What do you think?
Rate this book
Kaffeverden
Herman Koppelius tror kun på én gud, Kaffeguden; koffeinskaperen som holder landsbyen våken. Han og de andre kaffereligiøse i Kapselton venter spent på neste leveranse fra Den legendariske handelsmannen, profeten som forsyner landsbyene i kongeriket med kaffe – men denne tårsdagen er profeten borte. Nervøse Herman må plutselig bevege seg langt ut av komfortsonen og forsøke å spore opp profeten og redde landsbyen. Hemmeligheter vil bli avslørt, espressoens styrke vil bli testet, og noen må visst også bekjempe tusenvis av tekultister.
- GenresFantasy
367 pages, Hardcover
Published April 1, 2022
1 person is currently reading
18 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 7 of 7 reviews
April 15, 2024
[2.25/5.0]
{Norsk fabelprosa-lesesirkel, bok 2}
En helt unik bok, jeg har aldri lest noe som likner! Tom Paulsen er en usedvanlig oppfinnsom ordkunstner. I denne oppvisninga av kreativ adjektivbruk kaster han om seg med finurlige språklige konstruksjoner, ordspill som KLM hadde vært stolte av, blødmer som hadde fått Prima Vera til å rødme, og pappavitser som er så knusktørre at det nærmer seg rødt farevarsel. Dette er som å lese en lang sammenhengende sketsj av Monty Python. Boka er først og fremst et lass med sludder, vås, fjas, tull og lek med ord, der historien spiller 6. bratsj.
Noen forfattere har det med å pøse på med adjektiver for å leke litterære og kunstneriske. Paulsen er absolutt ikke redd for adjektiver, men han gjør det ofte med en overbevisende eleganse og kreativitet. Hva med:
«Den nøytrale drøvtyggeren knasket alltid på en vissen kanelstang.»
Dette må da være første gang siden boktrykkerkunsten blei oppfunnet at en forfatter mener at «nøytral» er en adekvat beskrivelse av en drøvtygger? Veldig veldig gøy! Resten av sitatet illustrerer greit hvor absurd denne boka er. En vissen kanelstang?
«Med usynkroniserte tenner, takket være et overforbruk av brune sukkerbiter.»
Dette er jo så uendelig mye morsommere enn å skrive at tennene er stygge, skeive eller råtne!
Til og med klisjeer klarer Paulsen å bruke på nye og friske måter:
«Resten av forsamlingen satt stive som stokker, og Ur var den nyutnevnte tømmerhuggeren.»
Slik går stort sett hele boka. Den ene nyskapende språklige finurligheten etter den andre. Jeg måtte fnise, knegge og humre mye de første kapitlene.
Så, hvorfor endte jeg da opp med å gi boka bare to usle stjerner? La meg prøve å gi en forklaring i bokas ånd:
Jeg liker iskrem. Is med sjokoladesaus er enda bedre. Hvis jeg får en god porsjon is med sjokoladesaus blir jeg en lykkelig mann. Tom Paulsen serverer leseren enorme porsjoner med is, med sjokoladesaus, karamellsaus, jordbærsyltetøy, krem, O’Boy-pulver, marengs, guf, vaniljesaus, Dajm-strøssel, lakrisfudge, lønnesirup, honning, sviskekompott, softis, karamelliserte mandler, smult og brunt sukker. Til frokost, lunsj, middag og kvelds. Det blir bare så altfor mye, det blir overveldende, jeg roper etter en pause, eller om ikke annet bare gi meg en enkel brødskive med svett brunost innimellom, eller en gjennomsnitlig kokt potet! Men Paulsen kjører på med mer is, enda mer sukkersøt saus, mer tilbehør og ekstravagant garnityr, mer mer og atter mer, han tvangsmater meg, gavage, jeg er en gås med en stadig mer svulmende og overbelasta lever, jeg klarer ikke lenger å tenke på annet enn at jeg er overmett, jeg har sukkersjokk, jeg må ut, jeg vil få en slutt på denne mishandlinga!
Avsnittet over skulle vel også vise at når blir det for mange ord og for mye språklig pynt og fiksfakserier, blir det til slutt vanskelig å trenge gjennom og finne den egentlige meninga med teksten.
