Dette er historien til Utøyas naboer og deres beretninger om hvordan de opplevde 22. juli 2011. Det er vitneskildringer fra menneskene som var på stedet, som utførte livreddende arbeid mens politi og hjelpepersonale ventet.
I en sterk, men sober fremstilling gir Anne-Britt Harsem stemme til deres historier. Hun lar de fortelle hva som skjedde 22. juli, om tiden etter og hvordan det har endret deres liv. Flere har mottatt medaljen for «edel dåd».
Dette er historier som ikke har vært framme i offentligheten tidligere.
Sterk og viktig om en gruppe som sjelden nevnes i forbindelse med terrorhandlingene 22. juli. Jeg har lest det meste som er skrevet om 22. juli - bøker som sentrerer hendelsene, terroristen, politiet, rettssaken eller beretningene til de overlevende - men naboene - sivile som satte seg i fritidsbåtene sine og reddet lemlestede ungdommer opp av vannet mens kulene regnet rundt dem - hører man sjelden om. Med denne boken blir det gjort en innsats for å rette opp i det.
I found this to be an utterly shocking read. Not having read much about the issue before, it was surprising and disappointing to find out how the people who helped save so many lives on 22 July have been treated afterwards. All they want is peace and quiet and the chance to live their lives without being reminded of a national tragedy. Instead they get a huge national monument right outside their living room windows as a constant reminder of just that. Those who critisize these people would never have accepted being treated the way they've been.
En grusom historie, om nærmeste nabo til Utøya. Som ofret egne liv, for å redde barn og unge. En historie om hvordan de ikke er blitt sett og hørt i ettertid. En bok som absolutt burde snakkes mer om.
Det var utrolig interessant å høre historiene til menneskene som reagerte og hjalp ungdommene på Utøya. De er virkelig helter. Det er vondt og hjerteskjærende å lese om det som skjedde, men samtidig er det så viktig og fint at de som aktivt hjalp til får fortelle sin historie.
Jeg blir trist av å tenke på at mange av dem ikke ble hørt i etterkant, og på alt de har opplevd. Flere har også møtt lite forståelse for det de har stått i.
Boken var svært rørende flere steder, spesielt når ungdommene møtte igjen menneskene som hjalp dem den dagen. Denne boken vekket så mange følelser i meg.
Det føles nesten feil å kalle den en favorittbok på grunn av det alvorlige og tunge innholdet, men den er uten tvil en av de sterkeste bøkene jeg har lest. Jeg anbefaler den varmt videre, og den havner helt i toppen for meg. Denne boken satte virkelig spor.