A Philosophy of Lying

by Lars Fredrik Händler Svendsen, Matt Bagguley (Translator)

From lying to friends to lies in politics, a wide-ranging examination of the forms and ethics of falsehood.
 
From popular philosopher Lars Svendsen, this book is a comprehensive investigation of lying in everyday life. What exactly is a lie, Svendsen asks, and how does lying differ from related phenomena, such as “bullshit” or being truthful? Svendsen also investigates the ethics of lying—why is lying almost always morally wrong, and why is lying to one’s friends especially bad? The book concludes by looking at lying in politics, from Plato’s theory of the “noble lie” to the Big Lie of Donald Trump.
 
As phrases like “fake news” and “alternative facts” permeate our feeds, Svendsen’s conclusion is perhaps a surprising that, even though we all occasionally lie, we are for the most part trustworthy. Trusting others makes one vulnerable, and we will all be duped from time to time. But all things considered, Svendsen contends, truthfulness and vulnerability are preferable to living in a constant state of distrust.

Genres: Philosophy, Nonfiction, Scandinavian Literature

136 pages, Paperback

Published April 22, 2022

About the author

Lars Fredrik Händler Svendsen is a Norwegian author and philosopher who is professor at the University of Bergen. He has published several books translated into 24 languages. He is also engaged as project manager in the think tank Civita. In 2008 he was awarded the Meltzer Prize for outstanding research, and in 2010 he was awarded the prisoners' Testament.

Reviews

[Nikola Jankovic · Rating 5 out of 5]

Ova mala knjižica norveškog akademskog filozofa, na 120-ak strana donosi iscrpan pogled na laži i laganje. To čini na veoma razumljiv način, a da ipak ne ostane površna. Zapravo upravo suprotno od toga.

Autor počinje od odgovora na pitanje "šta je laž?" Jednostavno, na prvi pogled - laž je to kada govorimo nešto što smatramo neistinom u kontekstu u kom naš sagovornik ima realnih razloga da pretpostavi da govorimo istinu - ali ne baš potpuno. Šta je, na primer, suprotnost od laži? (Ne, nije istina) Šta je istinolikost? Da li uvek kad govorimo neistinu, lažemo? Ako bismo uvek kretali od potpune tačnosti i istine, skoro nikad u životu ništa ne bismo postigli, jer je teško uvek izreći celokupnu istinu. Da li lažemo ako prećutimo istinu, itd.

Svensen nastavlja sa etikom laži - počinje od Aristotela, pa preko Avgustina stiže do Kanta, koji smatra da nikad ne treba lagati, pa čak i ako time spasavamo nečiji život (onaj čuveni misaoni eksperiment "nacisti su ti na vratima, a ti skrivaš Jevreje"). Kant kaže - laganjem ne nanosimo štetu samo sebi i onome koji nas sluša, već celom čovečanstvu, zato što na taj način rušimo jednu od stvari koja je ljudskom rodu najbitnija; komunikaciju. Zatim obrađuje bele laži, za koje često smatramo da su dozvoljene. Pa izgovorene su iz najbolje namere, a možda čak i da nekoga poštede od štete i opasnosti. Ali, ko smo mi da možemo da procenimo da li neko zaslužuje istinu, i da li je dovoljno snažan da može da je podnese? Zar nije već sam taj pristup podcenjivački prema onome drugome? A istovremeno, potpuno je pogrešan, pošto ga lišava prava na istinu.

S vremenom, a pogotovo kad stigne do laži u politici, stiže i do Makijavelija, koji je smatrao da je lagati uvek dozvoljeno, pa čak i onda kad s tim stičemo korist samo sebi i nikom više. Maks Veber, taj omiljeni mislilac našeg predsednika, smatra da nije baš tako, ali da je u javnom životu i politici laž dozvoljena, ukoliko ona donosi neku društvenu korist. ("Svet politike je prljav i svako ko želi da se ponaša odgovorno u takvom svetu mora biti spreman da uprlja ruke.") Ali, ko će proceniti kada smemo lagati, to je najveći problem u ovakvom pristupu.

Nastupa Hana Arent, koja je već 50-ih i 60-ih godina dvadesetog veka ustanovila kretanje politike u pravcu u kom je otišla u 21. veku. Nekad su političari lagali, možda i sa namerom da zaštite državu, ali svakako sa namerom da te uvere da je ono što govore - istina. Kod današnjih populista to više nije slučaj. Tramp i Vučić lažu, ali to čine toliko obimno, da se ljudi u toj količini laži više ne snalaze, i cilj takvog nastupa je da se poništi razlika između istine i laži - ako vas svi lažu, posledica toga neće biti da ćete početi da verujete u te laži, već to da niko nikome više neće verovati. A to ne utiče samo na politički život, već i na privatne živote svih nas, jer nam smanjuje poverenje prema našim prijateljima, poslovnim partnerima, ljudima koje upoznajemo ili srećemo u svakodnevnom životu.

Svensen se, ipak, sa javnog vraća na privatno laganje, pa tako u preostala tri poglavlja piše o lažima u prijateljstvu, laganju samog sebe, i o tome kako živeti sa lažima.

Sažeto, podstiče razmišljanje i tera te nazad u knjižaru - po Filozofiju dosade.

[Henrik · Rating 4 out of 5]

Jeg har lest denne boken, jeg lover!

Hva vil det egentlig si å lyve, eller snakke sant for den saks skyld? Dette er den andre boken av Svendsen jeg leser, og igjen er jeg positivt overrasket. Han går grundig igjennom et hverdagslig men likevell grunnleggende allmennmenneskelig tema - løgn - på en lettfattelig måte, samtidig som han henviser til nye og klassiske filosofer, litterære verk og verdenshendelser.