Det forvirrende er altså at jeg syns Paulsen skriver ordentlig bra. Han er kreativ og tryller fram fantastiske konstruksjoner. I små menger går det strålende. For eksempel satt novellen «Motorsagkrokodille» som et skudd. I noen kapitler av «Kaffeverden» syntes jeg at det var gøy og nyskapende, men så blei det etterhvert for mye, for utmattende og slitsomt. Jeg klarte å holde hodet over kaffen i noen dager ved å bare lese et par kapitler om gangen, for så å nøytralisere hjernen med å lese noen kapitler fra en mer vanlig roman. Men etterhvert var heller ikke det nok. Jeg fikk overdose, boka var altfor lang, jeg klarte ikke å følge historien, de voldsomme språklige krumspringa blei for mange, for sære, for hyppige og for altoverskyggende.
Selv de mer uskyldige Paulsenske kreasjoner blir for mye etterhvert. Han bruker f.eks. veldig sjelden «Herman» eller «han», istedenfor bruker han «distributørsønnen» (22 ganger), «tenåringsgutten» (28 ganger), eller «kapselværingen» (44 ganger). Variasjon er bra, men slike i utgangspunktet morsomme konstruksjoner føles fort repetitive når de brukes ofte. En enkel «han» kan man tåle mange ganger i en tekst uten å legge merke til det, men når man støter på flere titalls «kapselværing»-er blir det fort påfallende. Når kallenavnoppfinnertrangen er for voldsom kan det også være vanskelig å henge med i de språklige svingene. Hvem er det egentlig det henvises til her? Er «manualpuggeren» den samme som den «drapsmistenkte rømlingen»? Altså «kaffehelten», «sølvgutten» og «aluminiumsgutten»? Med andre ord Herman?
Måten historien blir fortalt på gjorde meg usikker på hvem som er i målgruppa. Fortellinga er enkel, lettbeint og tullete som i en fantasybok for barn. Volden er tegneserieaktig og føles like seriøs som volden i Tom & Jerry. Dette gjør at jeg lever meg omtrent like mye inn i boka som jeg lever meg inn i siste nummer av Pondus. Jeg tror allikevel ikke at boka slik den er nå ville falle i smak hos et barn, til det er det eksepsjonelt kreative språket altfor komplisert og vanskelig å trenge gjennom. Det blei i hvert fall for ugjennomtrengelig for meg etterhvert. Boka blir på en måte verken espresso eller lungo, noen elementer er barnlige og søvndyssende enkle, andre er vriene og krever dyp setningsanalyse og tålmodighet.
{Norsk fabelprosa-lesesirkel, bok 2}
En helt unik bok, jeg har aldri lest noe som likner! Tom Paulsen er en usedvanlig oppfinnsom ordkunstner. I denne oppvisninga av kreativ adjektivbruk kaster han om seg med finurlige språklige konstruksjoner, ordspill som KLM hadde vært stolte av, blødmer som hadde fått Prima Vera til å rødme, og pappavitser som er så knusktørre at det nærmer seg rødt farevarsel. Dette er som å lese en lang sammenhengende sketsj av Monty Python. Boka er først og fremst et lass med sludder, vås, fjas, tull og lek med ord, der historien spiller 6. bratsj.
Noen forfattere har det med å pøse på med adjektiver for å leke litterære og kunstneriske. Paulsen er absolutt ikke redd for adjektiver, men han gjør det ofte med en overbevisende eleganse og kreativitet. Hva med:
«Den nøytrale drøvtyggeren knasket alltid på en vissen kanelstang.»
Dette må da være første gang siden boktrykkerkunsten blei oppfunnet at en forfatter mener at «nøytral» er en adekvat beskrivelse av en drøvtygger? Veldig veldig gøy! Resten av sitatet illustrerer greit hvor absurd denne boka er. En vissen kanelstang?
«Med usynkroniserte tenner, takket være et overforbruk av brune sukkerbiter.»
Dette er jo så uendelig mye morsommere enn å skrive at tennene er stygge, skeive eller råtne!
Til og med klisjeer klarer Paulsen å bruke på nye og friske måter:
«Resten av forsamlingen satt stive som stokker, og Ur var den nyutnevnte tømmerhuggeren.»
Slik går stort sett hele boka. Den ene nyskapende språklige finurligheten etter den andre. Jeg måtte fnise, knegge og humre mye de første kapitlene.
