Gjennom halvåret fram til han fyller sekstini, tar forfatteren Per Petterson notater fra livet på Porten. Hver dag står han opp klokka seks og prøver å lese i to timer, sittende på en pinnestol eller stående ved kjøkkenbenken, før han går ned til skriverhytta for å arbeide. Han venter på nyheter om den røde jeepen som han håper kan reddes, men som kanskje må vrakes. Stadig er det jobb som må gjøres på det lille småbruket, en tomt skal ryddes der et nytt hus kanskje kan komme opp, trær må felles, sauene må klippes, og han slåss med den rasende bukken som må mates og stelles og få pelsen klødd. Innimellom kjører han til Lillestrøm og møter Øivind, som han har hatt et dypt vennskap med i snart førti år. Med storebroren Steen har han samtaler om slektas historie, om moren og faren og de to brødrene som alle er borte. Minner presser på, om barndom og oppvekst og en gutt som aldri kunne sitte stille, en nervøs gutt som ble en nervøs voksen og siden en nervøs eldre mann. Om møter med forfattere her hjemme og på reiser rundt i verden. Og som en skimrende tråd gjennom det hele finnes litteraturen, i en slags indre samtale om og med forfattere og bøkene deres.
"Mitt Abruzzo" er en både mollstemt og energisk tekst, skrevet fram med finstemt sårbarhet og røff humor, og hele veien med Pettersons umiskjennelige, lysende prosa.
Petterson knew from the age of 18 that he wanted to be a writer, but didn't embark on this career for many years - his debut book, the short story collection Aske i munnen, sand i skoa, (Ashes in the Mouth, Sand in the Shoes) was published 17 years later, when Petterson was 35. Previously he had worked for years in a factory as an unskilled labourer, as his parents had done before him, and had also trained as a librarian, and worked as a bookseller. In 1990, the year following the publication of his first novel, Pettersen's family was struck by tragedy - his mother, father, brother and nephew were killed in a fire onboard a ferry. His third novel Til Sibir (To Siberia) was nominated for The Nordic Council's Literature Prize, and his fourth novel I kjølvannet (In the Wake), which is a young man's story of losing his family in the Scandinavian Star ferry disaster in 1990, won the Brage Prize for 2000. His breakthrough, however, was Ut og stjæle hester (Out Stealing Horses) which was awarded two top literary prizes in Norway - the The Norwegian Critics Prize for Literature and the Booksellers’ Best Book of the Year Award.
Det er noe med denne dagboken jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Jeg elsker sjangeren, den litterære dagboken, og derfor var det nok også med en viss skepsis jet startet denne, av Petterson. Redd for å bli skuffet?
Det har jeg ikke blitt. Anmeldelsen på NRK, som jeg nettopp leste, mener at den inneholder for mye grus og for lite gull, og sammenligner den halvhjertet med OHHs dagbøker. De kan ikke sammenlignes!
Jeg er uenig med NRKs anmelder, med andre ord. Jeg har satt stor pris på å bli med inn i Petrersons litterære univers, hvordan han tenker og vurderer litteratur og egen skriving. I motsetning til Hoem i NRK setter jeg også pris på det rett hverdagslige ved livet til Petterson. Ikke særlig mye grus. For meg finnes det en viss gjenkjennelse i figuren Per. Ikke i forfatterskapet, men som engstelig og deprimert. Jeg vet ikke hvorfor det var godt å lese, men man føler seg mindre alene, I suppose.
Skumma gjennom. Skyhøge forventninger vart ikkje møtt. Referanser til ein heil haug eg ikkje har begrep om eller interesse for. Ein del gode litteratur-referanser, men eg sakner litteraturliste på slutten av boka.
Ydmyke, nærtagende, beleste og hypokondriske Per Petterson skriver dagbok, eller journal, som han selv kaller det. Her er beskrivelser av dagliglivets mange sorger, utfordringer og gleder, minner fra et rikt liv, og små miniportretter av andre (mange!) forfattere Petterson har et forhold til. Det er pratete, men som jeg trives med Pettersons prating! Interessant, tidvis gripende og hyggelig. Om Petterson sliter med å få skrevet flere romaner, må han gjerne fortsette journalen sin.
Jeg husker da Hauge kom innom på Tronsmo når han var i Oslo. Det gjorde han med jevne, men lange mellomrom. Alle beundra han. Alle ble nervøse. Hvordan snakke med Olav H. Hauge? Jeg satt ofte i underetasjen med bestillingene mine. Så kom det på callingen. Per! Hauge er her, du må komme opp. Han sto alltid foran poesihyllene. Vi hadde et ganske bra utvalg, det beste i byen. Hauge var høy, smal, med frakken på og hatten litt opp i nakken. Han var en stilig mann. Belest. Vi hadde jo mye engelskspråklig, og det han gjerne så etter, var noe å gjendikte. Jeg likte han veldig godt, men jeg ble ofte plagsomt sjenert. Det var litt vanskelig. Han snakka rolig, sakte, det kunne være god avstand mellom orda. Det er det aldri hos meg, så jeg måtte puste godt inn, holde på lufta og vente til det var min tur (s. 306).