Boken har relativt lik stuktur som “ensomhetens filosofi”. Den begynner først med en begrepsavklaring, så går den inn i etikken, deretter løgn i relasjoner, så i politikken for å til slutt ta for seg hvordan man skal forholde seg til løgn i livet generelt. Personlig fant jeg kapittelet om løgn i politikken minst interessant da det de siste årene har gått inflasjon tekster som tar for seg det samme. Det er symptomatisk på tiden boken ble gitt ut at han har viet flere delkapitler til Trump.

Resten av boken derimot fant jeg utrolig intellektuelt stimulerende. Jeg har lenge prøvd å tenke meg fram til løgnens natur selv, uten å lykken. Løgnens Filosofi setter både mine tanker, og mye ny kunnskap inn i et nett lite rammeverk.

For hva er løgn, og hva skal til for at jeg snakker sant eller lyver i første setningen av disse betraktningene? Det letteste kan nok være å starte med hva Sannheten er. Noe er sant når det samsvarer med virkeligheten (kverulanter, ikke spør hva som er virkelig). Følgelig vil noe være usant når det ikke samsvarer med virkeligheten. Så lang så godt, for da er det lett å komme til konklusjonen at å lyve simpelten er å snakke usant, men her oppstår et problem.

Hvis vi bruker setningen øverst “Jeg har lest denne boken” som eksempel. Setningen i seg selv har flere betydninger og lest bokstavlig kan jeg hevde at jeg aldri sa noe om at jeg hadde lest boken “løgnens filosofi” av Lars Svendsen. Jeg har kun sagt at jeg har lest de to ordene “denne boken”. Dette vil jeg tro de fleste ser på som løgnaktig og missvisende, tross at jeg har snakket sant. Jeg kan også si at jeg har lest boken, som i at jeg har sett på alle bokstavene, uten at jeg husker det grann av det som står i den. Dette ville også de fleste se på som løgnaktig. Samtidig ville det ikke vært løgnaktiv om jeg ikke husket noe av boken 5 år fra nå om noen skulle spørre meg om hva den skulle handle om da. Vi kan dermed snakke sant, men likevel opptre løgnaktig. Vi kan også si noe usant men ikke opptre løgnaktig. Jeg kan si at jeg har en sekser med øl hjemme i kjøleskapet, og at vi ikke trenger å kjøpe med øl på butikken, uten å vite at romkameraten min tok den kvelden før. Om dette fører til at kvelden blir annerledes enn forventet vil dette kunne skape irritasjon, men ikke rettet mot at jeg snakket usant. De fleste ville sagt at jeg ikke hadde vært uærlig.

Det er også situasjoner hvor vi forventer usanheter, for eksempel på teater, hvor skuespillerne har fått i oppgave å handle usant. Og her blir hva løgn egentlig er mye mer synlig. For på teater blir skuespilleren sett på som bedrager når hun ikke klarer å fullføre oppgaven sin: å troværdig handle usant. Løgnen blir dermed et regelbrudd i (det lokale) språkspillet. Et illustrerende eksempel Svendsen kommer med selv er at en selger lyver ikke om hun sier en for høy pris på bilen under pruttingen, men hun lyver om hun sier at bilen har kjørt 60.000 kilometer når den egentlig har kjørt 90.000.

Nå er det lettere å definere det motsatte av løgn, da dette simpelten bare burde være at vi følger reglene i språkspillet - det motsatte av å lyve vil dermed være å opptre sannferdig, ikke å snakke sant. Svendsen bruker definisjonen fra Bernard WIlliams som igjen mener at Sannferdighetens to dyder er Oppriktigheten og Nøyaktigheten. Kort oppsummert innebærer dette at det er tilstrekkelig at man sier hvordan man mener at noe er, og at man gjør en rimelig innsats for å forsikre seg om at det virkelig er slik man tror. (s.167)

Noe jeg finner svært interessant er spesielt hvordan vi kan opptre uærlig når vi snakker sant.
Svendsen påpeker at Vi trenger ikke noen begrunnelse for å snakke sant, men vi trenger en grunn for å lyve. Vi vil simpelten foretrekke å snakke sant hvis vi kan oppnå det vi ønsker ved å snakke sant, Behovet for løgn oppstår når vi må håndtere et problem sannheten ville skapt for oss.(s.152). Vi lyver og roser eller tar vennen vår sitt parti når han eller henne egentlig kunne hatt godt av konstruktiv kritikk. Respekterer vi vennen som menneske, og samtidig har en relasjon med en grunnmur av omsorg, burde vi hjelpe dem med med å vokse, ikke ta hensyn til seg selv ved å unngå ubehagelighetene ved å si ifra.

Men her også kan det oppstå problemer, for på samme måte som det finnes patologiske løgnere finnes det også .. Påtologiske sannsigere som mangler den forståelsen av sosiale relasjoner som tilsier at man rett og slett ikke alltid behøver å forteller hele sannheten, eller at det i det minste kan være hensynsfullt å ty til en eufemisme eller lignende i ny og ne.(s.163)

Igjen, de sosiale reglene i situasjonene man er i legger føringene. Kritikk hører hjemme i en restaurantanmeldelse, men ikke i en takk-for-maten-tale.

Disse poengene påpeker noe jeg delv har hatt vanskeligheter med å formulere til noe sammenhengende: Hvor naivt radikal ærlighet er.

