Till det yttre lever hon ett ganska vanligt liv, med man och barn i en norsk stad. Men när som helst kan hennes mamma ringa, vanligtvis mitt i natten, för att berätta om alla som är ute efter henne. Dottern trycker bort samtalet. De har inte talat på ett år.
Sakernas tillstånd är en roman om ett sårigt förhållande mellan en mor och en dotter. Det handlar om att växa upp i skuggan av en sjuk förälder och rädslan att själv slukas av mörkret, men lika mycket om hur man med språkets och litteraturens hjälp kan skriva sig fri.
Denna mörka och mästerligt komponerade roman lyftes på flera håll fram som en av förra årets bästa skönlitterära böcker i Norge. Nu kommer boken på svenska i översättning av Ninni Holmqvist, som tidigare översatt bland annat Vigdis Hjorths Arv och miljö.
Sandra Lillebø er en norsk forfatter og journalist. Hun debuterte i 2011 med diktsamlinga «Navnet på den ensomme er frigitt.» I 2016 gav hun ut «Alt skal skinne og blø».
Lillebø er frilansjournalist og litteraturkritiker i Klassekampen.
Boka handler om en oppvekst med en schizofren mor og konsekvensene av dette senere i livet. Boka handler mye om selve skriveprosessen og det å utlevere andre i litteraturen. Veldig godt skrevet.
En absolutt 5-stjerners bok (skulle gjerne gitt flere). Både måten hun skriver på, men også hvordan hun skriver OM å skrive boken, er helt «breathtaking» (i mangel på bedre ord). Så tankevekkende, sterk og.. En bok der jeg fikk lyst til å streke under så mye!
Jeg-personen i denne romanen sliter med forholdet til moren sin, og denne boka er denne personens forsøk på å beskrive dette. Men denne jeg-personen er ikke en fiktiv karakter - det er forfatteren selv. Dette er derfor en svært utleverende virkelighetsroman. Der hvor Knausgård skriver om sitt forhold til sin far, skriver Sandra Lillebø om sin mor. Men der Knausgård skriver om sitt turbulente forhold til faren etter at han er død, skriver Lillebø om en mor som fortsatt er i live . Dette er en bok som det er lett å forsvinne inn i, og den åpner opp et vindu til et univers som man føler at man ikke burde se inn i, fordi det er så privat. Men som leser kan man ikke la være å se inn, fordi forfatteren har åpnet vinduet på vidt gap.
Å skrive om et annet menneske, en som ikke kan forsvare seg, er en form for vold, sa jeg etter noen ølglass. Jeg ville at hun skulle sende meg spørsmålet tilbake, hun visste godt at jeg tidligere hadde skrevet om min mor, og jeg ville snakke om dette, om det uløselige dilemmaet jeg mente det var, jeg ville hun skulle si at jeg hadde gjort det rette.
Det som overrasket meg litt med boken er at den i svært liten grad handlet om moren. Den handlet om forfatteren selv, og moren var med for å forklare hvordan hun virket inn på forfatteren. Men her ligger kanskje det som er interessant med boken; det pårørendeperspektivet som Lillebø gir oss. Det står mye mellom linjene, og sårheten er nok sterkere enn det de enkelte setningene gir uttrykk for. Boken var lettlest om til tider noe fragmentert, men det i seg selv fungerte bra, for det beskriver også noe av forholdet til moren, og hvordan Lillebø forholder seg til temaet selv. Jeg vil anbefale boken da det er nyttig å se hvordan det kan være å vokse opp led en syk mor.
Kor mykje kan eg kjenne meg igjen i ei bok som har ingenting med meg å gjere, men som eg la så mykje av meg sjølv i? Eg har aldri brukt så lang tid på å lese ei bok under 200 sider som eg gjorde med denne, for kvar side var metta med meg sjølv, og gjensynet var ikkje direkte velkoment. Men fy søren, Sandra, dette her gjorde vondt
Det här är den sortens litteratur jag behöver, närmast hjärtat. Alltså den som berör mig, ger mig en känsla av berättigande, som inspirerar mig. Jag slukade den på en dag.
Den påminner en del i tema om filmen Flickan, mamman och demonerna, om en mamma och en dotter som bor tillsammans och mammans psyke bryts mer och mer ner, fast den är också fylld av kärlek. Jag vet inte om den här innehåller lika mycket kärlek riktigt, men är (förlåt för att jag använder ordet, jag vet att jaget skriver i boken att det inte ÄR ett undersökande men vad är det då - ett framskrivande? För mig blir det samma sak. Jag ser inget värderande i det undersökande som uttryck) ett undersökande av hur jagets mors psykiska sjukdom har påverkat henne. Skrivprocessen är hela tiden med, det är ett medvetet framskrivande, och läsaren får fler och fler pusselbitar i livsberättelsen. Det är en roman, men känns oerhört nära under huden, till verklighet, och den distinktionen är inte heller nödvändig, det påverkar inte, det här är angeläget ändå. Jag tycker särskilt om hur jaget påpekar att hon skriver för sin egen skull, inte för moderns eller för oss, läsarnas, inte för att hjälpa någon i samma situation. Till viss del kan det "slåifrånsig-andet" kännas onödigt, det blir lite som att jaget ursäktar sig genom det, om man läser det så. Men man kan också läsa det som ett besvärjande, för att kunna tillåta sig att skriva. Och nu är den ju här, i läsarens händer. Tack för det
Boka er godt skrevet. Tar av meg hatten for språket. Lettlest om et vanskelig tema, som andre har påpekt. Jeg synes også at den er skikkelig ubehagelig. Ikke bare fordi virkeligheten som beskrives er ubehagelig, men fordi den er så hard og insisterende at jeg synes den bikker over i det selvmedlidende. Så er jeg heler ikke superfan av bøker der relasjonen er så å si all historiefortellingen.