Så, hvorfor endte jeg da opp med å gi boka bare to usle stjerner? La meg prøve å gi en forklaring i bokas ånd:
Jeg liker iskrem. Is med sjokoladesaus er enda bedre. Hvis jeg får en god porsjon is med sjokoladesaus blir jeg en lykkelig mann. Tom Paulsen serverer leseren enorme porsjoner med is, med sjokoladesaus, karamellsaus, jordbærsyltetøy, krem, O’Boy-pulver, marengs, guf, vaniljesaus, Dajm-strøssel, lakrisfudge, lønnesirup, honning, sviskekompott, softis, karamelliserte mandler, smult og brunt sukker. Til frokost, lunsj, middag og kvelds. Det blir bare så altfor mye, det blir overveldende, jeg roper etter en pause, eller om ikke annet bare gi meg en enkel brødskive med svett brunost innimellom, eller en gjennomsnitlig kokt potet! Men Paulsen kjører på med mer is, enda mer sukkersøt saus, mer tilbehør og ekstravagant garnityr, mer mer og atter mer, han tvangsmater meg, gavage, jeg er en gås med en stadig mer svulmende og overbelasta lever, jeg klarer ikke lenger å tenke på annet enn at jeg er overmett, jeg har sukkersjokk, jeg må ut, jeg vil få en slutt på denne mishandlinga!
Avsnittet over skulle vel også vise at når blir det for mange ord og for mye språklig pynt og fiksfakserier, blir det til slutt vanskelig å trenge gjennom og finne den egentlige meninga med teksten.
Det forvirrende er altså at jeg syns Paulsen skriver ordentlig bra. Han er kreativ og tryller fram fantastiske konstruksjoner. I små menger går det strålende. For eksempel satt novellen «Motorsagkrokodille» som et skudd. I noen kapitler av «Kaffeverden» syntes jeg at det var gøy og nyskapende, men så blei det etterhvert for mye, for utmattende og slitsomt. Jeg klarte å holde hodet over kaffen i noen dager ved å bare lese et par kapitler om gangen, for så å nøytralisere hjernen med å lese noen kapitler fra en mer vanlig roman. Men etterhvert var heller ikke det nok. Jeg fikk overdose, boka var altfor lang, jeg klarte ikke å følge historien, de voldsomme språklige krumspringa blei for mange, for sære, for hyppige og for altoverskyggende.
Selv de mer uskyldige Paulsenske kreasjoner blir for mye etterhvert. Han bruker f.eks. veldig sjelden «Herman» eller «han», istedenfor bruker han «distributørsønnen» (22 ganger), «tenåringsgutten» (28 ganger), eller «kapselværingen» (44 ganger). Variasjon er bra, men slike i utgangspunktet morsomme konstruksjoner føles fort repetitive når de brukes ofte. En enkel «han» kan man tåle mange ganger i en tekst uten å legge merke til det, men når man støter på flere titalls «kapselværing»-er blir det fort påfallende. Når kallenavnoppfinnertrangen er for voldsom kan det også være vanskelig å henge med i de språklige svingene. Hvem er det egentlig det henvises til her? Er «manualpuggeren» den samme som den «drapsmistenkte rømlingen»? Altså «kaffehelten», «sølvgutten» og «aluminiumsgutten»? Med andre ord Herman?
Måten historien blir fortalt på gjorde meg usikker på hvem som er i målgruppa. Fortellinga er enkel, lettbeint og tullete som i en fantasybok for barn. Volden er tegneserieaktig og føles like seriøs som volden i Tom & Jerry. Dette gjør at jeg lever meg omtrent like mye inn i boka som jeg lever meg inn i siste nummer av Pondus. Jeg tror allikevel ikke at boka slik den er nå ville falle i smak hos et barn, til det er det eksepsjonelt kreative språket altfor komplisert og vanskelig å trenge gjennom. Det blei i hvert fall for ugjennomtrengelig for meg etterhvert. Boka blir på en måte verken espresso eller lungo, noen elementer er barnlige og søvndyssende enkle, andre er vriene og krever dyp setningsanalyse og tålmodighet.
September 17, 2022
Damn
Vel, det er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første ihvertfall. Jeg digget humoren og hvordan boken aldri sluttet å overraske meg med sine stadig nye absurditeter.
Karakterene var artige, Stjella og Sporkultisten var mine favoritter.
Alt i alt fløt historien veldig fint fremover, aldri et kjedelig øyeblikk. Selv om det noen ganger ble litt vanskelig å ha kontroll på plottet siden det gikk i alle retninger. (Men det gjorde det low key bedre av og til for karakterene var like forvirret som meg. Fake it til you make it, minner om livet as)
Anyway, synes boken var sykt original og morsom, kommer til å anbefale den videre.
