Mordet på Henrik Ibsen

by Erlend O. Nødtvedt

Senhøstes 1851: En pur ung Henrik Ibsen ankommer Bergen uanmeldt og påstår at han er ansatt av Ole Bull som dramatisk forfatter ved Det norske Theater. Dette kommer bardust på teaterdireksjonen og ikke minst på den skolerte verdensmann og instruktør Herman Laading, som mot sin vilje blir satt til å samarbeide med den uerfarne og forknytte Ibsen. Dette er utgangspunktet for en dramatisk beretning om kunstneriske fiaskoer, kolliderende kunstsyn, dobbeltgjengere og en duell på liv og død under romantikkens synkende stjerne.

Mordet på Henrik Ibsen er en regnvåt og burlesk roman om et uforløst geni, og en avgjørende, men underbelyst periode i livet til den norske litteraturhistoriens ubestridte ener.

Genres: Historical Fiction, Novels, Humor, Fiction, Collections

263 pages, Hardcover

First published October 21, 2021

About the author

Erlend O. Nødtvedt debuterte med diktsamlingen Harudes i 2008. Siden har han utgitt diktsamlingene Bergens beskrivelse (2011), Trollsuiten (2014) og Slekter (2019) - og romanene Vestlandet (2017) og Mordet på Henrik Ibsen (2021). Fra første bok har Nødtvedt begeistret anmelderne, og han er ansett som en av sin generasjons sentrale forfattere. "En av poesihøstens mest potente og originale utgivelser," skrev blant annet BTs anmelder om diktsamlingen Bergens beskrivelse. Og nettopp originalitet er en sentral beskrivelse av Nødtvedts lyrikk og prosa. Hans skrivemåte er både særegen, energisk, vilter og besvergende.

Høsten 2017 ga Nødtvedt ut sin første roman Vestlandet. Den fikk strålende mottakelse og er blant annet blitt omtalt som "en praktfull ode til Vestlandet" og "rein fest og sælebot". Romanen Mordet på Henrik Ibsen fra 2021 ble møtt med begeistring fra et samlet kritikerkorps. Romanen er både nominert til Kritikerprisen 2021 og P2-lytternes romanpris. For diktsamlingene har han vunnet priser som Ung Poesi-prisen i 2008, Bergensprisen i 2011, Bjørnsonstipendet i 2012, Bokhandlerforeningens forfatterstipend i 2015, Premio Ostana i 2017 og Olav H. Hauge-stipendet i 2019. Nødtvedt mottok Mads Wiel Nygaards legat 2019 for sitt samlede forfatterskap, og han ble kåret til en av de ti fremste unge, norske forfatterne av Morgenbladet og Norsk Litteraturfestival i 2015.

Reviews

[Rudi]

Jeg likte kjempegodt bestanddelene av denne romanen - leken med språket og litteraturhistorien, de ulike historielagene, humoren, det Dan Brown-aktige plottet - men jeg slet med å la meg rive med av helheten. (Noe boka på et vis advarer om ved flere anledninger.)

[Magnus Halsnes · Rating 5 out of 5]

Ei vill og fandenivoldsk bok med eit herleg samansurium av anakronistisk bergensk-arkaisk språkføring. Ei av dei beste bøkene eg har lese i år. Om ein likte den førre boka «Vestlandet» (som «Mordet på Henrik Ibsen» overgår) og Anders Johansen si mastodontbok «Komme til orde», so kjem nok denne til å falle i smak.

[Isir Eline Braathen]

dritmorsom

[Astrid Marte]

«Merkantile kommandorop kan høres fra de tyske og hollandske kvarterene på Bryggen og Vågsbunnen, på det som etter snart fem hundre år med utenlands innflytelse var blitt velkjente språk, og hvis lydverk lenge hadde innprentet sine hakkete ornamenter i byens egen dialekt.» (s 24) Jeg skrev i forrige innlegg om biografien til A.O. Vinje at der mulig jeg var en «1850-nerd». Jeg tror jeg har møtt min overmann i Nødtvedt aka EON. En ellevill sentrifuge av en tidsreise frem og tilbake mellom 1850-tallets og dagens Bergen. Det er en bok som du med en gang du har lagt den fra deg tenker: «Hva skjedde her? Denne må jeg lese en gang til!» Det er en fascinerende og besnærende reise i de bergenske smitt og smau og på Det Norske Theaters scene i Bergen. Jeg fikk også gleden av å høre Nødtvedt selv fortelle om boken sin på DNS her om dagen, og da skjønte jeg at mye av det jeg så på som ren fiksjon faktisk var basert på kilder. Forfatteren har sin egen tilgang til hvordan behandle fakta og fiksjon, og det er bare å gi seg over. Man blir jo helt bergtatt både av handlingen og stemningen. Og ikke minst av språket. Jeg plukker fra konfektskålen: «...de så beskjemmet ned i bakken, mens den hoi polloiske latter runget i sommernatten.» (s 230)
Herlig, herlig! Forunderlig, men herlig!

