Informativ, leken og skamløs bok fortalt med innlevelse om et stort vendepunkt i livet.
Et avsnitt om det jeg likte med boka først: Det er mange essayistiske assosiasjoner til forfattere filosofer og feminister for øvrig som har uttalt seg om kvinne(kropp) og fødsel. Disse veves flytende inn i boka som helhet. I tillegg får boka til å vise fram gapet mellom egne og samfunnets idealer for fødsel og morsrollen, sett i lys av hvordan det faktisk er i praksis. Jackson formidler omveltninger både på det kroppslige og psykiske plan, samt hvordan nåtid (fødsel, morsrolle) kan trigge tidligere traumer (overgrep, vold, tvang).
Det første avsnittet om det jeg ikke likte: Lest som essayistisk virkelighetslitteratur eller memoar, synes jeg imidlertid boka faller igjennom når det gjelder prinsippet om at det subjektive laget ved teksten allmenngjøres. Tonen er selvutleverende (ukritisk skamløs om kropp, tanker, seksualitet), selvmedlidende (hjelpeløs, stakkarslig) og selvhevdende (et narsissistisk prosjekt for å frigjøre seg fra skam gjennom å skrive om den og vekke sympati/fortelle et narrativ som er kontrollert og avgrenset). Hovedpersonen ser seg selv utenfra i liten grad, og virker lite takknemlig og lite reflektert over egne privilegier - som å faktisk ha et sexliv etter å ha opplevd voldtekt, samt et stabilt parforhold hvor man velger å få barn av kjærlighet, trygghet og tillit.
Det andre avsnittet om det jeg ikke likte: Både språk og virkemiddelbruk er overdrevet og dramatisk (f.eks. å sammenligne morsrollen med Dantes Inferno). På den ene siden er det et vellykket prosjekt, siden fødselen nettopp oppleves slik for hovedpersonen. Sammen med referansene til litteratur og filosofi, leser jeg imidlertid boka som en intellektualisering og delikat dandering av noe som egentlig er dekadent selvhevdelse, selvmedlidenhet og navlebeskuing.
Et annet eksempel, som jeg synes var direkte upassende, er partiet hvor den nybakte moren retter kritikk mot jordmødrene på ABC-klinikken fordi de må prioritere andre pasienter over henne. Mentalisering i form av empati og forståelse for at andre mennesker har andre behov og interesser enn man selv har i det samme øyeblikk, er ikke hovedpersonens styrke. Dette bidro, for meg, til manglende sympati og innlevelse i historien. Tonen i boka er jevnt over for dramatisk, svart/hvitt og subjektiv - blottet for et overblikk på egne privilegier i lys av f.eks. ufrivillig barnløse og enslig forsørgende med et annerledes "livssyn".