What do you think?
Dama til Rune
Dama til Rune er en morsom, mørk og desperat roman om livskrise, utfordringene med å være to og om hvor vanskelig det er å finne roen alene på en familiehytte.
Den navnløse hovedpersonen, altså «dama til Rune», reiser opp på hytta for å komme vekk fra nettopp Rune, men det viser seg at det å være alene trigger alt hun har av minner og savn. Ikke er hun så alene som hun ønsker, heller. Dama til Rune kombinerer litterær kvalitet, fortellerglede, latter og et dypt, dypt mørke.
Marianne Teie har tidligere utgitt to diktsamlinger, Dama til Rune er hennes første roman.
Den navnløse hovedpersonen, altså «dama til Rune», reiser opp på hytta for å komme vekk fra nettopp Rune, men det viser seg at det å være alene trigger alt hun har av minner og savn. Ikke er hun så alene som hun ønsker, heller. Dama til Rune kombinerer litterær kvalitet, fortellerglede, latter og et dypt, dypt mørke.
Marianne Teie har tidligere utgitt to diktsamlinger, Dama til Rune er hennes første roman.
224 pages, Hardcover
Published January 10, 2022
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 11 of 11 reviews
February 9, 2022
«Jeg liker ikke når folk tror jeg er ute. At jeg ikke er vanlig, for jeg er vanlig. Jeg har brukt år på å fremstå som vanlig. Det er slitsomt, men jeg jobber med saken.» (side 22)
Du vet den følelsen når du begynner på en bok du ikke har noen forventninger til om skal være bra eller dårlig, og etter å ha lest første side innser at du elsker den allerede og gleder deg til fortsettelsen? Dama til Rune var en sånn bok for meg. Da jeg startet på boken, var den akkurat utgitt og hadde enda ikke begynt å få anmeldelser som ga meg en pekepinn på hva jeg ville forvente. I tillegg har forfatteren tidligere utgitt diktsamlinger, så jeg hadde ingen kjennskap til hennes prosa. Etter få sider, kunne jeg med hånden på hjertet fortelle verden at denne boken fortjener å bli lest.
En kvinnelig jeg-person flykter opp på hytta fra mannen sin (ja du gjettet riktig), Rune. Det er ikke noe galt med Rune. Han er vel egentlig det man kan kalle den perfekte kjæresten som godtar det meste. Men å ha en perfekt mann, betyr vel ikke at man skal ha et perfekt forhold? På hytta graver jeg-personen frem minner fra barndommen, og en oppvekst med en ansvarsfull storesøster og to mindre ansvarsfulle foreldre, der hun med større og større vanskelighet ikke klarer å unnslippe tanken om at hun selv har blitt lik den personen som fødte henne.
Romanen er bygget opp av korte kapitler, der scenene bytter mellom en nåtid på hytta og viktige episoder fra oppveksten og møtet med Rune. Språket veksler tydelig mellom et barns bortforklarende sinn og det voksne reflekterende. På grunn av fortellerens nære vinkel på jeg-ets tanker, er det enkelt å få sympati for henne, til og med der hun kanskje ikke tar de mest gjennomtenkte valgene. Jeg-et representerer de menneskene som ofte ikke blir forstått på grunn av deres usynlige sykdom som hemmer dem fra arbeidslivet. Denne tematikken, samt den hyppige vekslingen mellom fortid og nåtid, der fortiden står mest sentralt som den avgjørende historien, kunne romanen minne om Olaug Nilssens Yt etter evne, få etter behov.
Tilbakeblikkene fra barndommen er de absolutt sterkeste. Her klarer Teie å kombinere et barns blikk, som alltid ønsker å støtte og glede en mor, med den såre innsikten av den sviktende barneomsorgen, slik som dette: «Det hjelper å si at hun er en god mor. Da kan hun klemme meg og hun kan gi meg hundre kroner, og hun kan si at jeg er det kjæreste hun har. Det siste er litt skummelt, for da tør jeg ikke å dø noen gang. Tenker at da blir mamma til ingen, og det er en for stor tanke.» (side 18-19) Ved jeg-ets nåtid på hytta, beveger historien seg ofte mot den mørke humoren, slik som
Selv om jeg liker bokens tittel, er jeg usikker på om den passer ideelt til historien. Jo lengre ut i romanen man kommer, jo mer skjønner man at dette er en historie om familie og omsorgssvikt, der Rune (og at jeg-et er dama hans) blir mindre viktig. Selvfølgelig kan parforholdet leses som en ramme rundt den egentlige historien, det er jo tross alt han som er årsaken til han hun først flykter på hytta, men jeg skulle kanskje ønske tittelen var nærmere rettet likheten jeg-et ser i seg selv med moren.
Jeg skulle også ønske boken hadde gått gjennom en ekstra runde med korrektur. En del skrivefeil kan fort ødelegge for en ellers god lesning.