[Magnus Selsås · Rating 5 out of 5]

For en fantastisk roman! Hysterisk morsom og dypt fascinerende. Leken og mystisk, sprø og fabulerende. Muligens beste bok i 2021. Så, hvorfor?

For det første har Erlend Nødtvedt tatt utgangspunkt i en spennende og underkommunisert del av norsk litteraturhistorie. Etter å ha fordypet meg i Ibsen hele høsten var det en sann glede å gyve løs på hans liv omgjort til moderne fiksjon, og gleden ble raskt forsterket av Nødtvedt sine elegante Ibsen referanser og morsomme biografiske detaljer. Sujettet (et av mange fremmedord jeg har lært av denne boken) var altså i seg selv spennende for en nordiskstudent, men selv for hardbarka realister med null litteraturhistorisk interesse, vil de herlige beskrivelsene av Bergen og norsk kulturliv på 1850-tallet være frydefull lesning.

For det andre er det en helt enestående fantasifull og sprudlende fortelling vi blir servert. Det er en gjennomgående humoristisk mystikk. Man vet aldri hva som kommer til å skje, hvem som er innblandet i hva, hvordan tingene henger sammen, hva som er egentlig er sant. Spørsmålene blir bare flere og flere desto mer man leser, samtidig som nysgjerrigheten blir bare større og større. Resultatet er at fortellingen etter hvert får et voldsomt driv, hvor behovet for sammenheng og forklaring blir mer og mer prekært, men aldri tilfredsstilt. I stedet blir vi servert slike lekne kommentarer fra fortellingens metanivå: "Desorientering skal være vår metode! Det er i villniset vi skal være!".

Det tredje argumentet knytter seg til dette metanivået, altså romanens merkelige og morsomme form. I all enkelhet dreier det seg om at Erlend Nødtvedt skriver om en forfatter ved navn Erlend Nødtvedt som ønsker å sette opp et teaterstykke ved Den Nasjonale Scene i Bergen i 2021. Bakgrunnen for dette ønsket er at Nødtvedt (altså romankarakteren) har kommet over et nytt brev som avslører ukjent informasjon om Ibsen sin tid i Bergen på 1850-tallet, noe han ønsker å bruke til å sette opp et nytt teaterstykke. Romanen starter derfor ved at vi leser et brev fra Nødtvedt til teatersjef Steffan Larsson som forklarer dette, og utover i romanen veksler vi mellom romankarakter sitt manuskript, som også blir fortellingen vi leser i romanen, og hans mailer til Steffan Larsson. Dette høres kanskje komplisert ut, men det er egentlig svært enkelt, og formmessig et helt genialt grep av den faktisk Erlend Nødtvedt. Denne formen åpner nemlig opp for en morsom lek mellom de to ulike tidsnivåene, slik at handlingen som utspiller seg på Ibsens tid er fylt av bevisste anakronismer og manuskommentarer. I starten er disse litt forstyrrende, påtatte irritasjonsmomenter, men de blir heldigvis sjeldnere utover i boken. Samtidig utvikler den fiktive forfatteren Erlend Nødtvedt seg til en morsom og sjarmerende romankarakter. Hans intense, tidvis maniske mailer til Larsson, skrevet i det han omtaler som en forstyrrende småbarnståke, er stappfulle av ironi og humor.

Det siste argumentet ligger i språket, som på glimrende vis utfyller den fabulerende og ironiske fortellingen. Den arkaiske stilen og endeløse rekken av fremmedord gjør det annerledes enn alt annet i norsk samtidslitteratur. I starten oppleves det som litt påtatt og pretensiøst, men etter hvert er det både morsomt og givende. Stilen er så gjennomgående og særegen at man kan ikke annet enn å la seg imponere. Sylskarpt og lekent, det er en sjelden men fantastisk kombinasjon.

