Tea Henriksens store ungdomskjærlighet var Oskar Maier, den tyske unggutten og gartnerlærlingen som måtte forlate Norge, trekke i uniform og dra til Østfronten, der han havnet i russisk krigsfangenskap.
Historien om den brått avsluttede kjærligheten mellom de to er noe Tea Henriksens musikersønn har båret med seg gjennom hele livet, som falmede bilder i et fotoalbum. Moren er for lengst død, og sønnen har lagt fortiden bak seg. Nå har han søkt havn i Kongsvinger for å forberede seg til å reise til Sverige for å skrive sanger til det som skal bli hans aller siste og beste plate.
Men like før avreise dukker Oskar Maiers etterkommere opp i byen. Med seg har de alle brevene Tea Henriksen skrev til sin kjære Oskar, og en krans til å legge på graven hennes.
Begynner sterkt og Henriksen har som vanlig et flott språk. Ambisiøs oppbygging og forventningene blir svært høye, men han klarer ikke å lande en avslutning som overrasker eller avrunder det han har begynt på.
Koselig og interessant historie om forfatterens mor, men boka blir dessverre litt for lang og med litt for lite driv til å greie å holde på interessen hele veien.