Jeg husker da Hauge kom innom på Tronsmo når han var i Oslo. Det gjorde han med jevne, men lange mellomrom. Alle beundra han. Alle ble nervøse. Hvordan snakke med Olav H. Hauge? Jeg satt ofte i underetasjen med bestillingene mine. Så kom det på callingen. Per! Hauge er her, du må komme opp. Han sto alltid foran poesihyllene. Vi hadde et ganske bra utvalg, det beste i byen. Hauge var høy, smal, med frakken på og hatten litt opp i nakken. Han var en stilig mann. Belest. Vi hadde jo mye engelskspråklig, og det han gjerne så etter, var noe å gjendikte. Jeg likte han veldig godt, men jeg ble ofte plagsomt sjenert. Det var litt vanskelig. Han snakka rolig, sakte, det kunne være god avstand mellom orda. Det er det aldri hos meg, så jeg måtte puste godt inn, holde på lufta og vente til det var min tur (s. 306).