Det er julaftan. Elisabet og Sakarias har vore ved grava, sett lys, børsta snø av steinen - så køyrer han ho heim. Dei skal vere kvar for seg denne første jula utan sonen. Sorga over han har kome mellom dei. Dei har skilt lag. Men så blir det likevel til at dei er saman julaftan. Elisabet sett seg til pianoet og speler eit stykke sonen deira likte godt. Det skal kome til å bli ei heilt spesiell julenatt for dei begge. Romanen "Flukt" skildrar forholdet mellom dei levande og døde og strekk seg eit stykkje utover det vi til vanleg oppfattar som realisme.
Carl Frode Tiller is a author, historian and musician. His works are in Nynorsk (lit. "New Norwegian"), one of the two official Norwegian standard languages . Tiller debuted in 2001 with the novel Skråninga (Downward Slope), which was recognized as the best initial work of the year with the Tarjei Vesaas' Debute Prize . Downward Slope was nominated for the Brageprisen (the Brage Prize is a juried award). In November 2007 Tiller was awarded the Brageprisen for his novel Innsirkling (Encirclement). In the fall of 2007 Innsirkling received the Norwegian Critics Prize for Literature and was nominated for the premiere Scandinavian literature prize, the Nordic Council's Literature Prize .
Flukt er et møte mellom tre personer, deres sorg, kjærlighet for hverandre og konflikter i hverdagen. Elisabet og Sakarias har nylig mistet sønnen Johannes. I sorgen får foreldrene innblikk i sønnens og deres eget liv, hvordan de har opplevd hverandre og det de har oversett hos den annen.
Det som overrasket meg mest, var den sterke tematikken som fulgte personenes sorg. Denne handlet om problemene Johannes hadde til seg selv og samfunnet rundt, da spesielt foreldrenes forventninger. I tillegg ble jeg sterkt preget av tematikken rundt eldreomsorg, og hvordan Elisabets mor ble behandlet på sykehjemmet. Jeg tror flere enn meg, som har opplevd familiemedlemmer i samme situasjon, vil kjenne seg igjen i disse problemene.
Tiller skildrer følelsene mellom det medmenneskelige på en måte svært få forfattere klarer. Det er enkelt, men samtidig så komplekst. Å kunne sette seg inn i hodet på de ulike personenes oppfatning av den samme konflikten på den måten Tiller gjør, er en kunst jeg er glad for at jeg ikke har gått glipp av. Boken er viktig i den forstand at den får deg til å stoppe og reflektere over de ulike problemene som blir tatt opp, samtidig som du setter disse inn i ditt eget liv. For å si det enkelt: Dette er en av de bøkene du ikke klarer å lese ferdig uten å diskutere høyt med noen underveis.
Jeg vil si litt om språket, for det er kanskje dette som fascinerer meg mest med Tiller. Da jeg leste Skråninga, var jeg raskt ute med å kommentere at dette var en av de beste språklige romanene som hadde truffet meg. Jeg ble derfor glad da jeg skjønte at Flukt var skrevet på noe lignende vis. Tiller binder hendelser sammen til en helhet, slik at du leser alle scener samtidig istedenfor kronologisk. Jeg vil ikke si for mye om dette, fordi det bør oppleves selv. Det jeg vil si, er høydepunktet mitt fra romanen, der scenevekslingen var eksepsjonelt bra. Denne er å finne i kapittel 21, der en krangel mellom Elisabet og Johannes kobles opp mot et ømt øyeblikk mellom Elisabet og Sakarias. Jeg vil vise til et eksempel fra dette: «Gi meg ein klem, da, la ho til, og så la ho den eine handa bak på skuldra mi og prøvde å trekke meg inntil seg, prøvde å trøste meg, men eg ville ikkje ha trøsta hennar, og eg vrikka meg laus igjen.» Der setningen starter med stemmen til Sakarias, avsluttes den med Johannes sin, samtidig som det blir vanskelig å sette et skille der den ene veksler over til den andre. Slike vekslinger gir meg gåsehud.
Bildebruk i romaner, kan ofte bli påtvunget og pompøse, noe som gir desto større glede når man kommer over de virkelig gode bildene, slik som dette: «[…] eg kom til å tenke på ein av dei tilbakevendande drømmane eg hadde hatt i det siste, den der eg amputerte armen kvar morgon og la han igjen heime, slik at Elisabet skulle ha ei hand å halde i mens eg var på jobb.» Hva skal man si, annet enn hvor tar forfatteren det fra?