Jeg har møtt personer som sverger til autensitet og ærlighet, ofte parallelt med en underforstått nedstettende tone mot floskler og det de ser på som egoistisk feighet (jamfør eksempelet over om vennskap). Dette partnerskapet med Sannheten er ofte også et underforstått partnerskap med Etikken, og jeg har enda å møte noen som ikke indirekte kommuniserer at de er rasjonalitetens fyrtårn og resten av verden er falsk, inautentisk, og feige. Dette er naturligvis en stereotypisering, men personene jeg henviser til her er langt fra sannferdige. Etter min erfaring fører det til et skjevt fokus på talens innhold kontra kontekst, som gjør at sannhet blir likestilt det å motsette seg de lokale språkspillreglene. Og, siden de har Sanheten på sin side blir de uangripelige, det er de andre som ikke tåler å få kritikk, eller ikke klarer å opptre autentisk. Et eksempel på dette vil være en person som setter autensitet høyt og som velger å si noe “ærlig” til kjæresten sin i et middagselskap, vel vitende om at dette vil fremprovosere følelser hos dem og forandre den sosiale dynamikken i selvskapet. Det lett å se for seg at denne personen tenker at de, i sine egne øyne, har handlet tro mot seg selv i denne situasjonen. Selv tenker jeg at dette er ytterst bedragersk og egoistisk. Det motsatte har skjedd, de har kun tatt hensyn til sine egne følelser og nektet å inrette seg etter andre. Et annet eksempel kan være overdeling, eller i overkant personlige spørsmål, for å signalisere en slags trygghet. En gang, rett etter jeg ankom en fest der jeg kun kjente verten, ble jeg spurt hvor mange ganger jeg har onanert på samme dag. "Jeg er radikalt ærlig med meg selv, er dere?" Dette er ikke sannferdig.

Et mer subtilt eksempel er setningen "det er viktig for meg at man i et partnerforhold kan fortelle alt til hverandre". Selv om jeg tenket at det er svært viktig at man i et parforhold ikke har så mye man holder hemmelig for hverandre, betyr dette praksis for noen noen "det er viktig for meg at du forteller alt til meg". Om partneren ikke forteller noe er det et uttrykk for at de er usikre på relasjonen, men det er egentlig bare ønske om kontroll for personen som fremlegger kravet. Problemet med dette er at ved å hindre den andre til å ha noe privat (noe man velger å holde skjult, kontra skjuler av opplevd nødvendighet - noe hemmelig) nekter man den personen å være et individ i relasjonen, alt det private skal smeltes inn i relasjonen mellom dem. Det er kun personen som fremlegger kravet og forholdet som skal eksistere, ikke den andre. Dette gjør at forholdets mattematikk (1 + 1 = 3: jeg, deg og oss) ikke lenger går opp og en skikkelig relasjon blir umulig - begge må eksistere om det skal oppstå noe i mellom. Dessverre har jeg møtt mange som lever ut dette eksempelet om radikal ærlighet

Det finnes naturligvis grader an sannferdighet og løgnaktighet. Verden er umåtelig kompleks. Men bøker som denne kan sette aspekter ved den i et forståelig, likevel grundig rammeverk og gjøre dem klarere.

[Yenn Shim · Rating 5 out of 5]

Quotes from the book.

현재 트루시니스는 사실과 논리 대신 직감에 의지해 무엇이 진실인지를 정하는 수사적 전략을 부르는 말로 쓰인다. 진실가치는 객관적 사실이 아니라 화자의 정서에 따라 결정된다. 즉 어떤 것이 진실처럼 느껴지면 진실이 된다.
We must distinguish between truthfulness and truthiness. The term ‘truthiness’, which in 2005 was named Word of the Year by the American Dialect Society, was coined in its current sense by the American comedian Stephen Colbert to describe the rhetorical strategy that involves allowing your gut feeling to decide what is true rather than relying on established facts and logic. The wrong assumption is to conclude that something which seems or feels true really is true, without bothering to investigate the matter further. In this case truth value is determined not by objective facts, but by the speaker’s emotions.

우리가 진실이라고 믿는 것이 실제로 진실이라는 보장이 없다. 따라서 우리가 진실이라고 인식하는 것은 늘 잠정적인 상태에 머문다
However, we can never be sure that what we believe to be true actually is true. What we perceive as true is therefore something that is always provisional.

미성숙이 자기 탓인 이유는 그 원인이 지성의 부족이 아니라 지성을 타자의 지도이 없이 사용하려는 결단과 용기의 부족에 있기 때문이다 -이마누엘 칸트
This immaturity is selfincurred when its cause is not lack of understanding, but lack of resolution and courage to use it without the guidance of another.

로라의 불륜이 지금은 중요하지 않은 과거의 작은 실수에 불과한지 어떤지는 속은 사람의 마음에 달린 것이지, 속은 사람이 판단할 문제가 아니다. 이 거짓말로 인해 피해자는 가해자의 행동을 놓고 봤을 때 가해자와 관계를 유지하는 것이 가치 있는 일인지 실질적으로 평가할 기회를 잃었다.
It should be up to the person deceived, not the person who cheated, to decide if this was just a little mistake that shouldn’t have any consequences.

캐나다 사회학자 어빙 고프먼른 여기서 한발 더 나아가 결국 자아란 사회적 상호작용이라는 연극에서 타인이라는 관객을 앞에 두고 공연된 역할들의 집합일 뿐이라고 주장했다. 자아에 대한 고프먼의 이런 사회적 환원주의 관점에 전적으로 동의할 필요는 없다.
The Canadian sociologist Erving Goffman took this point so far as to claim that the self is just a set of roles that arise during social situations before an audience.25 Without having to agree unreservedly with Goffman’s socially reductive view of the self, it is clear that he captures something important. Not only do we create our own presentations about who we are, but we put on performances for others in which we play the role of ourselves.

