei andre, for dei har ei slags indre rasisme i gruppa. Han har ikkje autoritet nokon stad. Mykje av handlinga er knytt til romkameraten Walid, som er ein heilt annan type. Walid tøyer grensene, får kjærastar og rotar seg opp i trøbbel.
Språket er nydeleg! Feil ordstilling, utprøving av uttrykk og stadig utviding av ordforrådet gjer at det høyrest ekte ut. Når han snakkar feil, er det både humoristisk, men ikkje sjeldan med ein symbolsk sår klangbunn. I boka får vi sjå tekstar han skriv som skuleoppgåver. Spesielt likte eg skriveøvinga om heimstaden, Afghanistan. Anwar er god i norsk, treng ikkje tolk, som ein episode i boka viser med humor.
Boka gir eit anna blikk, bokstaveleg talt, på landet vårt og kulturen vår. Vi får eit innblikk i kontrastane. Vanskelege liv, skildra med humor, varme og mykje alvor. Kulturkrasj, krig og fred, språkhindringar og ønske om eit vanleg liv kling med, i ein bok som eg ikkje som gløyme.
En interessant, velskrevet bok. Den har flere gode refleksjoner rundt flyktninger i Norge, og gir oss et godt innblikk i hvordan flyktninger oppfatter Norge. Det er en del intriger i historien som aldri blir adressert, og det er nok det største trekkpunkte i en bok som ellers er vel verdt å lese.
Litt treig på starten, men etter kvart som du blir kjent med hovudpersonen, blir boka betre og betre. Trur kanskje ho passar best for modne ungdommar, sånn 16+
Mange tankar og kjensler, og det store spørsmålet - er verda rettferdig? (Svaret er nei, men om den nokonsinne kan bli heilt rettferdig er eg usikker på).