Vel, det er en bok jeg ikke kommer til å glemme med det første ihvertfall. Jeg digget humoren og hvordan boken aldri sluttet å overraske meg med sine stadig nye absurditeter.
Karakterene var artige, Stjella og Sporkultisten var mine favoritter.
Alt i alt fløt historien veldig fint fremover, aldri et kjedelig øyeblikk. Selv om det noen ganger ble litt vanskelig å ha kontroll på plottet siden det gikk i alle retninger. (Men det gjorde det low key bedre av og til for karakterene var like forvirret som meg. Fake it til you make it, minner om livet as)
Anyway, synes boken var sykt original og morsom, kommer til å anbefale den videre.
June 28, 2024
Selektivt utvalg fra min anmeldelse av boken publisert på Nye NOVA:
(https://www.nyenova.no/tom-paulsens-k...)
Tom Paulsen er litt av en type. I 2022 debuterte han med en humoristisk fantasyroman for kaffeelskere, og i år publiserte Nye NOVA skrekknovellen hans "Motorsagkrokodille". Sistnevnte er brutal og vanvittig, mens førstnevnte "Kaffeverden" er … ja, la meg bare ønske dere velkommen til et helsprøtt koffeinrusa eventyr med eksentriske personligheter, fargerik fauna og komiske språk-krumspring av ambisiøse, dumdristige dimensjoner!
Historien innledes med en skapelsesberetning av romanens fantasiverden og om kaffegudens allmektighet. Det er en kaffeprest i landsbyen Kapselton som har lest fra Kaffemanualen til de kaffetroende i Kapselton. Djevelen er en lumsk skikkelse også i denne religionen, så parallellen til kristendommen er jo åpenbar, men den nærmest fanatiske dyrkingen av kaffe koker jo ned til noe like åpenbart i oss: vår koffeinavhengighet. Mange trenger det for å opprettholde et godt humør, et adekvat energinivå eller tilstrekkelig med motivasjon. Ikke alle liker kaffe, selvfølgelig, men veldig mange higer etter den og lovpriser den i fellesskap, og slik sett har det en lignende funksjon, noe av den samme makten over oss og noe av den samlende kraften. Når den legendariske handelsmannen en dag ikke dukker opp med nye forsyninger med kaffe til Kapselton, får det følgelig tilnærmet fatale konsekvenser for samfunnet og spesielt den voksne delen av befolkningen. Det får meg i neste steg til å lure på hvor store konsekvensene hadde blitt for oss om det samme hadde skjedd i vår verden. Noe som kanskje er en påminnelse på hvor underlagt - nærmest underordnet - vi er de kjemiske forbindelsene i hjernen vår.
"Vær som din kaffe. God og Sterk. Og du vil, som dine smakssanser, overvinne det bitre." (9)
----- (...) -----
Dessverre er de fleste karakterene også litt mer tullete enn morsomme. I begynnelsen hadde jeg sansen for de fleste, men fordi man ikke rekker å bli ordentlig kjent med dem underveis, opplevdes de mer og mer som tegneserieaktige. De utvikler seg heller ikke i særlig stor grad, syns jeg, så da forstod jeg meg mindre på dem enn jeg skulle ønske. De fremstod derfor som mindre menneskelige, og da brydde jeg meg mindre om dem. Det førte til slutt til at jeg ble mindre engasjert generelt.
Jeg kan for øvrig si at jeg syns "tegneserieaktig" godt kan brukes om det meste som skjer i boka. Det er her ulempen ved humor spiller inn; så fort tull og tøys blir en bærende bestanddel i en fortelling, enten det er i film eller bøker, opplever i hvert fall jeg at det kan være vanskelig å vite hva man faktisk skal ta seriøst. Vold, dødsfall og ellers vonde erfaringer kan altfor fort miste tyngde og dermed egenverdi. Humor kan jo bunne i noe dypt menneskelig og sårt og vanskelig, og det tror jeg kunne løftet denne bokas litterære kvaliteter. Med mer emosjonell dybde hadde jeg nok blitt litt mer engasjert OG ledd mer.