우리 인간은 너나없이 자기 이야기를 만드는 데 능하고, 인간 소통에서 서사 창출은 불가피하다. 정체성을 갖는다는 것은 무엇보다 자기 삶에 대한 개념을 갖는 것이다. 이 개념은 과거와 미래가 현재에 의미를 부여하는 이야기 형태를 취한다. 우리의 이야기는 우리 경험들을 의미 있는 에피소드들로 정리하고, 그것들을 연결시켜 하나의 전체를 형성한다. 다시 말해 우리는 이런 방식으로 자신의 삶에 의미를 부여하고 자신을 이해한다. 그리고 같은 방식으로, 즉 사람들의 배경을 그들이 선택하는 행동, 그들의 미래 계획, 그들에게 일어나는 일, 무엇보다 그들이 남들과 맺은 관계들에 연결함으로써 사람들을, 즉 다른 이야기에 있는 사람들을, 이해한다.
We are all creative when making up stories about ourselves, and we cannot avoid making them. To have an identity is, among other things, to have a concept of your life as a story, where the past and the future give meaning to the present. The story organizes your experiences into meaningful episodes and connects them to form a whole. In other words, we give meaning to our own lives – and understand ourselves – as we do the people in other stories, by connecting their background to what they choose to do, what plans they have for the future, what happens to them, and not least what relationships they have with other people. To tell the story of yourself is to become yourself.

전체주의 사회에서는 거짓말이 너무나 만연해져서 어떤 것도 믿을 수 없어지고, 개인들은 현실감각을 잃는다. 전체주의는 사회적 공간을 허물고, 그렇게 함으로써 사회적인 것과 공적인 것의 구분도 없앤다. 아렌트는 이것을 집단적 고독 이라 부른다
Totalitarianism breaks down social space, and by doing so the distinction between what’s private and public. Arendt describes it as ‘organized loneliness’.

문제는 무엇이 최선의 정치적 결정인지에 대한 양립할 수 없는 가치관이나 양립할 수 없는 견해가 아니다. 문제는 사실 자체에 대한 해결불가한 의견 차이다. 가치관 양극화는 사실 양극화로 이어진다.
this wasn’t just about incompatible values or incompatible views on what would be the best political decisions, but about an unresolvable disagreement about the facts themselves. Value polarization leads to factual polarization.

논리적으로는 사실과 가치관 사이에 물샐틈없는 구분이 존재한다. 즉 사실에서 가치를 도출할 수 없고 그 반대도 불가능하다. 하지만 실제로는 사실과 가치관이 서로 영향을 미친다. 한 사람의 가치관은 그가 무엇을 유효한 사실로 인식할지에 영향을 미치고, 그가 사실로 인식한 것들이 다시 그의 가치관을 형성한다.
One would initially think that disagreements over facts can be resolved by referring to what research says, but it is not always that simple. In many cases it’s quite easy to settle a disagreement about factual issues. If you and I disagree on what the atomic weight of gold is or whether it can go rusty, we could easily determine what’s true by consulting a quality-assured source. It becomes instantly more complicated when values are involved, because expert knowledge in this area is not accepted in the same way. Although logically there is a watertight distinction between facts and values – you cannot derive values from facts or vice versa – in practice they will have an effect on each other because one’s values will influence what one perceives to be the relevant facts, and what the facts are perceived to be will co-determine the values one has.

[Marija · Rating 4 out of 5]

Zanimljiva knjiga o laganju, u različitim sferama života. Svensen je filozof, pa to i objašnjava pristup ovoj temi. Iako knjiga nije obimna, sadrži dosta korisnih informacija. On nam razjašnjava razliku između laži, obmane, iskrenosti, istine, istinolikosti i sl.
Različitim referencama nas upućuje na različite filozofe, njihova dela i doprinose, što čitaocu daje ideju u kom smeru bi mogao da nastavi s istraživanjem teme, kada je filozofski pristup u pitanju. Dopao mi se piščev ton, koji je neposredan i otvoren, prožet povremenim humorom.
Volela bih da je malo istražio i psihološki aspekt laganja, te mu posvetio bar jedno kratko poglavlje, ali je knjiga svakako za preporuku - za sve koji vole da saznaju o svemu što čini život nas - ljudi. :)

[Peter Adams · Rating 4 out of 5]

Synes dette var en bra lesning. Jeg er enig med stort sett alt av forfatterens meninger om hva som er løgn og ikke, noe som egentlig er ganske usannsynlig. Boken er godt skrevet, tar opp mye interessant, og presenterer en stor variasjon av forskjellige filosofers tanker og ideer om sannhet. Selv om forfatteren argumenterte sterkt for å unngå å lyve, føltes det aldri moraliserende; det var alltid god begrunnelse.

