Til alle som har vært en baby. Til alle som har vært livets begynnelse. Da Ida Jackson ble gravid, tenkte hun at hennes viktigste oppgave som flink, moderne kvinne var å komme seg uforandret gjennom svangerskap, fødsel og barsel. Hun skulle føde naturlig, og raskest mulig vende tilbake; jobbe som før, leve som før. Men hun oppdaget fort at både kroppen og barnet tilhørte biologiens, ikke sivilisasjonens rike. Det å sette et barn til verden ble en erfaring av å måtte gi seg hen til det organiske, til kaoskreftene, til alt som ikke lar seg kontrollere. Jackson skildrer fødselserfaringens språkløse, skremmende og overskridende natur, alt dette hun skal igjennom før hun kan møte blikket til det rasende urvesenet som er blitt til inni henne. Fødselsdag er en litterær og selvbiografisk utforskning av livets opprinnelse, en personlig sterk, poetisk og politisk bok. En bok om å bli med barn, om å få et barn. Om å bli noen helt andre.
Ida Jackson har skrevet bøker for barn og voksne siden 2008. Noen av hennes mest kjente og kritikerroste er sakprosaboken Morfar, Hitler og jeg (2014) og ungdomsromanen Danielle (2016). Hun har også skrevet den bestselgende barnebokserien om Brillebjørn og lettlest-serien om Lena.
Sparte denne til samme uke hvor jeg selv har vært mor i et år, og er glad jeg ikke begynte før - dypt engasjerende, men også så opprivende og re-traumatisk at jeg nesten ikke kom meg gjennom.
Jeg gråt meg gjennom boken i løpet av én natt, jeg som har en baby på fem måneder og en datter på to år som jeg skal stå opp til om morgenen, og som bare skulle titte kjapt på denne boken som dukket opp på utlånstoppen til Deichman i 2022 siden den var ledig i Allbok.
Informativ, leken og skamløs bok fortalt med innlevelse om et stort vendepunkt i livet.
Et avsnitt om det jeg likte med boka først: Det er mange essayistiske assosiasjoner til forfattere filosofer og feminister for øvrig som har uttalt seg om kvinne(kropp) og fødsel. Disse veves flytende inn i boka som helhet. I tillegg får boka til å vise fram gapet mellom egne og samfunnets idealer for fødsel og morsrollen, sett i lys av hvordan det faktisk er i praksis. Jackson formidler omveltninger både på det kroppslige og psykiske plan, samt hvordan nåtid (fødsel, morsrolle) kan trigge tidligere traumer (overgrep, vold, tvang).
Det første avsnittet om det jeg ikke likte: Lest som essayistisk virkelighetslitteratur eller memoar, synes jeg imidlertid boka faller igjennom når det gjelder prinsippet om at det subjektive laget ved teksten allmenngjøres. Tonen er selvutleverende (ukritisk skamløs om kropp, tanker, seksualitet), selvmedlidende (hjelpeløs, stakkarslig) og selvhevdende (et narsissistisk prosjekt for å frigjøre seg fra skam gjennom å skrive om den og vekke sympati/fortelle et narrativ som er kontrollert og avgrenset). Hovedpersonen ser seg selv utenfra i liten grad, og virker lite takknemlig og lite reflektert over egne privilegier - som å faktisk ha et sexliv etter å ha opplevd voldtekt, samt et stabilt parforhold hvor man velger å få barn av kjærlighet, trygghet og tillit.
Det andre avsnittet om det jeg ikke likte: Både språk og virkemiddelbruk er overdrevet og dramatisk (f.eks. å sammenligne morsrollen med Dantes Inferno). På den ene siden er det et vellykket prosjekt, siden fødselen nettopp oppleves slik for hovedpersonen. Sammen med referansene til litteratur og filosofi, leser jeg imidlertid boka som en intellektualisering og delikat dandering av noe som egentlig er dekadent selvhevdelse, selvmedlidenhet og navlebeskuing. Et annet eksempel, som jeg synes var direkte upassende, er partiet hvor den nybakte moren retter kritikk mot jordmødrene på ABC-klinikken fordi de må prioritere andre pasienter over henne. Mentalisering i form av empati og forståelse for at andre mennesker har andre behov og interesser enn man selv har i det samme øyeblikk, er ikke hovedpersonens styrke. Dette bidro, for meg, til manglende sympati og innlevelse i historien. Tonen i boka er jevnt over for dramatisk, svart/hvitt og subjektiv - blottet for et overblikk på egne privilegier i lys av f.eks. ufrivillig barnløse og enslig forsørgende med et annerledes "livssyn".