Jeg vil uansett argumentere for at den er friskt pust i den norske litteraturhistoriske atmosfæren. Selv om man får den friske pusten blafrende mot seg som et overrumplende gjennomtrekk, må jeg ærlig innrømme at det har vært gøy å få håret busta til og bli kastet litt hit og dit. Det er ikke til å unngå å påpeke at Paulsen har skrevet noe spesielt her, og da har vi å takke hans språklige ambisiøsitet og oppfinnsomhet.
"Hun døde i en fordøyelsestragedie, og sånn er det med den saken." (36)
----- (...) -----
Dette minner meg forresten om at mange vil ha det til at norsk ikke er et rikt språk fordi det består av få ord (færre enn engelsk, akk o ve!). Jeg har alltid vært uenig i den påstanden, for jeg er overbevist om at språkrikdom ikke kun handler om antall ord, men også om hvordan ordene brukes. Altså hvordan man leker med ord og setninger. «Kaffeverden» er et fysisk bevis på hvor gøy og mangesidig det norske språket kan være, og hvordan enhver begrensning eller innsnevring stadig gir grobunn til kreativitet. Jeg har inntrykk av at Paulsen er en sånn forfatter som bare ser muligheter, og at han satser fullt og helt på ideene sine. Det står det respekt av.
"For hans hus skal være åpent, for både A- og B-mennesker, for morgenfugler som for nattugler." (50)
Det er vanskelig å si noe om hvem boken passer for. Da er det også kinkig å peke ut hvem jeg vil anbefale den til. Det er jo så mye tøys og tull, men ikke tøys og tull som egentlig egner seg fullt og helt for barn. Mye av det gjør det, så klart, men det er noen få litt vel voldelige scener, og man bør ha en forståelse for kaffens plass i kulturen for å få glede av mye av humoren. Språket var heller ikke passelig barnlig, men lå heller på et høyere nivå av kompleksitet, som krever det lille ekstra av knollen. I gruppen diskuterte vi hvem målgruppen kunne være, og vi ble ikke helt enige. Paulsen svarte selv at han siktet seg inn på unge voksne og nikket godkjennende til forslaget om at boken passet til pappaer til tiåringer. Jeg syns uansett at det var gøy, og så må man nesten lese den selv for å se om man er enig, for her har jeg minimalt med andre bøker å sammenligne med. Så det er verdt et forsøk!
Og husk for Guds skyld at det er blasfemisk å dyppe teposer i kaffen!!!
(https://www.nyenova.no/tom-paulsens-k...)
Tom Paulsen er litt av en type. I 2022 debuterte han med en humoristisk fantasyroman for kaffeelskere, og i år publiserte Nye NOVA skrekknovellen hans "Motorsagkrokodille". Sistnevnte er brutal og vanvittig, mens førstnevnte "Kaffeverden" er … ja, la meg bare ønske dere velkommen til et helsprøtt koffeinrusa eventyr med eksentriske personligheter, fargerik fauna og komiske språk-krumspring av ambisiøse, dumdristige dimensjoner!
Historien innledes med en skapelsesberetning av romanens fantasiverden og om kaffegudens allmektighet. Det er en kaffeprest i landsbyen Kapselton som har lest fra Kaffemanualen til de kaffetroende i Kapselton. Djevelen er en lumsk skikkelse også i denne religionen, så parallellen til kristendommen er jo åpenbar, men den nærmest fanatiske dyrkingen av kaffe koker jo ned til noe like åpenbart i oss: vår koffeinavhengighet. Mange trenger det for å opprettholde et godt humør, et adekvat energinivå eller tilstrekkelig med motivasjon. Ikke alle liker kaffe, selvfølgelig, men veldig mange higer etter den og lovpriser den i fellesskap, og slik sett har det en lignende funksjon, noe av den samme makten over oss og noe av den samlende kraften. Når den legendariske handelsmannen en dag ikke dukker opp med nye forsyninger med kaffe til Kapselton, får det følgelig tilnærmet fatale konsekvenser for samfunnet og spesielt den voksne delen av befolkningen. Det får meg i neste steg til å lure på hvor store konsekvensene hadde blitt for oss om det samme hadde skjedd i vår verden. Noe som kanskje er en påminnelse på hvor underlagt - nærmest underordnet - vi er de kjemiske forbindelsene i hjernen vår.