Kritikken min ville vært at forfatteren tar opp ganske mange syn på løgn i forhold til statsledere, og avfeier Kant ganske tidlig, uten å gi et veldig sterkt forsvar for hvorfor løgn egentlig er nødvendig for statsledere. Det ble pekt på Jimmy Carter, som mislyktes som president. Carter sa han aldri ville lyve til det amerikanske folket, og til en stor grad lyktes han med det, men hadde forferdelig approval rate mot slutten, og tapte i nesten alle statene ved neste valg. Jeg mener det er et falskt bilde at Carter tapte på grunn av ærligheten sin. Det er en forskjell mellom ærlighet og å uttrykke meninger man ikke burde mene. Jeg har mange dumme tanker jeg holder for meg selv, men er ingen løgner av den grunn. Carters popularitet falt da han moraliserte folket sitt for overfladiske verdier når inflasjonen var høy. Feiltakende historikere fremstiller det som om å moralisere folk på en dårlig måte og å lyve var de eneste valgene. Jeg er fremdeles ikke overbevist om at en statsleder og en nasjon har nytte av å lyve. Forfatteren påpeker at Roosevelt løy om et angrep for at USA skulle bli med i andre verdenskrig, men det er ikke opplagt at løgn var nødvendig. John Mearsheimer påpekte at John F. Kennedy løy til folket sitt i forbindelse med å dempe Cuba-krisen. Men jeg står alene, kanskje med Kant, i at det ikke finnes reelle bevis på at løgn er nødvendig eller godt for en nasjon. Jeg hadde blitt overbevist om det fantes mange og klare tilfeller der statsledere ga sannferdige uttalelser til folket, og dette hadde katastrofale konsekvenser, enten umiddelbart eller langsiktig. Imidlertid finnes det kun bevis, og i store mengder, på at løgn har katastrofale konsekvenser for en nasjon. Jeg synes det var interessant at en av faktorene til at Sovjetunionen falt var at de måtte trappe opp militæret fordi USA trappet opp sitt, på grunn av en løgn fra Sovjetunionen. Når det kommer til løgn og sannhet, virker det som smarte mennesker mister helt forstanden. Platon mente at staten burde lyve til befolkningen inn i et kastesystem, altså at mennesker blir strippet for verdighet i livene sine. Det er ganske utrolig for min del at Platon kunne tenke seg frem til at dette er en god idé, og at han blir respektert av andre filosofer til den dag i dag.

Uenigheten min med forfatteren er nemlig at han er fundamentalt optimistisk, mens jeg er, på en måte, pessimistisk når det gjelder vår evne til å være sannferdig selv om vi vil det. Den underliggende uenigheten min er at han i overkant overvurderer viktigheten av det eksplisitte overfor det implisitte, altså at aktiv løgn gis høyere prioritet enn løgn ved utelatelse, og at løgn først og fremst er av ordet, noe jeg ikke er helt sikker på om jeg er enig i. Problemet ligger i at hvis man zoomer inn på problemet med løgn, finner man egentlig ikke et klart skille mellom løgn og umoralsk handling, eller sannhet og moralsk handling.

I boken gir han et eksempel om en mann som lyver til sin kone hvis han ikke forteller om et utroskap. Dette er en løgn av utelatelse. Altså, du lyver selv om, eller rettere sagt, _fordi_ du ikke sier noe. I tillegg mener jeg at man kan lyve ikke bare med ord, men også med handling. Jeg er uenig med Kant, og tilsynelatende forfatteren, fordi jeg mener at hvis man pakker en koffert fordi man ønsker at den andre skal tro at man skal på ferie, så prøver man med vilje å forvrenge en annens virkelighetsbilde – dette er løgn. Handlingen får plutselig ikke en helt annen moralsk kvalitet når man lager lyder med munnen sin for å gi motparten den samme falske forståelsen, i stedet for gjennom handlinger.

Kanskje et mer relaterbart scenario: Du er på en fest. Og ingen snakker med deg i sofahjørnet. Du tar opp mobiltelefonen fordi du føler deg ukomfortabel og nervøs. Du resonnerer at det er bedre å se ut som at du sitter alene fordi du er opptatt i en viktig tekstmeldingskorrespondanse, muligens med en ambassadør, i stedet for at du sitter der og alle kan se at du ikke passer helt inn. Dette er jo i det minste et forsøk på bedrag, for hvis du ikke hadde trodd at du hadde lurt noen, og alle hadde gjennomskuet dine faktiske intensjoner med å ta telefonen ut av lommen, hadde det neppe vært noen angstdempende effekt. Spørsmålet om hvorvidt man faktisk lyver blir mer og mer komplekst når man tar i betraktning faktorer som at det å ta ut mobilen er en automatisk nervøs "tick," i stedet for en gjennomtenkt plan, eller om det er en tvetydig suppe av intensjoner for å se på mobilen.

Med andre ord, hvis du er enig med meg i at man kan lyve med en koffert, så innebærer det at du ikke bare kan lyve verbalt med hvilke ord du velger å formidle, men også ikke-verbalt, gjennom handlinger, kroppsspråk, tonefall, og mer. Ikke bare det, men som vi så i tilfellet med utroskapen, kan man lyve ved å utelate å si noe. Situasjonen blir eksponentielt verre når man tar inn over seg at man kan lyve ved å utelate å gjøre noe ikke-verbalt, som en handling.

Dette betyr at man ikke bare kan bestemme seg, som Jimmy Carter hevder han kunne, for å ikke lyve. Det går ikke. Du kan ikke, med din moralske knyttneve, holde fast i "sannheten" med ren viljekraft. Jeg er uenig med forfatteren at men kun "rimelig" innsats kan man være sannferdig, som om du har huket av den moralske boksen på sjekklisten av ting du gjør for å være godt menneske. Å lyve er ikke nødvendigvis noe aktivt man gjør, som å trykke på en stor rød knapp med munnen sin.

