Diktene kretser rundt lys og sorg, slik man ser allerede på første side. En mor har tatt selvmord, og jeg-et er et barn som må definere verden på nytt. Her er … her er… her er … Jeg-et er i en slags døs, og hun ønsker å «våkne til verden», slik tittelen viser. Det er sterke og kompliserte bilder som være vanskelige å forstå, men ikke vanskelig å føle. Naturen er sterkt til stede, det nevnes ulike treslag (alm, selje, osp), det er mye vann, sjø, speilbilder, løvsus, blomster, kongler, nøtter og så videre.
Stemningen er nesten uvirkelig, med «mors glassaktige blikk» og behovet for å starte på nytt. Det er en del kontraster og selvmotsigelser, som for eksempel på s 25: «Ingen skal se meg i gata // med flagrende hår på en vindstille dag».
Heldigvis avsluttes samlinga med frø i et sår. Da er det håp!
En fin bok å lese, selv om jeg ikke forstod alt.
Den er en av åtte nominerte til #biblioteketslitteraturpris2024