Mot slutten av romanen skriver den fiktive Erlend Nødtvedt at stykket "Mordet på Henrik Ibsen" skal være "en torpedo under samtidslitteraturens ark!". Og nettopp det har den faktiske Nødtvedt klart.

[Eva Marie · Rating 5 out of 5]

For ei sprø bok! Høyrde på lydbok- veldig bra opplest, var som å vere i teateret gjennom heile boka. Veldig artig at Henrik Ibsen høyres ut som Ari Behn i lydboka! Diggar språket (arkaisk og forfina bokmål) og diggar historia. Herleg med turen innom Jostedalen.

[Tor Berg · Rating 4 out of 5]

For en herlig konspiratorisk røre - jeg leser helst tradisjonelle romaner: med innledning, kronologiske kapitler og en avslutning som forklarer plottet. Det gir Nødtvedt ganske enkelt blaffen i. Vekselsvis skuespilldialog, brev, sitater, poesi og kriminalroman
Man er i i det ene øyeblikk i nåtid der forfatteren er hovedkarakteren - som forfatter. Og så tilbake til Bergen omlag 1850. Men innimellom er det litt begge deler. Historien omhandler Henrik Ibsen ( forfatteren, ikke hunden) og Herman Laading - mye er utvilsomt fakta, men det aller meste er fornøyelig diktning isped bergensk humor og selvironi på sitt aller beste. Det er frydefull lesing: spesielt blandingen av moderne ordvalg og konservativ sjargong. For eksempel blir ord som «pearljamsk press» og « crowdsurfet» brukt i samme avsnitt som «jalousierne», «queuen» og «jaloux» Humoren ellers minner meg om stilen til Erlend Loe. Det er en mengde referanser til historiske personer og hendelser samt Ibsens mange skuespill. Mye går meg hus forbi, men det er fortsatt en veldig gøyal leseopplevelse. Må avgjort sjekke flere av bøkene til Nødtvedt

[Åsmund Ådnøy · Rating 4 out of 5]

Erlend O. Nødtvedt dreper Henrik Ibsen med smittende entusiasme og energi i Mordet på Henrik Ibsen.

Denne romanen foregår på mange plan, både når det gjelder tid og språk. Prøv å henge med på alt som skjer, og du kommer til å slite. Sett deg heller i korga og kapp fortøyningene i bok-ballongferden hvor Erlend O. Nødtvedt er styrmann. Her dukker både Henrik Ibsen og Ole Bull opp, det samme gjør en ung Edvard Grieg og andre navn som er mer kjent i Bergen.

Henrik Ibsen var i sin ungdom teatersjef i Bergen. Dette har skjedd, bare sjekk biografiene. I denne romanen dukker det opp flere brev fra 1800-tallet som handler om Ibsens tid i Bergen. Historien om Ibsen i Bergen må skrives om når verden blir kjent med innholdet, forteller bokens Erlend O. Nødtvedt (som neppe er hundre prosent lik virkelighetens) til teatersjefen på Den Nationale Scene.

Boken veksler mellom fortelleren Erlend O. Nødtvedts forsøk på å overbevise teatersjefen om at de sensasjonelle brevene må bli til et storslagent teaterstykke på Den Nationale Scene, og gjenfortellingen av det som står i disse brevene.

Mordet på Henrik Ibsen er en roman som kommenterer sine egne ambisjoner, sine overdrivelser og sitt ambisjonsnivå, som er så sjanglete og ufokusert i stilen at den selvsagt er gjennomtenkt til minste detalj - uten å virke kalkulert av den grunn. Fortelleren er en forfatter i småbarnsfasen, som plaget av pengemangel og våkenetter prøver å få teatersjefen til å se det store i prosjektet han prøver å selge inn.

Språket veksler mellom 1800-tallsformer og anakronismer, takket være trangen til å få fortalt historien fort nok, som når et turfølge i Indre Sogn på 1850-tallet kommer til et bryllup hvor de havner i felespillerens "backstageområde", og senere når Ibsen kjenner seg "groggy". Andre steder har ikke fortelleren tid å finne de riktige ordene, oppslukt som han er av sin egen beretning.