"Vær som din kaffe. God og Sterk. Og du vil, som dine smakssanser, overvinne det bitre." (9)
----- (...) -----
Dessverre er de fleste karakterene også litt mer tullete enn morsomme. I begynnelsen hadde jeg sansen for de fleste, men fordi man ikke rekker å bli ordentlig kjent med dem underveis, opplevdes de mer og mer som tegneserieaktige. De utvikler seg heller ikke i særlig stor grad, syns jeg, så da forstod jeg meg mindre på dem enn jeg skulle ønske. De fremstod derfor som mindre menneskelige, og da brydde jeg meg mindre om dem. Det førte til slutt til at jeg ble mindre engasjert generelt.
Jeg kan for øvrig si at jeg syns "tegneserieaktig" godt kan brukes om det meste som skjer i boka. Det er her ulempen ved humor spiller inn; så fort tull og tøys blir en bærende bestanddel i en fortelling, enten det er i film eller bøker, opplever i hvert fall jeg at det kan være vanskelig å vite hva man faktisk skal ta seriøst. Vold, dødsfall og ellers vonde erfaringer kan altfor fort miste tyngde og dermed egenverdi. Humor kan jo bunne i noe dypt menneskelig og sårt og vanskelig, og det tror jeg kunne løftet denne bokas litterære kvaliteter. Med mer emosjonell dybde hadde jeg nok blitt litt mer engasjert OG ledd mer.
Jeg vil uansett argumentere for at den er friskt pust i den norske litteraturhistoriske atmosfæren. Selv om man får den friske pusten blafrende mot seg som et overrumplende gjennomtrekk, må jeg ærlig innrømme at det har vært gøy å få håret busta til og bli kastet litt hit og dit. Det er ikke til å unngå å påpeke at Paulsen har skrevet noe spesielt her, og da har vi å takke hans språklige ambisiøsitet og oppfinnsomhet.
"Hun døde i en fordøyelsestragedie, og sånn er det med den saken." (36)
----- (...) -----
Dette minner meg forresten om at mange vil ha det til at norsk ikke er et rikt språk fordi det består av få ord (færre enn engelsk, akk o ve!). Jeg har alltid vært uenig i den påstanden, for jeg er overbevist om at språkrikdom ikke kun handler om antall ord, men også om hvordan ordene brukes. Altså hvordan man leker med ord og setninger. «Kaffeverden» er et fysisk bevis på hvor gøy og mangesidig det norske språket kan være, og hvordan enhver begrensning eller innsnevring stadig gir grobunn til kreativitet. Jeg har inntrykk av at Paulsen er en sånn forfatter som bare ser muligheter, og at han satser fullt og helt på ideene sine. Det står det respekt av.
"For hans hus skal være åpent, for både A- og B-mennesker, for morgenfugler som for nattugler." (50)
Det er vanskelig å si noe om hvem boken passer for. Da er det også kinkig å peke ut hvem jeg vil anbefale den til. Det er jo så mye tøys og tull, men ikke tøys og tull som egentlig egner seg fullt og helt for barn. Mye av det gjør det, så klart, men det er noen få litt vel voldelige scener, og man bør ha en forståelse for kaffens plass i kulturen for å få glede av mye av humoren. Språket var heller ikke passelig barnlig, men lå heller på et høyere nivå av kompleksitet, som krever det lille ekstra av knollen. I gruppen diskuterte vi hvem målgruppen kunne være, og vi ble ikke helt enige. Paulsen svarte selv at han siktet seg inn på unge voksne og nikket godkjennende til forslaget om at boken passet til pappaer til tiåringer. Jeg syns uansett at det var gøy, og så må man nesten lese den selv for å se om man er enig, for her har jeg minimalt med andre bøker å sammenligne med. Så det er verdt et forsøk!
Og husk for Guds skyld at det er blasfemisk å dyppe teposer i kaffen!!!
September 5, 2022
(Lesekeksemplar! Jeg fikk tilsendt mitt eksemplar av denne boka fra Forlagshuset Publica. Det er ingen avtale om fordelaktig omtale, og det jeg skriver er min subjektive mening.)
Med en egen skapelsesberetning starter Tom Paulsens Kaffeverden med et brak. Kaffemanualen er bibelen, de to første café sapiensene er Adam og Eva og så videre. Får vi møte selveste Kaffeguden etter hvert?
Herman og Stjella, bevæpnet med sølvbestikk, kaffekvern og aluminiumsrustning, skal ut for å redde Kaffeverden. Det er kaffekrise i Kapselton og heltene våre må finne den Den legendariske handelsmannen. Det er visst bare han som kan gjenopprette kaffebalansen i Kaffeuniverset. På deres ferd møter de alt fra blodtørste vannpyrer, kaklekopper og mammutmenn til tekultister, fløtepuser og stearinlysrøykende dampedrager. I tillegg så er de fleste karakterene, spesielt Stjella, veldig mistenksom på hvem som er hvem, og om alle er den de sier de er.