Mulig det var idiotisk å lese denne boka midt under en graviditet… Jaja, too late for that! Jeg synes den skildrer godt hvordan graviditet/fødsel/barsel kan være både fint, vondt og vanskelig. Ida skriver supergodt!
Noen bøker sluker man i en jafs, og andre må man ta seg tid med. Fødselsdag har jeg måttet lese i bolker, men for en leseopplevelse! Jackson skriver sterkt, åpent og ærlig om den omveltningen det er å få barn, samtidig som hun henter frem de utfordringene man kan møte på. Både i møtet med helsevesenet, men også det nyfødte barnet og sitt eget ferske morskap og foreldreskap!
Rasende, intens, ufattelig selvutleverende og ærlig, nådeløs, lærerik og skrevet med et driv og en rytme som suger deg inn. Godt lest. Anbefales varmt, men med en hel haug med advarsler.
Etter å ha lest denne er jeg fryktelig glad for ikke ha fått barn selv. Jackson skriver pompøse og kunsteriske setninger, og maler ett bilde verdig Odd Nedrum i første del av boka, før hun skriver mer rått og rett fra levra i siste delen, som var den delen som var best skrevet.
Denne boken er for spesielt interesserte. Hun er åpen og det er ikke for alle å høre om koblingen mellom onani og brystmelkproduksjon, men interessant er det!
Jeg vet at det er hennes historie, men det kunne vært mer skrevet om møtet mellom helsevesenet, samfunnet og en familie hvor en eller flere har kroniske/midlertidige funksjonshemninger. For det er en historie som også river i sjela.
Leser man denne, blir man forberedt på mange av de vonde og overveldende sidene ved å bli mamma for første gang. Synes imidlertid at for mye plass brukes på å beskrive den tunge fødselen (det tar langt over 100 sider før barselperioden faktisk blir beskrevet). Det som løfter boken er den sterke avslutningen og bevisstgjøringen på hvordan helsevesenet nærmest forutsetter at barnefar er tilstede og helt funksjonsfrisk.
Jeg trodde ikke jeg skulle like denne boka eller lese den. Skjønte ikke vitsen - men ga den en sjanse. Og så måtte jeg bare leser meg gjennom alt det vonde knytta til fødsel og barsel, gjenoppleve fødsler, abort og tida etter og sterke kvinner og feminister - uansett hvor mye eller lite vi har amma, hatt fine eller fæle fødsler. Sterk bok!
Men, pga tittelen forventet jeg at det handlet om det første året hennes som mor. Det burde het «mine første tre uker som mor.» var til tiders forvirrende, siden jeg stadig ventet på at det skulle komme «videre» fra den første tiden.
Absolutt alle burde lese! Så gøy og vond og informativ og engasjerende. Eg trengte litt pause innimellom siden det beint fram blei litt mye (på den best mulige måten), men det va så verdt å bruke lang tid på.
Oi, denne var heftig og brutal og utrolig godt fortalt. Kjenner meg igjen i hvilke forventninger jeg har til meg selv i transformasjonen fødsel og morskap faktisk er, og denne fikk meg til å føle meg ekstremt heldig i egen fødsel og første barseluker. Respekt til alle fødekvinner og mødre der ute!
For en bok! Sårt og ufiltrert om graviditet, svangerskap, fødsel og alt som kommer med. Ble helt rørt at jeg begynte å grine. Så sårt om forandring og å bli en annen etter fødsel og hvordan det kan forandre en.