Mordet på Henrik Ibsen er også et hemningsløst byportrett av Bergen midt på 1800-tallet, hvor noe er sant, mye oppdiktet og alt skrudd opp til 11 av Erlend O. Nødtvedt (både bokens og det virkelige mennesket).

Flere slike norske romaner, takk!

[Dav · Rating 4 out of 5]

Ein utruleg underhaldande og kreativ roman. Det er lenge sidan eg har lese ei bok med ei så morosam forteljarstemme og nytenkande form.

Karakterane er godt skrivne. Særskild Ibsen i byrjinga av boka og Laading skil seg ut for min del. Etter kvart opplever eg at karakterane vert litt flatare og at dei må vike for å få handlinga til å gå opp. Det gjer kanskje ikkje handlinga heilt heller, sjølv om eg syntest avslutninga fungerer fint. Det er dette som gjer at det vert ein fire av fem for min del.

Elles er språket heilt fantastisk, måten (litteratur)historia blir brukt på er imponerande og eg lo mykje då eg las den.

[Gabriella Bøgle · Rating 2 out of 5]

Veldig morsomt konsept, og jeg setter stor pris på språkføringen og de morsomme anakronismene. Likevel syntes jeg dessverre at romanen var altfor kaotisk til å få like mye ut av den som jeg skulle ønske. Jeg synes også forløsningen på mysteriet var skuffende.

[Ellen Eriksen · Rating 2 out of 5]

Ikke for meg! Er noen morsomme grep, men jeg ble aldri fengt og jeg sovnet HVER gang jeg leste mer enn ti sider. To be frank skippet jeg også de 20 siste sidene for jeg må finne tilbake til lesegleden

[Andreas HO · Rating 5 out of 5]

A Western Norwegian fever dream.

[Sivert Holm · Rating 3 out of 5]

Hi hi ho ho

[Sigrid Teigen · Rating 4 out of 5]

Utrolig tidig og kaotisk bok! Erlend O Nødtvedts vestlandske humor er helt knall i padden.
Men lurer meg på om jeg ville begitt meg ut på denne dersom jeg ikke er bergenser eller har forhold til byen.

[Katarinawagen · Rating 3 out of 5]

Virkelig ikke det jeg hadde tenkt meg, men man må kunne sette pris på den kreative skrivestilen.

[Andreas Veie-Rosvoll · Rating 5 out of 5]

Et helt unikt prosjekt, en roman proppful av humor, sjarme og fantasi. Utrolig

[Oda Margrethe · Rating 3 out of 5]

merkelig

[Arnstein · Rating 4 out of 5]

A book wherein an author argues with the board of a theatre about the staging of a play that is a novelisation of the making of a famous real-life playwright based on false historical letters; here be layers aplenty and quite a mess in-between them.

Let it be clear from the start: The author is in no way as mad as they come across as a narrator, but they are highly adept at generating a comedic effect from their own injections into the work, and their injections are indeed those of a mad person. Based on fictitious letters, that the author claims to have found in an archive, they have decided to write a play, about one of the most obstreperous playwrights, who was also known as one of the most difficult and querulous drunks to ever stumble down the cobblestones of Bergen – none other than Henrik Ibsen. There is only one way to pen such a work, and that is by becoming just as obstreperous, just as querulous, and, if possible, even more difficult, than the subject was.

Mordet på Henrik Ibsen (translation: The Murder of Henrik Ibsen) begins by describing how the fictitious letters were found by the author, then follows a prologue, then a monological argument with the theatre manager. Finally, it begins, and it begins thus:

FIRST ACT

Let me describe the scene to you with a passage from the drafts of the novel, which begins with the declaration: Bergen was and remains the Lord's chamberpot. (p. 19; reviewer's own translation)

Those born in a Norwegian rowing boat, coastal cruiser, or beneath the scrotum of the Troll Cock – presumably because the maternity wards, as usual, weren't operating as they should – would know this fact, but in case anyone decides to translate this book, like it deserves, a short elaboration on this is in order:

Bergensere (Bergen's demonym, plural) hate their own city and love it just as much. The balance of this is usually dependent on the weather, and since the chamberpot comment is accurate more often than not, the inhabitants tend to be a bit mouldy – that is, until they get their hands on the cinnamon roll of the day and things right themselves. The Murder of Henrik Ibsen is an inhabitant of the Bergen in every way, it complains about the city and praises it in equal measure, and embraces its strangenesses wholeheartedly. Its feelings on Henrik Ibsen is somewhat the same as it manages to murder him, yet not, and adores his originalities no matter what state his animation is in.