De fleste perfekte romaner, har likevel sine feil, uten at disse trekker noe ned på scoren. Jeg vil derfor nevne de to tingene jeg pirket på da jeg leste (husk at dette er en roman jeg likevel kaller perfekt). Først og fremst skulle jeg ønske forfatteren hadde droppet kapittelinndelingen. Teksten er såpass sammensatt og flyter så fint i en helhet, at kapitlene kun ble hakkete for lesningen. Den andre tingen, gjelder et helt avsnitt jeg skulle ønske ble sløyfet, der jeg mener forfatteren skinte litt for mye igjennom og vek bort fra karakteren. Dette avsnittet er å finne i kapittel 16, der Elisabet «kom til å tenke på Foucault». Dette er tross alt min personlige mening, og vil kanskje ikke utgjøre negativt for en annen leser.
Jeg vil avslutte med å poengtere at til tross for romanens dystre temaer, er ikke historien likevel trist skrevet. Jeg har fått flere kommentarer fra bekjente denne julen som ikke skjønner hvorfor jeg vil lese en bok om å miste et barn, nå mens jeg selv går gravid, og til dette vil jeg si: Men romanen er ikke trist! Ja, den er fæl, men jeg opplevde den aldri som trist. Så hvis du kvier deg fra å lese en alvorlig roman med et tema som denne, så sier jeg Les den likevel! for den er såpass viktig å få med seg, og ikke minst utrolig godt skrevet.
8/1O Bardzo nietuzinkowy sposób narracji. Nadał tej historii dużo głębi i podkreślił jej zniuansowanie. Jego zastosowanie było też bardzo ciekawe i ważne w kontekście Johannesa (ifykyk). Mocno mnie kupił, gdy już się w niego wkręciło fabuła nabierała interesującej płynności. Uwielbiam takie świeże zabawy z konstrukcją. Ale prócz narracji, spodobała mi się również i treść. Jestem przyzwyczajona, że literatura skandynawska równa się często literaturze surowej, powściągliwej, tu jednak wszystko jest żywe: bohaterowie, ich relacje, ich emocje, ich słowa. Wielbię cię, Elisabeth, nie zmieniaj się 🖤
piekna opowiesc, która wymyka się prostym kategoriom, zdecydowanie nie jest to książka do szybkiego przyswojenia, ale do powolnego oswajania, jak bolesna myśl, której nie chcemy, ale której musimy się przyjrzeć, skonstruowana na kanwe literackiej fugi; wielogłosowej, zapętlonej, z echem i powracającym motywem bólu, który nigdy nie znika, zmienia jedynie tonację. strata, cisza, niewypowiedziane słowa, język codzienności zderzający się z rytmem dezintegracji książka, ta nie próbuje być wygodna, zajmuje stopniowo nasze zmysły, łapie nas w biegu i w tym zatrzymaniu zdarzylo się najwięcej
Elisabeth i Sakarias po śmierci synka rozstali się i przestali ze sobą mieszkać. Trwają pierwsze święta bez ukochanego dziecka, a małżeństwo nieplanowanie postanawia spędzić ze sobą wieczór wigilijny. Zaczynają wspominać, rozmyślać dlaczego do tego doszło, co by było gdyby i kierują w siebie nawzajem, ale i w samych siebie wyrzuty. Klimat jak mieszanka „Boga mordu” Yasminy Rezy, „Scen z życia małżeńskiego” Bergmana i filmu „Historia małżeńska”. I tak, byłby z tego piękny film! „(…) leżałem, nasłuchując dźwięków z kuchni i salonu, ale niczego nie usłyszałem, jedynie deszcz, który bębnił lekko w podłogę balkonu, i zepsutą spłuczkę, z której się lało, woda lała się ze szmerem, płynęły też wszelkie możliwe uczucia, myśli i wyobrażenia, moje i cudze, zlewały się, rozdzielały i znowu zlewały, na coraz to nowe sposoby, tworząc coraz to nowe połączenia (…)”. Sporo w tej książce budujących napięcie rozmów miedzy bohaterami i rozmów samych ze sobą w ich własnych głowach, a do głosu dochodzi również nieżyjący już syn. Co niezwykle dla mnie oryginalne autor nie daje nam jasnej informacji kto w danym momencie mówi, w czyjej głowie jesteśmy, a w czyjej zaraz będziemy. Narracja płynnie przechodzi między bohaterami i trochę jak w zacytowanym wyżej fragmencie zlewają się ze sobą i tworzą nowe połączenia. Taka forma wymagała ode mnie skupienia, większego zaangażowania w lekturę, ale odnalazłam się w niej szybko, a ostatecznie literacko była to dla mnie bardzo satysfakcjonujące. Oniryczny, mroczny, świetnie napisany, poprowadzony i skonstruowany dramat. Bardzo polecam.
