DNF, falt av etter rundt fem hundre sider. På papiret høres dette ut som akkurat det jeg vil se mer av i norsk litteratur. Dessverre er det tidenes mest ujevne bok. Noen av historiene er engasjerende, særlig den om Lucia selv, andre blir som å prøve å rulle en kampestein opp en bratt bakke. Så er det rammefortellingen, med en mann som forteller sin datter historier om Lucia mens de er på ferie. Altså, går det an med en mer banal rammefortelling? Kutt ut to kanskje hundre sider, skriv en mer interessant ramme – eller enda bedre, finn en måte å fortelle om Lucia uten å trenge tidenes dølleste nåtidige ramme – så kanskje resultatet kunne engasjert fra start til slutt. Det er tross alt et spennende konsept å følge en relikvie som en rød tråd gjennom ulike historiske æraer. Jeg tror derimot jeg ville fått langt mer ut av dette om forfatteren, som åpenbart har gjort sin research, hadde skrevet en skarp, konsis sakprosa. Lek litt med formen, ikke vær så akademisk, skriv en spennende, mystisk skildring av helgenen, hennes liv, hennes samtid, kontekstualiser, bygg opp henne som en ekte, levende person før leseren blir tatt med på en reise som følger relikviet. Faen, det hadde vært gull. Denne boken som en god, levende sakprosabok – populærhistorie – kunne virkelig vekket eventyrlysten og menneskeliggjort karaktergalleriet på en måte denne romanen ganske enkelt ikke fikk til.