Et eksempel kan være at du nettopp har truffet en hyggelig jente. Imidlertid har du et par venner med fordeler samtidig. Det er ikke passende å si dette med en gang dere møtes. Hvis hun ikke tar det opp selv, er det heller ikke veldig passende å si dette heller. Det kan være krenkende, og kan virke, eller faktisk være, manipulerende. Men man kan ikke holde dette for seg selv i evig tid ettersom forholdet mellom dere blir gradvis mer seriøst. Etter et par måneder, så gjennom konvensjoner, tar mange det som underforstått at man ikke holder på med andre. Om man fortsetter å holde dette for seg selv når den implisitte dynamikken endrer seg, blir man en løgner. Det finnes altså situasjoner hvor det ville vært upassende, til og med skadelig, å umiddelbart dele informasjon man sitter på, men når omstendighetene endrer seg over tid, vil det å holde tilbake nøyaktig samme informasjon kunne betraktes som løgn. Å navigere riktig her handler mindre om rigide moralske regler om hva slags ord man sier eller skriver, og mer om en slags sosial finesse eller kunst.

Eksemplet over viser til hva som kan tolkes som en misforståelsesscenario. Jeg mener at misforståelser som ender til ens egen fordel skjer relativt ofte, romantisk eller ei. Hvis du ikke korrigerer en slik misforståelse raskt nok, kan det forstås som at du har løyet ved utelatelse. Dermed risikerer du å lyve, selv i tilfeller hvor du ikke egentlig har gjort noe galt, eller i verste fall bare vært utydelig. For å være helt ærlig må du altså være på vakt og hele tiden avgjøre hva som er verdt å korrigere og hva du kan la være. Slitsomt, ikke sant?

Det finnes et uendelig hav med ting som kan sies eller gjøres, og ting som kan utelates. Å fortelle, eller å leve sannferdig, er en balanseakt som man lærer gjennom erfaring, som å surfe i et hav av løgn. Du kan ikke holde deg på brettet med ren viljekraft eller ved å lese hundrevis av bøker i forkant.

Og med nettopp denne "surfingen," mener jeg at å lyve ikke er et valg man tar. Tvert imot, så er løgn noe alle puster inn og ut i hvert øyeblikk. Løgn er havet under oss vi stadig er bundet til å falle i, i hvert øyeblikk. Jordan Peterson skrev at man ikke kan fortelle sannheten, men man kan i det minste la være å lyve. Jeg er ikke så optimistisk.

Selv om jeg har stor respekt for Kant, er han ganske på bærtur når han gir løgn en så spesifikk og vilkårlig definisjon, men samtidig så alvorlige konsekvenser og allmenngyldighet. Hvorfor skal ikke kofferten være løgn, hvorfor skal linjen mellom akseptabelt bedrag og uakseptabel løgn trekkes ved ordet? Man hadde samme intensjon, og det var samme konsekvens, kun gjennomføringsmåten var annerledes. Jeg mener Kant tok en snarvei her, fordi hvis han innrømmer at man kan lyve med en koffert, åpner man Pandoras koffert med en haug av moralske problemer som ikke kan systematiseres.

Selv om jeg synes det er nyttig, som denne boken gjør, å påpeke hva løgn, til og med hvit løgn, faktisk innebærer, så klarer jeg ikke å riste av meg noe som plager meg inderlig, nemlig at jeg ikke kan slutte å lyve, selv om jeg ikke ønsker det.

Dette er jo selvfølgelig en rar formulering. Lyver jeg fordi jeg skriver en bokanmeldelse, i stedet for å ytre upopulære meninger på sosiale medier, eller lyver jeg fordi jeg ikke har hatt en vanskelig samtale med den hyggelige jenten? Det er jo å sette ting på spissen, og det er mer riktig at jeg ikke er en engel. Moral og ikke-moralsk handling er til syvende og sist akkurat det samme som sannhet og løgn. Hvorvidt det er nyttig å skille ut løgn og avskille det fra alminnelig "synd" er vanskelig å si. Jeg husker da jeg begynte å lese om fordelene med radikal ærlighet; det var et stort skift i retningen av livet mitt. Problemet er at når man tar det for seriøst, så skader det, som når Jimmy Carter løftet brystet sitt og lovet sin egen ærlighet. Eller når man bruker som argument at man aldri har løyet til vedkommende, eller, innen en onsdag ettermiddag, har bedratt konen sin med vilje med å pakke en koffert, latet som har måtte sjekke en tekstmelding når barnet trengte noe, men fortalte sannheten om han gjemte jøder når Himmler kom på døren. Jeg tror hovedproblemet mitt er at hvis man fremstiller løgn som svært farlig, noe jeg tror det er, så glemmer man litt at det i bunn og grunn handler om alminnelig moralsk handling, som skyver deg litt vekk fra virkeligheten.

Problemet, og dette er et veldig stort problem, er at det ikke finnes noen reell måte å takle "moralsk handling" på generelt – da er man tilbake på det fundamentale menneskespørsmålet: hvordan skal man oppføre seg? Man kommer ikke veldig langt med det. Så man må ta ting i biter og stykker, plukke ut spesifikke ting fra suppen av moralitet, og lage et falskt skille, som f.eks. løgn og sannhet, som faktisk kan være nyttig, men ikke er, vel, sant. Løgn og sannhet er ikke to kategorier, men en flytende moralsk utfordring.

Fikk en tanke, ikke helt sentralt til boken, men jeg inkluderer den her allikevel.

Kants absolutte prinsipp er at løgn aldri kan rettferdiggjøres, selv når en morder eller Gestapo banker på og spør om du gjemmer noen de ønsker å drepe. Ved første øyekast virker dette prinsippet absurd, men jeg liker å underholde en ettertanke om at Kant har kanskje forstått noe dypt vesentlig, nemlig at løgn fungere bare når sannheten forventes.