Tiller skuffer aldri! Denne stiller seg på listetoppen i rekken av bøker skrevet av min favorittforfatter... Elisabeth og Sakarias har nylig mistet sitt eneste barn, sønnen Johannes. Boka handler om hvordan de to på ulikt vis håndterer dødsfallet og hvordan sorgen påvirker forholdet, familielivet og deres hverdag. Midt oppi det hele nærmer julen seg. I en tid der nære ofte samles og relasjonene dyrkes for fullt, kontrasterer situasjonen som utspiller seg i romanen fra ønskebildet folk flest har av høytiden. Ekteskapet dem imellom bryter. Foreldrene bebreider seg selv, prøver å forstå hvordan og hvorfor det kunne skje. Boka er inndelt i kapitler der vi blir kjent med karakterene på et psykologisk og dypere plan. Historiene deres skrives og skildres også fra sønnens perspektiv. På sin særegne og nydelige måte, gir Tiller leseren innblikk i deres indre følelsesliv. Kompleksiteten mellom kjærligheten og omsorgen de har for hverandre, hatet, sinnet og tematikken om å miste et barn og sorgen etter tapet, gjør boka sårbar og kraftfull. En vakker og samtidig vond leseopplevelse. Realisme på sitt beste!
En vild bog!! Men det er væesentlig at man ikke holder pauser mellem læsningen for så tror jeg man mister dybden i bogen. Jeg blev meget rørt og kunne slet ikke slippe den
"Ucieczka" to bolesna historia małżeństwa, których dotknęła ogromna tragedia. Elisabet i Sakarias niedawno stracili w wypadku syna Johannesa. To wydarzenie sprawiło, że małżonkowie mocno oddalili się od siebie i nie widać na horyzoncie szansy na lepsze jutro. Jednak w świąteczny wieczór nadarzy się szansa na rozliczenie z przeszłością oraz ofiarowanie wzajemnego zrozumienia.
Bardzo smutna historia dwojga ludzi, którzy w inny sposób przeżywają żałobę. Oboje cierpią tak samo, a świat kompletnie im się zawalił i nie widać perspektywy, żeby poskładało się to z powrotem. Każde znajduje ucieczkę w coś innego, zamyka się w swojej skorupie oraz traci zrozumienie dla drugiej połowy. Książka nie należy do najłatwiejszych nie tylko ze względu na tematykę, ale również sposób prowadzenia narracji. Pojawiają się trzy narracje - Elisabet, Sakariasa oraz Johannesa. Wszystkie przeplatają się ze sobą na tyle mocno, że nawet w jednym zdaniu potrafi nam się ona zmienić ze dwa razy zanim dojdziemy do kropki. Ten zabieg powoduje, że czytanie tej książki wymaga od czytelnika sporego skupienia, żeby sobie te perspektywy oddzielić.
Myślę, że jeszcze długo będę myśleć o tej książce. Zostawiła mnie z mnóstwem przemyśleń oraz emocji, które jeszcze długo będą we mnie siedzieć.
Może nie jest to arcydzieło w tradycyjnym rozumieniu ale zasługuje na pięć gwiazdek. Największym smaczkiem jest zmieniająca się narracja, nawet nie w nowym zdaniu, ale w tym samym, po przecinku mówi już inny bohater. Odzyskałem przyjemność czytania. Nie spotkałem się z tym do tej pory w literaturze. Świetne.
A książkę zobaczyłem u kogoś w samolocie jakiś czas temu i zapamiętałem ją po charakterystycznej okładce serii skadynawskiej.
2. januar tror jeg at jeg allerede har lest årets beste bok. Tiller viser her at han kan fornye seg i komposisjon og tematikk. Romanen har elementer av magisk realisme, nærmest noe religiøst - noe navnene i romanen også hinter til. Minner, familiebånd, identiteter og øyeblikk flyter inn i hverandre. Romanen flyter helt nydelig. Eller karakterene flykter helt nydelig fra det ene til det andre, fra hverandre og sammen? Øyeblikkene er som en damp i romanen.
