Jo da. I begynnelsen slukte jeg de første åtti sidene på rappen, for språket var så levende og hadde slik et driv som gjorde at sidene fløy. Egentlig er ikke handlingen så veldig spennende, det er bare ett døgn i fire karakterers liv, i en søvnig småby på Østlandet, men det var noe med spennet i tankene, følelsene, fortiden, forventningene til noe som kanskje skulle skje... en slags forandring.
Men der ble jeg ganske skuffa gitt. Midtdelen av boka bestod av mye "fyll" og stod absolutt ikke til de høye forventningene jeg fikk i starten av boka. Heidi Linde kan absolutt å skrive, hun har en sylskarp penn og språket flyter jo utrolig fint – men det var noe med de tafatte karakterene som 90 % av tiden var litt irriterende, og 10 % av tiden fascinerende. For det skjer jo virkelig ingenting i handlinga. Det er nok derfor jeg ble ganske skuffa, fordi starten og det drivene språket som dro meg inn i historien, ga meg forhåpninger om en big reveal, liksom. (Som aldri kom)
Så en bok midt på treet. Kanskje var jo litt av poenget til forfatterene at vi lesere nettopp skulle bli irriterte av karakterenes intetsigende tankestrøm og hverdagsliv, hvem vet.. og da har hun oppnådd noe!