Hvis alle i samfunnet kollektivt er enige om at det er legitimt å lyve i slike tilfeller, mister løgnen sin kraft, fordi morderen på døren automatisk vil anta at du lyver. Paradoksalt nok, hvis vi faktisk hadde akseptert Kants ubøyelige prinsipp om alltid å fortelle sannheten, ville dette vært den eneste situasjonen der løgnen kunne ha en reell effekt—nettopp fordi den ville være uventet. Med andre ord, når vi som et fellesskap moralsk stolt erklærer at vi ville løyet, gjør vi egentlig løgnen meningsløs, siden motstanderen aldri vil tro oss uansett. Hadde vi derimot akseptert Kants absolutte ærlighet, kunne vi faktisk klart å lure djevelskapen på døren, og reddet de som gjemmer seg under skapet vårt, fordi de faktisk ville tatt ordet vårt på at nei, ingen er her.

Kanskje Kant var smartere enn oss alle. Tidenes filosofiske plot twist, spør du meg.

[Jarmo Larsen · Rating 4 out of 5]

Jeg har ingen dyp interesse for filosofi, men denne fanget interessen min og gav meg litt perspektiv på områder som har med løgnen å gjøre. Til og med som en kristen så gav dette meg et givende perspektiv på løgnen, og gav meg noen områder i livet som kunne trengt et lite finpuss.
Vi får også lest litt om forskjellen mellom bl.a. bullshit og løgn. Interessant er det også å lese om filosofen og grunnleggeren av pliktetikken Immanuel Kants forhold til løgnen, som noe absolutt, altså at man på alle måter og i alle situasjoner er galt å lyve. Ellers får han følge av Augstin som hadde et enda mer radikalt syn på løgnen. Vi får videre forskjellige syn på løgnen, fra bl.a. Aristoteles, fra Jesuittene og deres hyklerske holdninger og lære rundt dette, Thomas Aquinas, som til og med mener at en spøk kan gå under løgnens banner, noe den radikale Kant ikke ville trekke likhetstrekk til løgnen med. Vi får også et blikk inn i politikkens verden, der vi får avslørt at alle politikere faktisk ljuger til tider når det kommer til det politisk anliggende, noen mer enn andre. Kroneeksemplet i boken blir Donald Trump. Forfatteren påpeker også at utenrikspolitiske løgner tilgis lettere enn de innenrikse.

Jeg stilte allikevel spørsmålstegn rundt det forfatteren nevner om at man aldri kan vite om noe man tror er sant. Da synes jeg man beveger seg litt for høyt i sky og overfilisoferer litt.
En annen ting jeg reagerte på var at Svendsen skriver at Gud ved noen tilfeller også tillot løgn i Bibelen, men jeg hadde gjerne ønsket meg kapittel og vers på hvor man kan lese dette.

[Jonas Strøm · Rating 3 out of 5]

Oioioi fiendene mine skal få svi nå! Er jeg ærlig?? Eller ikke?????

[Yenn Shim · Rating 4 out of 5]

Quotes from the book.

현재 트루시니스는 사실과 논리 대신 직감에 의지해 무엇이 진실인지를 정하는 수사적 전략을 부르는 말로 쓰인다. 진실가치는 객관적 사실이 아니라 화자의 정서에 따라 결정된다. 즉 어떤 것이 진실처럼 느껴지면 진실이 된다.
We must distinguish between truthfulness and truthiness. The term ‘truthiness’, which in 2005 was named Word of the Year by the American Dialect Society, was coined in its current sense by the American comedian Stephen Colbert to describe the rhetorical strategy that involves allowing your gut feeling to decide what is true rather than relying on established facts and logic. The wrong assumption is to conclude that something which seems or feels true really is true, without bothering to investigate the matter further. In this case truth value is determined not by objective facts, but by the speaker’s emotions.

우리가 진실이라고 믿는 것이 실제로 진실이라는 보장이 없다. 따라서 우리가 진실이라고 인식하는 것은 늘 잠정적인 상태에 머문다
However, we can never be sure that what we believe to be true actually is true. What we perceive as true is therefore something that is always provisional.

미성숙이 자기 탓인 이유는 그 원인이 지성의 부족이 아니라 지성을 타자의 지도이 없이 사용하려는 결단과 용기의 부족에 있기 때문이다 -이마누엘 칸트
This immaturity is selfincurred when its cause is not lack of understanding, but lack of resolution and courage to use it without the guidance of another.

로라의 불륜이 지금은 중요하지 않은 과거의 작은 실수에 불과한지 어떤지는 속은 사람의 마음에 달린 것이지, 속은 사람이 판단할 문제가 아니다. 이 거짓말로 인해 피해자는 가해자의 행동을 놓고 봤을 때 가해자와 관계를 유지하는 것이 가치 있는 일인지 실질적으로 평가할 기회를 잃었다.
It should be up to the person deceived, not the person who cheated, to decide if this was just a little mistake that shouldn’t have any consequences.

캐나다 사회학자 어빙 고프먼른 여기서 한발 더 나아가 결국 자아란 사회적 상호작용이라는 연극에서 타인이라는 관객을 앞에 두고 공연된 역할들의 집합일 뿐이라고 주장했다. 자아에 대한 고프먼의 이런 사회적 환원주의 관점에 전적으로 동의할 필요는 없다.
The Canadian sociologist Erving Goffman took this point so far as to claim that the self is just a set of roles that arise during social situations before an audience.25 Without having to agree unreservedly with Goffman’s socially reductive view of the self, it is clear that he captures something important. Not only do we create our own presentations about who we are, but we put on performances for others in which we play the role of ourselves.