However, Ibsen isn't the protagonist. That honour goes to one of his numerous nemeses: Herman Laading, who in eighteen fifty-one is the sole instructor of Det norske Theater (translation: The Norwegian Theatre) in Bergen. However, the beneficiary of the theatre, the notoriously capricious composer Ole Bull, has, during one of his bouts where he attempts to single-handedly populate the nation, hired the student Henrik Ibsen as a second instructor, without informing Laading. Comedy inevitably ensues with slapstick and complications. This is also a good time to remind the potential reader of the name of the novel, but as it's difficult for a review to speak further of this without revealing overly much, this review will refrain from doing more than that.

These few lines on the plot doesn't seem like much, but they are quite sufficient. It's the quirky method and strong-willed narrator, who at one point is forced to apologize for biting the theatre manager's ankle, that drives the book rather than the plot. It's a curious combination of letters, e-mails, drafts, and notes, each with their own way of entertaining the reader – it's in this that it's strength lies. And while the letters are fictitious, as well as a decent bit of the plot, the author has also made a real deep dive into the history of this period and what these people were up to back then. If one knows to sort fact from fiction then there is quite a history lesson hidden herein.

It feels right to end this review by answering a question which a reader will inevitably ask themselves: All these plays that are mentioned in the novel, do I need to know more about them to understand what is going on? In truth, no, the novel almost never interacts with them and never in a way where such knowledge would be relevant – but perhaps a few things could be said anyway. Ibsen's play Fru Inger til Østeraad (English title: Lady Inger of Ostrat) was Ibsen's first success and played an important early part in the Norwegian national romantic movement. The play Sancthansnatten (English title: Saint John's Eve) came before this and was a flop, so much so that Ibsen refused to have it published; one hundred and twenty years would pass before it was staged again. The plays Gildet paa Solhoug (English title: The Feast at Solhaug) and Olaf Liljekrans (same title in English) are also mentioned, but barely so. However, the play that gets the most attention is Julian Apostata – et verdenshistorisk skuespill (translation: Julian Apostata – a world drama), which was never published, but which was Laading's great project and the apple of his eye. Ibsen would later take the story and rewrite it as the play Kejser og Galilæer: et verdenshistorisk skuespill (English title: Emperor and Galilean), and claimed to the end that this was his greatest work.

Finally, the initials of the author is E.O.N, and the narrator frequently signs with the initials without punctuation. EON is a nuthouse of a comic strip drawn by Lars Lauvik, who resides in the area. This reviewer suspects a reference here. Undoubtedly the author would have been aware of the coincidental connection between the names, and I can't help but feel a similarity between God as depicted by the strip and the narrator here.

[Jo Sølve · Rating 4 out of 5]

Dette er en festlig og særdeles leken roman. Leken i både språk, form og innhold.

Blant bokens karakterer er forfatter Erlend O. Nødtvedt, som (får vi tro) skiller seg markant fra virkelighetens. Han kommuniserer i mails form med teatersjefen på Den Nationale Scene, med et ønske om å sette opp en forestilling som ser på Henrik Ibsens tid i Bergen med nye øyne, i lys av noen hittil ukjente brev fra 1850 som forfatteren har funnet.
Brorparten av handlingen er lagt til Bergen på 1850-tallet, i form av manuskriptet til teaterstykket bokens Nødtvedt skriver, avbrutt av nevnte mailkorrespondanse og gjengivelse av de mystiske brev. Denne metafiksjonsvrien fungerer for meg godt.

Handlingen i gamle dagers Bergen er definitivt bygget på en grunnmur av faktiske hendelser. Derfra baller det på seg med fri fantasi og absurditeter. Vi tar på ett tidspunkt sågar veien ut i det overnaturlige. Legg så til Nødtvedt-karakterens stadig mer maniske, kunstnerpretensiøse mailer, og man vet aldri helt hva man skal tro om det hele.

Språket i partiene fra 1850-tallet er en salig miks av arkaiske formuleringer og skrivemåter, noe dialektbruk, samt en del utrop, uttrykk og referanser jeg måtte slå opp for å forstå, men som definitivt bidrar til å gi den rette koloritten til å lande det hele i rette tidsperiode og by. Samtidig dukker det stadig opp åpenbare anakronismer i teksten som bryter med dette.