Det velkjente hos Tiller er fremdeles representert: De usagte, skamfulle indre tankene og det mellommenneskelige spillet for å holde fasaden. Jeg synes Tiller overgår Fosse når det gjelder flyten i stream of consciousness-teknikken. Han formidler i tillegg en råskap i det enkle og konkrete (vil du ha sodd, en kopp kaffe, om å vente på bussen, hente sekk med ved) sammen med det dynamiske og relasjonelle der Fosse er mer abstrakt og svevende.
Jeg gjenkjenner også tidligere romankarakterer i minnene - som f.eks. Kjell i Bipersonar som ikke vil at mora, som er på eldresenter, skal høre på trekkspillmusikk. Tiller leker derfor med karakterer fra sitt eget forfatterskap på lik linje med hvordan romankarakterene i Flukt opplever livet, musikken og kunsten.
Eller kanskje Tiller har et oppheng på eldresentres tilstelninger med trekkspillmusikk som en politisk kampsak (eldre blir behandlet som en masse, ikke som individer - sier romankarakteren). Jeg leser referansen som et bevisst grep snarere enn et oppheng.
Z Tillerem to skomplikowane – status związku do jego prozy nie zmienia się przy „Ucieczce”. To niełatwa opowieść, z konceptem, który może umknąć, może się wymknąć. Już sam koncept fugi jako struktury literackiej to wyższa forma wyrazu, ale! To, co pozostaje uniwersalne to emocje, w fudze bowiem emocje głosu, który mówi (w formie muzycznej, ale też literackiej) są najważniejsze. Chodzi w gruncie rzeczy o tajemnice. Tajemnice dorastającego chłopaka i jego rodziny, która mierzy się ze stratą. O ból, o tęsknotę, o potrzebę bliskości, o potrzebę bycia zrozumianym i potrzebnym. Tiller drąży w słowach, jak Bach drążył w muzyce, ale to, co udało mu się najbardziej to zaklęcie magii Bożego Narodzenia w opowieści o żałobie i o tym, co niewypowiedziane.
I to wcale nie tak, że teraz z Tillerem będziemy jakoś blisko. Wciąż uważam, że zapętlanie się w strukturze i koncepcji może być problematyczne dla czytelnika. A o zanurzenie w powieści przecież tu chodzi. Jednak wierzę, że emocje – ekstremalne, kontrastowe, drażniące – przejmą tę historię i pozwolą przez nią po prostu płynąć. Nie, nie będzie wcale łatwo, ale może czasami łatwo nie może być. Nie z opowieścią taką jak „Ucieczka”, która ma przeniknąć do nas, zatrzymać nas paradoksalnie w miejscu, by nie uciekać, ale stawić czoła prawdzie.
Aż trudno mi uwierzyć, że na start 2024 mam tak dobrą passę. Ale tak właśnie jest! I cyk, oto w moje rączki wpadła jedna z najlepszych książek wydanych w ramach @seriaskandynawska 🤌 I zupełnie nie przesadzę mówiąc, że jest to bardzo oryginalna uczta literacka!
To opowieść na trzy głosy, z trzech różnych perspektyw, które przeplatają się w najmniej oczekiwanych momentach i łączą tak, jakby były jednością. Głosy się przenikają, ale każdy opowiada swoją własną historię.
Trzeba się trochę przestawić, a trochę nawet wysilić. Tak osobliwa narracja wymaga więcej skupienia i początkowo byłam zagubiona, ale potem udało mi się złapać rytm i te przeskoki już nie wybijały mnie ani trochę, a raczej ładnie się przenikały tworząc płynną całość.
To mroczna i poruszająca opowieść o skomplikowanych relacjach, rodzinie, zrozumieniu, miłości. Głównymi bohaterami jest Elizabet i Sakarias - małżeństwo, które niedawno straciło syna. Obecnie mieszkają osobno, jednak mamy właśnie święta, a oni spotykają się przy wigilijnym stole i muszą stawić czoła przeszłości, wyrzutom sumienia, lękom i śmierci.
Trzeci głos należy do ich nieżyjącego syna. Staramy się dowiedzieć, jak doszło do jego śmierci, ale jednocześnie szybko orientujemy się, że ta historia jest o wiele bardziej skomplikowana, niż początkowo mogło się wydawać.
Spodziewałam się tutaj opowieści o stracie, ale dostałam zdecydowanie coś więcej - powieść o tożsamości, zagubieniu, błędach. Jest oryginalna, może wydawać się trochę dziwna, ale w bardzo pozytywnym sensie - chwilami jest jak taki hipnotyczny taniec i buduje naprawdę bardzo nietypowy, duszny i chłodny klimat.