Dama til Rune viser en veldig lovende start på Teies karriere innenfor romansjangeren, og jeg håper hun velger å fortsette med denne fremover.
Du vet den følelsen når du begynner på en bok du ikke har noen forventninger til om skal være bra eller dårlig, og etter å ha lest første side innser at du elsker den allerede og gleder deg til fortsettelsen? Dama til Rune var en sånn bok for meg. Da jeg startet på boken, var den akkurat utgitt og hadde enda ikke begynt å få anmeldelser som ga meg en pekepinn på hva jeg ville forvente. I tillegg har forfatteren tidligere utgitt diktsamlinger, så jeg hadde ingen kjennskap til hennes prosa. Etter få sider, kunne jeg med hånden på hjertet fortelle verden at denne boken fortjener å bli lest.
En kvinnelig jeg-person flykter opp på hytta fra mannen sin (ja du gjettet riktig), Rune. Det er ikke noe galt med Rune. Han er vel egentlig det man kan kalle den perfekte kjæresten som godtar det meste. Men å ha en perfekt mann, betyr vel ikke at man skal ha et perfekt forhold? På hytta graver jeg-personen frem minner fra barndommen, og en oppvekst med en ansvarsfull storesøster og to mindre ansvarsfulle foreldre, der hun med større og større vanskelighet ikke klarer å unnslippe tanken om at hun selv har blitt lik den personen som fødte henne.
Romanen er bygget opp av korte kapitler, der scenene bytter mellom en nåtid på hytta og viktige episoder fra oppveksten og møtet med Rune. Språket veksler tydelig mellom et barns bortforklarende sinn og det voksne reflekterende. På grunn av fortellerens nære vinkel på jeg-ets tanker, er det enkelt å få sympati for henne, til og med der hun kanskje ikke tar de mest gjennomtenkte valgene. Jeg-et representerer de menneskene som ofte ikke blir forstått på grunn av deres usynlige sykdom som hemmer dem fra arbeidslivet. Denne tematikken, samt den hyppige vekslingen mellom fortid og nåtid, der fortiden står mest sentralt som den avgjørende historien, kunne romanen minne om Olaug Nilssens Yt etter evne, få etter behov.
Tilbakeblikkene fra barndommen er de absolutt sterkeste. Her klarer Teie å kombinere et barns blikk, som alltid ønsker å støtte og glede en mor, med den såre innsikten av den sviktende barneomsorgen, slik som dette: «Det hjelper å si at hun er en god mor. Da kan hun klemme meg og hun kan gi meg hundre kroner, og hun kan si at jeg er det kjæreste hun har. Det siste er litt skummelt, for da tør jeg ikke å dø noen gang. Tenker at da blir mamma til ingen, og det er en for stor tanke.» (side 18-19) Ved jeg-ets nåtid på hytta, beveger historien seg ofte mot den mørke humoren, slik som
Selv om jeg liker bokens tittel, er jeg usikker på om den passer ideelt til historien. Jo lengre ut i romanen man kommer, jo mer skjønner man at dette er en historie om familie og omsorgssvikt, der Rune (og at jeg-et er dama hans) blir mindre viktig. Selvfølgelig kan parforholdet leses som en ramme rundt den egentlige historien, det er jo tross alt han som er årsaken til han hun først flykter på hytta, men jeg skulle kanskje ønske tittelen var nærmere rettet likheten jeg-et ser i seg selv med moren.
Jeg skulle også ønske boken hadde gått gjennom en ekstra runde med korrektur. En del skrivefeil kan fort ødelegge for en ellers god lesning.
Dama til Rune viser en veldig lovende start på Teies karriere innenfor romansjangeren, og jeg håper hun velger å fortsette med denne fremover.
February 16, 2022
Kvinnen har reist til hytta, og Rune ruter imponerende raskt fram en hyttenabo for å sjekke om hun har det bra. Kvinnen vil hverken snakke med Rune eller med søsteren sin, og ellers virker ingen å savne henne i byen.
Hytta er søsterens domain, og når kvinnen tar over dette, kommer tankene om henne og søsteren, i nåtid og i barndommen. Hva er Runes rolle oppi alt?
Søsteren til kvinnen er en vellykket karrieremor med full kontroll på hyttekosen, og kvinnen selv, hun er noe helt annet. Barndommen begynner å skimte fram med den svært syke moren til søstrene som midtpunktet. Søsteren som er fem år eldre og alltid husker bedre og vet bedre, er rasende på sine foreldre for omsorgssvikten. Like mye til den syke moren som til den unnvikende faren. Søsteren tar ansvaret tidlig, og klarer seg bedre uten de ubrukelige voksne. Kvinnen selv er mindre og prøver i en selvutslettende desperasjon å støtte seg til moren i hennes håpløse spiral.
