3.5*
Som mann blir jeg alltid fylt med ambialens når jeg skal skrive noe om bøker om feminisme, eller fosåvidt når jeg snakker om temaet generelt, noe jeg kommer tilbake til i slutten av anmeldelsen.
Boken Hvordan bli (en skandinavisk) feminist er en fin og lettlest bok, og den andre boken av Breen jeg har lest. Boken er bra og jeg liker skrivestilen til Breen godt, det sparker. Jeg fant den dessverre også noe skuffende da den ikke var helt slik jeg trodde. på grunn av tittelen hadde jeg håpt på en mer praktisk tilnærming og drøfting av særskandinaviske, og "moderne" problemstillinger vi møter i Norge. Som Breen påpeker selv er vi bland dem som har kommet lengst, men ikke langt nok - så hva nå?
Breen har dyp kunnskap i feminismens historie og internasjonale problemstillinger knyttet til kjønn og det er dette boken stort sett fokuserer på i sine 20 korte kapitler. Utenom overskriftene og de fire punktene bak på omslaget, er det stort sett grunner til å bli en feminist, ikke hvordan som blir presentert. Statistikken og informasjonen presentert er stort sett internasjonal. Dette er ikke et problem i seg selv da feminismens prosjekt naturligvis er internasjonalt, men tittelen fikk meg til å tro at boken handler om noe annet. I stedet for å presentere tall om og drøfte internasjonal menskehandel og sexarbeid, hadde jeg håpt at boken for eksempel drøftet nye tema, som for eksempel Onlyfans, i et feministisk perspektiv. Kjønnsrollene er også en del romsligere i skandinavia enn i andre deler av verden, og jeg vil også påstå at vi er ved et vippepunkt hvor vi ser en del endring i dette akkurat nå som tilfører nye nyanser utover at gutter ikke skal vise følelser og at jenter som har flere partnere er horer. Dette fremstår litt for enkelt i en skandinavisk kontekst. Disse nyansene hadde det vært kult og hørt Breens tanker om da vi trenger sterke stemmer som kan belyse disse komplekse problemstillingene og guide oss i tiden fremover.
Men, dette handler naturligvis kun om mine forventninger og preferanser og ikke noe om boken per se. Om folk har lest en del feministisk litteratur tidligere vil det være en del kjent stoff, og kaller man seg allerede feminist så trenger man kanskje ikke flere grunner til dette. Utover dette er boken bra.
Det kan sies at boken til tider ganske tendensiøs og legger noen føringer på hvilken feminisme som er den "riktige" i møte med spesifikke problemstillinger, som igjen er Breens egen overbevisning. Det kan sies at dette er en form for feminisme jeg er svært sympatisk til selv, men spørsmålet er i mine øyne hva denne boken prøver å være. Er det en innføring i "feminisme"? Er det et innlegg i debatten om hvordan vi bør gå frem for å overvinne skjevhetene i samfunnet knyttet til kjønn? Om boken skal være av den første typen burde flere perspektiver ha blitt skildret, om boken skal være av den andre typen burde dette ha vært tydeligere.
---
Og så til ambivalensen. Dette er imidlertid noe som jeg ofte kjenner på og som strekker seg utover bokens permer. Boken, som mange andre feminismebøker, er skrevet til et kvinnelig publikum. "vi-et" og "oss-et" som nevnes er forbeholdt kvinner. Dette er kanskje naturlig, men jeg savner bøker som også inkluderer meg og andre interesserte menn. Som et av sitatene Breen siterer i boken sier "en mannlig feminist er et av evolusjonens ypperste sluttprodukter". Når vi skal endre verden, bryte ned maktstrukturer som udertrykker, må vi jobbe sammen. Jeg som skandinavisk, hvit, heterofil cis-mann har dratt godt nytte av av disse maktstrukturene. Mest sannsynlig også mer enn jeg aner. Jeg nsker også et bedre samfunn. Jeg vet ikke helt hvordan det skal se ut enda eller hvordan vi skal komme dit, men, jeg vil bidra. jeg vet også at det er andre menn som meg, som er nysgjerrige og vil lære. Dessverre oppleves mange "feministbøker" utilgjengelige og "ikke for dem". Nysgjerrigheten fører dem deretter til bøker med tvilsomme budskap om kjønn og kjønnsroller - hvertfall i mine øyne.
Jeg har også opplevd, og hørt fra menn jeg kjenner, at som mann kan man bli møtt med mistro når man ønsker å snakke om feminisme. Kanskje sier man noe eller spør et spørsmål for å lære. Om man da ikke sier alt rett, får man fort et stempel, som en som liker, ønsker og med vilje opprettholdet partriarkatet. I en samtale spurte jeg en kvinne om det å ha dratt nytte av et urettferdig system er noe annet enn å aktivt jobbe for å endre eller opprettholde det samme systemet. Hun sa nei. Jeg meldte deretter min uenighet og sa at for meg er det viktig at feminismen understreker denne ulikheten, for hvis ikke kan ingen eller svært få menn bidra i samfunnsendringene feminismen ønsker å oppnå. Jeg ble deretter latterliggjort som en mann som mansplain-et feminismen for en kvinne.
Slike uheldige interaksjoner fører i verste fall til en avsmak for feminisktiske termer og konsepter og gjør endringsarbeidet vanskeligere. I beste fall fører det til taushet. selv om dette heldigvis ikke skjer så ofte, er dessverre min opplevelse at det likevel skjer litt for ofte.
et ønske om likestilling på tvers av kjønn, rase m.m har eksistert i lang tid, men vi har enda ikke kommet i mål. Alle grupper må mobiliseres om vi skal få dette til. En start kan være å skrive bøker som også inkluderer dem som har dratt nytte av disse strukturene som ønsker å lære mer, endre seg selv og samfunnet. Men, slike bøker er fremdeles fortsatt en mangelvare.