To książka, która jest jak niszowy film, albo kieliszek cierpkiego czerwonego wina. Dobrze jest ją smakować powoli i nie pić duszkiem.
Lubicie powieści autorów skandynawskich?💬 Ja bardzo🥰: ❄️ za nastrój, odmienny od tego, który znamy z dzieł amerykańskich czy brytyjskich, ❄️ za klimat miejsc, w których niesamowicie dobrze się czuję i mogłabym w nich zamieszkać, ❄️ za kreacje bohaterów - pełnych i skomplikowanych, " z krwi i kości"❤️
Podobnie jest w przypadku "Ucieczki" Carla Frode Tillera.
Jej bohaterowie - Elisabet i Sakarias są małżeństwem i niedawno stracili swojego 12-letniego syna Johannesa.
Pierwsze święta Bożego Narodzenia bez niego są dla nich wyjątkowo trudne. Oboje próbują odnaleźć się w nowej sytuacji, ale bez skutku.
Ból, żałoba, tęsknota, wyrzuty sumienia to uczucia, które niemal wylewają się z każdego zdania tej powieści.
Narracja tej powieści jest wyjątkowa, nie spotkałam się dotychczas z taką formą w żadnej innej powieści. Opowieść snuta jest równolegle przez obu bohaterów oraz ich nieżyjącego syna, w taki sposób, że często w jednym zdaniu zmienia się narrator.
Nie jest to proza prosta, banalna, lecz taka, która wymaga od odbiorcy skupienia i wejścia w historię.
Stopniowo poznajemy nie tylko obecny proces radzenia sobie z żałobą, ale przede wszystkim cofamy się w przeszłość, by jeszcze lepiej poznać historię tej rodziny.
Dostajemy w rezultacie bardzo uniwersalną historię nie tylko o najbardziej traumatycznych doświadczeniach i tym jak my ludzie sobie z nimi radzimy (bądź też nie), ale także o budowaniu relacji międzyludzkich w ogóle i rozliczeniach z przeszłością.
Niezwykle istotnym elementem tej powieści jest także muzyka, będąca integralną częścią życia zwłaszcza Elisabet.
Angażująca w losy bohaterów, oryginalna, wzruszająca, zaskakująca i skłaniająca do refleksji.
Jednym słowem - zdecydowanie warta lektury i zostawiająca swój ślad w czytelniku 📚!
Gdy umiera dziecko, kończy się świat. Znika grunt pod nogami, zacierają się kontury. Włącza się strach, że pamięć jest zawodna, że w pewnym momencie to dziecko przestanie istnieć nawet we wspomnieniach.
Elisabet i Sakarias stracili dziecko, a to w znacznym stopniu uderzyło też w ich małżeństwo. Wspominają, szukają winy w sobie, zastanawiają się, co mogli zrobić inaczej. Dziecko było specyficzne, niekoniecznie idealne, oni też nie byli idealnymi rodzicami.
Historia jakich wiele, powiecie. Tu jednak wszystko, co istotne, rozgrywa się w formie, w narracji. Przenikające się punkty widzenia, zmiana formy osobowej nawet w obrębie jednego zdania - to sprawia, że momentami nie wiemy, w czyjej głowie jesteśmy.
Doskonały sposób na ukazanie totalnej dezintegracji.
Nu skal der gå en rum tid, før Tiller får en chance til. Jeg læste første bind af hans trilogi sidste år og kunne ikke lide den. Denne nye (som jeg har læst og lyttet på dansk, men forlaget har ikke oprettet den i Goodreads) fik fantastiske anmeldelser, og folk på #boginsta anbefalede den til hinanden som gale. Så jeg tænkte: Han skal ha' en chance til. Også fordi indlæsningen af Indkredsning nok var noget af det værste, jeg nogensinde har hørt.
Men formen er bare ikke til mig. De evige gentagelser (som jeg også har brokket mig over hos Linn Ullmann), driver mig til vanvid, og "tricket" med at glide sømløst mellem tid og fortæller bidrager ikke rigtigt med noget, synes jeg. Historien, der bortset fra "tricket" fortælles på ret traditionel vis, hvor vi går frem og tilbage i tid og til sidst rammer Bull's Eye. Det fejler ikke noget, og det gør historien om et forældrepars sorg over deres døde barn og den dødes ulykkelige liv heller ikke.