우리 인간은 너나없이 자기 이야기를 만드는 데 능하고, 인간 소통에서 서사 창출은 불가피하다. 정체성을 갖는다는 것은 무엇보다 자기 삶에 대한 개념을 갖는 것이다. 이 개념은 과거와 미래가 현재에 의미를 부여하는 이야기 형태를 취한다. 우리의 이야기는 우리 경험들을 의미 있는 에피소드들로 정리하고, 그것들을 연결시켜 하나의 전체를 형성한다. 다시 말해 우리는 이런 방식으로 자신의 삶에 의미를 부여하고 자신을 이해한다. 그리고 같은 방식으로, 즉 사람들의 배경을 그들이 선택하는 행동, 그들의 미래 계획, 그들에게 일어나는 일, 무엇보다 그들이 남들과 맺은 관계들에 연결함으로써 사람들을, 즉 다른 이야기에 있는 사람들을, 이해한다.
We are all creative when making up stories about ourselves, and we cannot avoid making them. To have an identity is, among other things, to have a concept of your life as a story, where the past and the future give meaning to the present. The story organizes your experiences into meaningful episodes and connects them to form a whole. In other words, we give meaning to our own lives – and understand ourselves – as we do the people in other stories, by connecting their background to what they choose to do, what plans they have for the future, what happens to them, and not least what relationships they have with other people. To tell the story of yourself is to become yourself.

전체주의 사회에서는 거짓말이 너무나 만연해져서 어떤 것도 믿을 수 없어지고, 개인들은 현실감각을 잃는다. 전체주의는 사회적 공간을 허물고, 그렇게 함으로써 사회적인 것과 공적인 것의 구분도 없앤다. 아렌트는 이것을 집단적 고독 이라 부른다
Totalitarianism breaks down social space, and by doing so the distinction between what’s private and public. Arendt describes it as ‘organized loneliness’.

문제는 무엇이 최선의 정치적 결정인지에 대한 양립할 수 없는 가치관이나 양립할 수 없는 견해가 아니다. 문제는 사실 자체에 대한 해결불가한 의견 차이다. 가치관 양극화는 사실 양극화로 이어진다.
this wasn’t just about incompatible values or incompatible views on what would be the best political decisions, but about an unresolvable disagreement about the facts themselves. Value polarization leads to factual polarization.

논리적으로는 사실과 가치관 사이에 물샐틈없는 구분이 존재한다. 즉 사실에서 가치를 도출할 수 없고 그 반대도 불가능하다. 하지만 실제로는 사실과 가치관이 서로 영향을 미친다. 한 사람의 가치관은 그가 무엇을 유효한 사실로 인식할지에 영향을 미치고, 그가 사실로 인식한 것들이 다시 그의 가치관을 형성한다.
One would initially think that disagreements over facts can be resolved by referring to what research says, but it is not always that simple. In many cases it’s quite easy to settle a disagreement about factual issues. If you and I disagree on what the atomic weight of gold is or whether it can go rusty, we could easily determine what’s true by consulting a quality-assured source. It becomes instantly more complicated when values are involved, because expert knowledge in this area is not accepted in the same way. Although logically there is a watertight distinction between facts and values – you cannot derive values from facts or vice versa – in practice they will have an effect on each other because one’s values will influence what one perceives to be the relevant facts, and what the facts are perceived to be will co-determine the values one has.

[Stephen Sorensen · Rating 2 out of 5]

Great topic, poor execution.

From the opening lines of the introduction to the final paragraph, this otherwise interesting book was peppered with hurdles that make it less desirable than its literary counterparts.

"Everyone lies. Everyone condemns lying. We lie even though we agree lying is wrong." p.7

These opening sentences in the introduction are problematic because although I agree that everyone with the capacity to lie has lied, not everyone condemns lying and we don't lie while agreeing with the blanket statement that lying is wrong. Views on lying are diverse and complex and I would think the author had run across this while writing his book, as some of the sources and things he says seem to hint. So in my take these opening lines are either signs of incompetence or purposeful deception, whatever the motive may be for that.

Chapter 1 is dedicated to "What is Lying?" and spends a little less than half the chapter talking about what lying isn't. If wanting to keep all the info, I would've put the not "main topic stuff" at the end of the chapter and also provided more information about the main topic itself.

Chapter 2 briefly skims over some reasons people may lie but gives no citation even though he has cited literature in previous chapters that cover those very topics in more depth.

The flow of the book could've been refined too, chapter subsections could be more numerous in this already pretty short read.

Chapter 6 says we need a reason to lie but not tell the truth, which I potentially disagree with, but the author doesn't expand upon that concept much but does offer a citation to Bok's famous work. However, unlike the books cited before and after it, no page number is provided so intimate knowledge of Bok's work is required to check if Svendsen is accurately relaying it to us.

He ends by saying truth isn't the most important thing and then doesn't articulate clearly what he does think the most important thing is. Maybe truthiness? This closing paragraph could've been more clear.

Overall from what I saw he uses good sources, and what he pulled from those sources is alright information. But given the other literature that already exists on this topic I can't recommend this book over those.

[Max Fazio · Rating 5 out of 5]

Wonderful philosophical and practical view on the nature and social impact of lying

[Emīls Ozoliņš · Rating 5 out of 5]

A very thorough and enjoyable examination of lying. Short, sweet and to the point. A lot to consider, even if you already sort of innately know how to feel about it.

[Zoe (Loyi) · Rating 4 out of 5]

I like how the author talks about all kinds of philosophical thoughts towards lies and untruths.

[William Myhre · Rating 4 out of 5]

Lettlest bok om et viktig og uunngåelig tema

[Laila · Rating 3 out of 5]

7/10

[nela · Rating 2 out of 5]

mrzim filozofiju, to je sve što imam za reći.

[mariaa · Rating 3 out of 5]

3.5 ⭐️