Tonefall er en ambisiøs, morsom og treffende bandroman, skrevet med stort vidd og fortellerglede. Andreas Veie-Rosvolls debut rommer luftige drømmer, sleske agenter, bandkrangler, ville fester og nachspill, tvilsomme PR-avgjørelser, turnéliv og liveopptredener av beste og verste sort. Midt i det hele står Simen Marbo - en fyr av temmelig ordinær støpning, men med store kunstneriske ambisjoner. Etter en fuktig kveld opplever han et tilfelle av guddommelig inspirasjon. Resultatet en viral, global monsterhit for ham og bandet Nihilist Surpreme. Samtidig møter vi Jacob Reiner. Han er fraskilt, halt og vet innerst inne at etter 20 år på lufta, henger programposten hans på NRK i en tynn tråd. Han er like desillusjonert på sine egne vegne, som på vegne av den gode musikken. Men så får han høre en låt som rører ved noe dypt i ham. I bakgrunnen spøker musikerlegenden Einar Steenberger: Den udiskutable kongen av norsk kunstrock, Simens store inspirasjon, og vennen som sviktet Jacob da det gjaldt. Finner Jacob Reiner noe nytt å tro på? Og vil Simen og bandet takle presset og leve opp til sin egen monsterhit?
En nydelig debutroman om et norsk band som blir superstjerner. Om en suksess som er vanskelig å håndtere. Om intriger, om utkrøpne managere, om en fordummende underholdningsindustri, om kjærlighet, vennskap, fortidens spøkelser og indre demoner. Hysterisk morsom og hjerteskjærende vemodsfylt. Av og til blir jeg sur på de tåpelige menneskene, av og til får jeg medynk og sympati med dem. Bandet er oppdiktet. Det er synd, for jeg fikk veldig lyst til å høre musikken deres.
I likhet med forfatteren vet jeg ennå ikke helt hva en bandroman er, eller om dette er et typisk eksempel på en. Men jeg koste meg med boka, som er både sentimental og usentimental. Morsom uten at det kommer i veien for de litt mer "følsomme" delene av historien, og som hadde en slutt som gikk mer inn på meg enn jeg egentlig hadde forventet. Spent på neste bok.