Det er nok nettopp denne uforutsigbarheten, hvor man aldri helt vet hva man kan forvente, hverken i form eller innhold, som gjør dette til en spennende leseopplevelse. Som Nødtvedt selv skriver til teatersjefen: "Desorientering skal være vår metode! Det er i villniset vi skal være!".

Jeg føler romanens handling og dens forløsning (?), er mindre viktig enn selve reisen - og den var unektelig fornøyelig.

[Terje · Rating 5 out of 5]

Hvilken lesefest jeg har vært utsatt for de siste dagene. Utgangspunktet for fortellingen er et historisk korrekt faktum. I 1851 ble Henrik Ibsen ansatt av Ole Bull som forfatter og senere sceneinstruktør ved Det norske Theater i Bergen. Men så spinner Erlend O. Nødtvedt en særdeles frodig historie. Han gjør seg selv en del av historien, med brev som han skriver til nåtidens teaterledelse om idéen til en forestilling om hendelsene på 1850-tallet.

Både nåtiden og 1850-tallet blir presentert i form av et litterært overflødighetshorn. Det er kreativt, det er spinnvilt og det er morsomt. Det er en gammelmodig språkdrakt med som "coulisser", "queue" og "jaloux". Anakronismene er til å ta og føle på når Nødtvedt skriver om "queue for cupfinalebilletter" og et "pearljamsk press". De små referansene til framtidige Ibsen-stykker er både underholdende og elegante. Kulturdebatten i datidens Bergen kunne like gjerne funnet sted i 2023. Rett og slett ei herlig bok!

[Anne Marte Jordet Stensrud · Rating 3 out of 5]

En leken bok i sjanger, språk og innhold. Den har et metaperspektiv på forfatteren selv og Ibsens forfatterskap. Gleder meg til å se DNS sette opp romanen en gang - med Nødtvedt (?) i rollen som Ibsen, hyppige teppefall, en distinkt duft av Axe (vår tids Jerikos Rose kølnervann) og dansende fiskekaker.

Det er tydelige historiske- og samtidsreferanser som kommer som perler på en snor, som Kinderegg, for leseren. Forfatteren er kunnskapsrik og nytenkende. Likevel er ikke dette min type humor, så jeg henger dessverre ikke helt med i svingene.

[Marthe Macody · Rating 3 out of 5]

En morsom og sjarmerende leseopplevelse som utforsker Ibsens tid ved Det norske Theater i Bergen fra 1851-1857. Nødtvedt skaper en historie som trekker deg inn ved å skifte mellom nåtidens perspektiv fra brevutveksling og en fortid som leker rundt det historisk korrekte. Dette er en fortelling med mange karakterer og røde tråder man må holde styr på. Det er mye å følge med på og det gjorde at jeg slet med å få med meg alt som skjedde. Mulig dette ble påvirket av at jeg stress-leste boken. Men alt i alt var dette en fantastisk leseopplevelse!

[Magnus Trætteberg · Rating 4 out of 5]

Full av anakronismer, fakta og fantasi om Ibsen sin mindre kjente tid i Bergen. Mye gøy, men også noen unødvendige deler der forfatteren heller kunne fokusert på tiden i Bergen og menneskene vi leser om her.

[Manuela Werler · Rating 4 out of 5]

Herlig oppspinn! Det tok litt tid til handlingen tok opp farten. Men for en som har tysk som morsmål var ordbruken i dette narrestykket en ren fryd og forlystelse.

[Mallpunk · Rating 3 out of 5]

Lydboken som er lest inn av Bjørn Willberg Andersen er i en klasse for seg. Han bringer anakronismene til liv med et fantastisk utvalg sosiolekter fra fortid og nåtid.

[Lars Halvor Andreassen · Rating 4 out of 5]

Denne bokas målgruppe er jo MEG?????

[Tarj · Rating 4 out of 5]

/

[Anki · Rating 3 out of 5]

Joda, den er grei nok, men klarte ikke bli fenget like mye som alle anmeldelsene tilsa at jeg burde. Kanskje for store forventninger?

[Ingrid Petrine · Rating 4 out of 5]

Glitrende innlest lydbok!

[Inger Strand · Rating 1 out of 5]

Ga opp.