Sagaene er seierherrenes fortellinger. Mange skjebner forblir i historiens skygge. I denne romanen trer en kvinne fram fra fortidens mørke og skriver ned historien om sitt liv. Det er en annen saga enn en mann kunne ha skrevet, en annen saga enn de med makt ville ha fortalt.
Liv Gudmundsdatters fortelling begynner i borgerkrigstidens Norge i 1162 og ender i et kloster ved Rhinen i 1217. Det er en beretning om å være prisgitt andres vilje og leve på andres nåde. Den handler om tvang og underkuelse, men også om den undertryktes ønske om hevn og vilje til makt. Selv om det fører til undergang.
Marlen Ferrer (f. 1973 i Barcelona) debuterte skjønnlitterært i 2015 med romanen De bortkomne. Hun har doktorgrad i historie fra Universitetet i Oslo, har tidligere gitt ut flere faglitterære bøker og var fast paneldeltaker i programserien Big Bang på NRK.
Livs saga er en god bok, og det merkes at den er skreven av noen med god innsikt i mentaliteten til dem som levde på middelalderen. (Ferrer har doktorgrad i historie fra Universitetet i Oslo, og er spesialisert i norrønt middelalderhistorie.) Handlingen er lagt til Norges borgerkrigstid (1130–1240), en tid som var veldig voldsom og ombytlig. Allikevel var det just dette som gjorde at jeg ikke helt likte boken til å begynne med. Ja visst, det var grusomme ting som skjedde da, og ingen familj var skonet fra vold og tap av nære og kjære. Allikevel så savnet jeg beskrivelsene av det vardagslige. Alt ettersom ble jeg dog omvendt å likte boken mer og mer. Ferrer utvikler karakterene godt og jeg synes at boken fanger følelsene som de som levde da må ha hatt. Men mot slutten ble jeg skuffet igjen. Det er noen tråder i historien som ikke føles sannsynlige; er det virkelig realistisk at dette kunne vært skjebnet til en vanlig bondejente? Sammendraget er det en god bok, også for den kresne leseren som liker historiske romaner og som er litt innsatt i historie fra før.