Man har klogeligt sat en ny indlæser på denne, og jeg har egentlig en fornemmelse af, at hun, Ellen Dahl Bang, slet ikke er dårlig, men at hun måske har besluttet, at denne bog egnede sig til at blive oplæst med monoton stemme i næsten-staccato. Jeg synes, at sproget er rigeligt staccato i sig selv... Jeg læste flere af kapitlerne i e-bogsformat, præcis som jeg gjorde med Indkredsning, for at sikre mig, at min uvilje ikke blot havde rod i oplæsningen. Men nej.
Tusind tak til @gutkind_forlag og @carlfrodetiller for anmeldereksemplaret!
“Flugt” af Carl Frode Tiller er en kort roman om sorg.
Johannes dør, da han er 12 år gammel. Da det er juleaften, besøger hans fraskilte forældre Johannes grav. De tænder lys for ham, og måske er det med til at bringe dem sammen. Elisabet og Sakarias samles om deres sorg.
Sorg er hovedtemaet i denne roman. Det er en rørende fortælling, og det er en fortælling, der sætter sit aftryk. En roman om at flygte fra sin sorg og fra den realitet vi lever i. Men det er også en fortælling, der skildrer hverdagens udfordringer.
Dette er en roman, der vil få dig til at tænke. Både under læsningen, men også når du har færdiggjort bogen. Den vil få dig til at reflektere over livet, sorg og meningen med de valg du træffer. Yderst tankevækkende.
Sara Koch (@pdvsarakoch ) har oversat romanen fra norsk til dansk. Et flot stykke arbejde med det. Carl Frode Tiller skriver i et fortryllende sprog, og det har Sara Koch formået at oversætte til dansk, så det stadig fremstår utroligt smukt.
“Flugt” af Carl Frode Tiller er litteratur i verdensklasse. En fortælling fyldt med smerte og sorg beskrevet i et smukt sprog.
Pisac skače s lika na lika brzo poput zeca. Ponekad je i prebrz pa mu ne možeš ući u trag, zato ponovno čitaš rečenicu ne bi li pohvatao o kome je riječ. U početku si zbunjen, pomalo ljut zbog toga, no kada odgonetneš kojim uzorkom zec trči, na koje kamenje voli skočiti, uspiješ i ti juriti spretno za njim.
"Njegovo lice podsjećalo me na gumenu lutku koju je netko snažno pritisnuo; lijeva polovica bila je zgnječena, oči upale duboko u duplje poput novčića na dnu bunara želja, dok je desna polovica bila naoko netaknuta, samo neprirodne boje; čelom je prolazila duboka udubina, a iz kose su mu stršala dva špičasta, bijela, porculanu nalik komadića kosti lubanje, kao da mu iz glave raste kruna, kako sam sanjala nekoliko noći poslije."
"Bjesnila sam jer se tata nije došao oprostiti od njega, no najviše sam bjesnila na sebe jer nisam bila tu Za Johannesa dok je bio živ, tatina odsutnost sa sprovoda podsjetila me na moju vlastitu odsutnost, zato sam tako reagirala, zato sam bila tako srdita i nepristojna onda kad su Robert i tata navratili, sad shvaćam da nisam kažnjavala tatu nego sebe; krivim tatu da mu je karijera bila na prvome mjestu i nikada se nije posvetio obitelji, a zapravo govorim o samoj sebi, jer ja sam mislila samo na sebe, ja sam iznevjerila, ja sam bila na turnejama za cijelog Johannesova odrastanja."
Med denne boken viser Tiller evne til å fornye seg selv. Han har beholdt sin mesterlige evne til å skildre menneskelige relasjoner, men der disse etterhvert i hans tidligere verker begynte å følge et mønster, bryter han nå med det. Boka er derfor forfriskende lesning for de som allerede er godt kjent med Tiller.
En meget rørende roman om sorg, forbundethed og kærlighed mellem et par, der har mistet deres søn, Johannes. Virkelig interessante skift mellem jeg-fortællere. Man kommer helt ind i de forskellige karakterer.
przeczytałam na raz. brak mi słów, to była najlepsza książka jaka kiedykolwiek przeczytałam. nie żartuje. poznałam Tillera w tym roku i mam nadzieję, że to nie było ostatnie jego dzieło, które będzie dane mi przeczytać
Mesterværk. Kommer til at læse den igen og igen. Havde forventet en trist bog (hvad den også er), men den er også fuld af håb og tilgivelse. Og overraskende drejninger. Mesterligt turneret og tænkt af Tiller ud fra en grundtese om, at vores døde bliver hos os og i os.