Synes i hovedsak det fragmentariske fungerer helt fint, liker at den i større grad handler om fortelleren selv enn moren. Refleksjonene som gjøres i delene skrevet i nå/samtid gir en følelse av innsikt i forfatterens skriveprosess - særlig interessant ifht. de etiske problemene ved virkelighetslitterarur.
3,5. Det er vanskelig å vurdere en så personlig roman. Dette er en fragmentert, introspektiv fortelling der kronologi og faktiske hendelser er av underordnet betydning i utforskningen av morsrelasjonen, skriveprosessen, løsrivelsen fra den tyngende samvittigheten og det å ikke bare finne, men heve stemmen (i litterær forstand). Den berørte meg, i alle fall, og inspirerte meg til å skrive. Det er flere sterke og innsiktsfulle avsnitt jeg vil ta med meg videre.
Jeg bet meg merke i hvor ofte forfatteren siterte tidligere psykologers utsagn. Dette kan selvfølgelig ha vært et innslag av fiksjon, men som nesten ferdig utdannet psykolog er det litt skummelt å bli påminnet den definisjonsmakten man har over andres selvforståelse i kraft av sitt yrke.
Sandra Lillebø sin debutroman "Tingenes tilstand" er en svært personlig bok som utforsker det kompliserte forholdet mellom en mor som er psykisk syk og datteren, som i dette tilfelle er forfatteren selv da boken er selvbiografisk. Her får vi lese om opplevelser fra barndommen, om livet her og nå, og vi får innblikk i familiens forhistorie. Her ser vi at erfaringene fra barndommen forplanter seg inn i voksenlivet. Hennes usikkerhet går blant annet ut på om hun selv skulle kunne ende opp som sin mor som antakelig lider av schizofreni eller som sin mormor som ble tvangsinnlagt flere ganger. Det er sårt å lese om hennes opplevelser og erfaringer i livet. Selv om vi får innsikt i både mor og mormors historie, er boka tross alt en fortelling om datteren - og hennes vinkling eller sannhet, som en av flere versjoner av familiens historie. Boka er svært fragmentisk, og det er derfor opp til leseren å trekke sin konklusjoner.
Veldig godt og rart å lese en bok med et mor-datter forhold en kan kjenne seg igjen i. Tema om forhold, ensomhet og roller man påtar seg blir godt beskrevet gjennom minner og et emosjonelt språk. Boken er heller ikke så pretensiøs som jeg fryktet, historien er en frisk pust for litteraturen.
Vond og vakker bok om hvordan det er å leve med en mor som ikke strekker til, og om å være et barn som må være en voksen. To av mange sitater som traff meg:
«Noe begynte å renne av meg den dagen, noe begynte å løsne, og noe annet begynte å feste seg.»
«Å få bare litt av den omsorgen du hele tiden har manglet, er nesten ikke til å bære.»
En kort och annorlunda liten bok om psykisk sjukdom. Den hoppar mycket i kronologin och lämnar mycket osagt, men det passar den. Jag tycker om att man får tolka mycket själv och läsa in mellan raderna, allt går kanske inte riktigt att förstå. Nu läste jag en översatt version, men kände mig ändå berörd av författarens poetiska språk.
Korta uppslag av minnesbilder med en intressant och berörande utgångspunkt. Förhållandes mellan dottern och sin sjuka mamma speglas på ett bra sätt genom boken. Kul också att läsa om en plats där man själv bott.
Jag hade dock lite problem att helt greppa och komma in i texten, därav medelbetyg.
Roman fra 2020. Mor og datter, om psykisk sykdom og omsorgssvikt. Den bygger på hennes eget liv, men er fiktiv. Det er mange tanker og refleksjoner i tillegg til en viss handling. Vi møter jeg-personen som voksen, men mye av boka er tilbakeblikk. Gradvis forstår vi lesere at mora sliter med paranoia og schizofreni. Oppveksten bar preg av at jeg-personen måtte være voksen og passe på de andre. Hun får problemer med angst og er redd for at hun har arva noe av sykdommen. Mormora hadde også slike vanskeligheter. Mora i boka hører stemmer, oppfører seg rart, bruker opp alle pengene, mister jobber osv. Hun vil gjerne ha kontakt med jeg-personen, datteren sin, men det gjør at datteren bryter sammen. Jeg-personen strever med å være i balanse, men har mann og barn hun er veldig glad i. Hun er også glad i dagligdagse omsorgsrutiner. Det er problematisk å skrive biografisk, synes jeg. Men jeg leser det som fiksjon, prøver i alle fall. Boka handler mye om sorgprosess. Hun mister mora, selv om hun fortsatt lever. Det er skrivingen som er redningen. Det er en slags terapi og er det eneste stedet hun kan være i fred for mora, men på samme tid er det jo mora hun skriver om. Det er mange fine formuleringer som man kan grunne på. Det er en frustrasjon, sinne og masse følelser og et ønske om å komme hjem.