Det er smertelig å lese hvor dårlig kvinnen mår på hytten. Hun prøver å nå fram til hyttenaboene Pål, Hundemannen og hunden Bella, og skråplanet hennes blir tydeligere for hvert skritt.
Helt til slutt for vi høre hvorfor kvinnen ikke kunne bli hos Rune, hvordan hun ikke klarer å ta plass i forholdet. Som barn måtte kvinnen ble den mamma ville hun skulle være, slik fikk hun omsorg. Med samme utydelighet går kvinnen inni kjærligheten med Rune. Hytten bruker kvinnen som sin første omriss av seg selv.
En ubehagelig bok om hvor mye et barn er villig til ofre får å elske sin mor.
Hytta er søsterens domain, og når kvinnen tar over dette, kommer tankene om henne og søsteren, i nåtid og i barndommen. Hva er Runes rolle oppi alt?
Søsteren til kvinnen er en vellykket karrieremor med full kontroll på hyttekosen, og kvinnen selv, hun er noe helt annet. Barndommen begynner å skimte fram med den svært syke moren til søstrene som midtpunktet. Søsteren som er fem år eldre og alltid husker bedre og vet bedre, er rasende på sine foreldre for omsorgssvikten. Like mye til den syke moren som til den unnvikende faren. Søsteren tar ansvaret tidlig, og klarer seg bedre uten de ubrukelige voksne. Kvinnen selv er mindre og prøver i en selvutslettende desperasjon å støtte seg til moren i hennes håpløse spiral.
Det er smertelig å lese hvor dårlig kvinnen mår på hytten. Hun prøver å nå fram til hyttenaboene Pål, Hundemannen og hunden Bella, og skråplanet hennes blir tydeligere for hvert skritt.
Helt til slutt for vi høre hvorfor kvinnen ikke kunne bli hos Rune, hvordan hun ikke klarer å ta plass i forholdet. Som barn måtte kvinnen ble den mamma ville hun skulle være, slik fikk hun omsorg. Med samme utydelighet går kvinnen inni kjærligheten med Rune. Hytten bruker kvinnen som sin første omriss av seg selv.
En ubehagelig bok om hvor mye et barn er villig til ofre får å elske sin mor.
Read
December 29, 2022Dama til Rune bretter ut mange minner. Jeg-fortelleren har reist til hytta uten å fortelle det til sin kjæreste. En hyttenabo får formidlet kontakt mellom jeg-fortelleren og kjæresten. Jeg liker den nærmest messende tonen i Marianne Teies språk. Det var noen skildringer i romanen der jeg lurte på om jeg opplevde det som skjedde som litt distansert. For min egen del satte jeg pris på den grublingen.
July 26, 2026
Dama til Rune sliter. Etter en trøblete oppvekst med en mor med store psykiske problemer og en far som ikke klarer å ta ansvar når det trengs som mest er det umulig for henne å klare det som forventes av et voksent menneske. Hun stikker av og inntar familiehytta. Fortiden rulles opp og de psykiske plagene går i arv. Skrivemåten minner litt om Monika Isakstuen sin måte å skrive på. En god bok om et alvorlig tema.
This entire review has been hidden because of spoilers.
June 4, 2023
Dette er en godt og enkelt skrevet historie som viser hvor skadelig det er å vokse opp med en psykisk syk mor. Vi får innblikk i hovedpersonens traumatiske barndomsminner og hvordan de knytter seg til opplevelsene hennes i voksen alder. Som barn var hun fengslet av sin mors humørsvingninger og som voksen er hun dama til Rune. Er hun egentlig noen i det hele tatt?
June 5, 2023
Grensesprengende hovedperson med mange livskriser bak seg - en karakter med potensiale til å være interessant. Skildringene og hendelsene formidles imidlertid flatt og forutsigbart. Jeg får ingen innlevelse i hovedpersonens irrasjonalitet og indre kvaler. Dessverre. Tidvis morsom. Her burde forfatteren smurt mer på med virkemidler og fargelegging.
February 9, 2025
Elsket denne boka. Leste den på to dager. Forfatteren har et godt språk, med personlig stil. Skikkelig godt håndverk, og selv om det er en lettlest bok, er det alvorlige temaer, og man får hjerte for den litt rare, skjøre karakteren. Samtidig som situasjonen/ livet/ karakteren er dysfunksjonell(t), må man også humre litt innimellom.
December 19, 2022
Fin fortelling, litt trist, litt mørk, men fin
August 10, 2023
En bok som jeg likte godt nok til å fullføre. Den er mørk og morsom, men litt «treg» for min smak. Er dog ikke fremmed for å anbefale den videre.
June 28, 2026
En sår roman, men samtidig smilte jeg stadig mens jeg leste. Forfatteren får frem mange følelser i meg, og tanker. Anbefales.
Displaying 1 - 11 of 11 reviews