Rigtig fin dagbog fra corona-tiden, jeg havde næsten glemt, hvordan det var at vente på vaccinationer m.m. Petterson inddrager både sin families tragiske skæbne og sin melankoli over livet og det at nærme sig de 69 år. Derudover er der et væld af referencer til andre forfattere, en masse jeg får lyst til at læse.
Jeg har ikke lest et eneste ord skrevet av Per Petterson før, men selvsagt måtte jeg lese journalen hans. Elsker sånt, dagbøker, memoarer, essays. Petterson virker som en underholdende type, selv om han kanskje ikke tror det selv. Litt helseangst, litt nervøsitet, litt angst. Det er lett å relatere seg til kvalene han opplever rundt enkelte ting. Ikke at vi lever like liv, men følelsen av angst og bekymringer er gjenkjennbar. Jeg likte boka, og kunne i grunn tenkt meg mer. Kanskje mer selvbiografisk? Tror det er mye spennende og interessant å hente.
Pettersons forsigtige jeg fremlægger han med utrolig stor ærlighed. Journalen bliver dog i den lidt lange ende hen mod slutningen, hvilket trækker ned fra fire til tre stjerner
68-årige norske Petterson føler, at han er færdig med at skrive skønlitteratur; der kommer i hvertfald ikke rigtigt noget frem og han får kvalme af fonten Palatino, som han har brugt de sidste 10 år. Han og hustruen Pia opholder sig mere eller mindre ‘i eksil’ på egen landejendom pga. coronaepidemien, hvilket titlen Mit Abruzzo hentyder til, da den refererer til den italienske forfatter Natalia Ginzburg, der måtte flygte i eksil til det italienske landområde Abruzzo i 1940’erne. Petterson begynder derfor at skrive dagbog om livet på gården Porten i første halvår af 2021. Dagbogen skal slutte på hans 69 års fødselsdag den 18. juli 2021. Han skriver dagbog fordi han er nødt til at skrive hver dag og fordi han ikke kan skrive andet, og hvad der måske starter lidt trivielt og hverdagsagtigt viser sig at vokse til et stille drama, der folder sig ud foran læseren og man får kun lyst til at det skal fortsætte… Læs min fulde omtale her - https://anettesbookshelf.dk/mit-abruzzo/
Strålende «journal» der vi får være med Per Petterson i stort og smått på gården og i egne vandringer tilbake i tid. Hunden Freia. Den hersens geitebukken! Familiehistorien som både er vidunderlig og uendelig trist. Hans forhold til litteratur er inspirerende, og møtene med andre forfattere til tider hysterisk morsomme. Kommentarene om politikk og samfunn er skarpe og klare. Men aller best er Pettersons små drypp om seg selv, om humør og dagsform, usikkerhet og ambisjoner, hevngjerrighet og smålighet (som det var altfor lite av!), vennskap og respekt. Og om hvor vanskelig det kan være å finne plass til seg selv i sitt eget liv. Det var da som bare fanden at denne dagboken måtte ta slutt!
Petterson bakser med sproget, med eksistensen, coronakrise, en genstridig vædder på matriklen og sin røde Jeep. Samtidig forsøger han at nærme sig en familietragedie, båret af mordbranden på Scandinavian Star. Vi kommer tæt på og der er et væld af fine referencer til forfatterkolleger i ind- og udland. Der er elegi og vemod i teksten, men også en varme og et meget vedkommende nærvær. Man får lyst til at genlæse et rigt forfatterskab.
En slags dagbok, men selv om han nevner ganske trivielle ting, så er det som man får del i et halvår i Per Pettersons livl. Mye tilbakeblikk til oppveksten på Veitvet , om foreldrene, om kontakt med forlag, interesserte lesere og andre forfattere. Han deler også tanker og refleksjoner ut i fra egen lesning, ikke minst Hemingway (!)., om livet som småbonde. En veldig interessant bok.
46 i 2022: Bestilte denne etter terningkast 6 i Dagbladet, men ble skuffet. Han skriver jo knallbra (innimellom), men det er for nye her som blir kjedelig. Både en del hverdagsting som skjer, men også en del forfatter-referanser som blir litt for sære for meg. Noen absolutt gode passasjer innimellom, men holder ikke helt for meg.
Deilig å få lest noe Petterson igjen. Denne gangen har forfatteren laget dagbok, en journal over en periode mitt i koronapandemien. Per Petterson skriver så godt og engasjerende om dagliglivet og litteratur, jeg laget en liste over forfattere han anbefaler. Virkelig bra!
Annerledes og stort sett vellykket prosjekt fra en av de store norske. Ingen skjønnlitterær form, men beskrivelser fra hverdagsliv og levd liv, og Petterson har mye i bagasjen. Vipper akkurat opp på fire stjerner.