I 2002 ble Viggo Kristiansen dømt til 21 års forvaring for drap og voldtekt. Han var sannsynligvis Norges mest forhatte mann - inkarnasjonen av monster og ondskap. Viggo Kristiansen selv har hele tiden hevdet sin uskyld, og i nesten femten år har han prøvd å få saken gjenopptatt. 18. februar 2021 ble den det - med knappest mulig flertall i Gjenopptakelseskommisjonen. Dommen mot Viggo Kristiansen kan være Norgeshistoriens groveste justismord.
Dette er historien om Viggo Kristiansens kamp for gjenopptakelse og livet på Ila fengsel og forvaringsanstalt, der hans psykolog Atle Austad ble en redningsbøye. Det er også historien om forsvarernes, familiens og støttegruppens utrettelige arbeid for å opplyse saken - og om hvordan politiet, påtalemyndigheten og opinionen har kjempet imot gjenopptakelse.
I oppfølgeren til Drapene i Baneheia. To historier. En sannhet. går prisbelønte journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr inn på det som skjedde etter dommen i Agder lagmannsrett 2002 og frem til i dag. Boken inneholder ny informasjon om saken og aktørene.
Jeg trodde egentlig ikke det kunne være igjen så mye krutt etter den første Baneheiaboka. Men det er det. Hvordan dette enn ender bare må det bli oppvask.
Jahr har gjort en fantastisk jobb. Jeg skal innrømme jeg er blitt overbevist. Så lenge det ikke gjemmer seg noen bomber noe sted kan jeg ikke fatte annet enn at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt for dobbeltdrap og -voldtekt av de to små jentene. Det kan forstås i noen grad på grunnlag av dna-teknikken i 2000-2001, men den vanvittige motstanden i systemet mot å innrømme feil og mulige feil er på det nærmeste en skandale.
En svært velskrevet, uhyre interessant og ikke minst: skremmende lesing over en rettsstat som har spilt falitt i nærværende sak.
Svakt politiarbeid, tendensiøse avhør og saksfremstilling, merkelige bevisvurderinger, og en sak etter min mening som ikke ble tilstrekkelig opplyst i rettsinstansene.
Forsvarere som får gjentatte avslag på oppnevning (i motsetning til bistandsadvokatene) og må arbeide i tusenvis av timer gratis i arbeidet med gjenopptakelsessaken, som førte frem, ti år på overtid, etter min mening.
All ære til forfatteren, og redaksjonen, som publiserer en svært viktig, og solid bok, på de aller fleste, om ikke alle, vis.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Jeg lest forløperen til denne boken, og har hatt sansen for Bjørn Olav Jahr. Har virket som en ryddig og ordentlig forfatter.
Men dette søppelet av en bok endrer drastisk på det. De første 200 sidene er sakset fra bokens forløper. De siste 300 sidene er en gjennomgang av hvor hyggelig Viggo Kristiansen er, hvor feil alle andre tar om saken og hvor synd det er på støttegruppen til Viggo Kristiansen som ingen vil høre på. Påtalemyndighet, politi, journalister, advokater, alle får gjennomgå i denne sutrekavalkaden. Klarte nesten ikke å lese Jahrs kampanje mot en av de pårørerende, ble for pinlig berørt på hans vegne.
Den indre dynamikken som tydeligvis har satt seg i støttegruppen til Viggo Kristiansen egner seg absolutt ikke i bokformat, smørt ut over 300 sider. Det får dem bare til å fremstå som en gjeng med sutrekopper. Styr langt unna!
Etter å ha jobbet i flere år med gjenopptakelsen av Viggo Kristiansens sak, er jeg en smule innhabil når jeg vurderer boka. Likevel mener jeg at dette er solid. Noe tyngre lesing enn Drapene i Baneheia, men her tar Jahr opp en rekke tema som er viktig å belyse i en rettsstat. I januar 2022 intervjuet jeg Jahr om arbeidet med Prosessen mot Viggo Kristiansen, og de andre kriminalsakene han har jobbet med. Dersom du er interessert i å vite mer om forfatteren og boka kan intervjuene med Jahr sees her:
Norges største justismord? Et tap for rettsstaten, politiets etterforskning og fremstilling av bevis og medias dekning. «Er det sånn at du selv kunne være et slags offer i denne saken?»