Kaffeverden er en ambisiøs og hinsides absurd bok. Selv om historien følger noen vanlige fantasy-sjangertrekk har Paulsen har skrevet en kreativ og original bok, og vi får servert mange nye kafferelaterte ord. I tillegg til de som er nevnt er «kaffekjerring» og «filterheltinne» gode eksempler. Jeg har hvert fall aldri lest noe lignende. Derimot, så er det en del ganger jeg mister historien, og jeg klarte ikke å følge med på humoren hele tiden. Det kan jo være humoren min det er noe galt med, men det var ikke alt jeg forstod. I tillegg er det litt for mye dialog og boka er generelt litt for lang. Alt i alt, en underholdende bok som er verd tiden din.
☕️☕️☕️
Med en egen skapelsesberetning starter Tom Paulsens Kaffeverden med et brak. Kaffemanualen er bibelen, de to første café sapiensene er Adam og Eva og så videre. Får vi møte selveste Kaffeguden etter hvert?
Herman og Stjella, bevæpnet med sølvbestikk, kaffekvern og aluminiumsrustning, skal ut for å redde Kaffeverden. Det er kaffekrise i Kapselton og heltene våre må finne den Den legendariske handelsmannen. Det er visst bare han som kan gjenopprette kaffebalansen i Kaffeuniverset. På deres ferd møter de alt fra blodtørste vannpyrer, kaklekopper og mammutmenn til tekultister, fløtepuser og stearinlysrøykende dampedrager. I tillegg så er de fleste karakterene, spesielt Stjella, veldig mistenksom på hvem som er hvem, og om alle er den de sier de er.
Kaffeverden er en ambisiøs og hinsides absurd bok. Selv om historien følger noen vanlige fantasy-sjangertrekk har Paulsen har skrevet en kreativ og original bok, og vi får servert mange nye kafferelaterte ord. I tillegg til de som er nevnt er «kaffekjerring» og «filterheltinne» gode eksempler. Jeg har hvert fall aldri lest noe lignende. Derimot, så er det en del ganger jeg mister historien, og jeg klarte ikke å følge med på humoren hele tiden. Det kan jo være humoren min det er noe galt med, men det var ikke alt jeg forstod. I tillegg er det litt for mye dialog og boka er generelt litt for lang. Alt i alt, en underholdende bok som er verd tiden din.
☕️☕️☕️
September 10, 2022
mellom skole og uendelige familie arrangement har jeg endelig fullført denne romanen, and lemme tell y'all its been a blast.
hovedkarakteren, Herman, likte jeg absolutt ikke på begynnelsen. Var for mye syting med for lite personlighet, men dette ble forbedret med en gang han joinet opp med resten av the gang. Kontrasten mellom hovedkarakterene sine personligheter fikk enhver til å skinne mye sterkere. Stjella var min personlig favoritt av heltene, og hennes dynamikk med Herman var gull verdt. Bonden følte jeg meg relativ passiv til før slutten begynte å nærme seg, da eg følte meg varmet opp til han. Flaks var morsom på tider, men ellers brydde eg meg ikkje så mye om han. Er ikke egentlig glad i super dumme karakterer.
min absolutt favoritt er of course fløtepusen selv UR!!! Gjett om eg ble fortvilt når han døde da!!! Og på en så antiklimatisk måte. Forventet større spetakel for hans ende. R.I.P. Ur my babe. Funniest mf.
Høydepunktet med helle romanen er jo alle de fantastiske vitsene. snakk om å leke med ord og ordtrykk!! Ugler i mosen var spesielt artig for meg. Elsker bøker som får meg til å smile og le litt, så traff bra. Ikke et eneste kjedelig kapittel fr.
Plot var gøy, liker rare univers og historier og ting som ikke gir mening.
Største kritikken min e bare at eg kunne ønske vi fikk høre mer av hovedkarakterene sine indre tanker og meninger. De føltes ofte som litt sånn 2dimensjonelle, ikke så mye dybde liksom, men i en humoristisk bok funker vel kanskje det best. Still, ville ha mer drama rundt det at Moren til Herman f.eks ikke var død!! og ikke kom tilbake for han!! wheres the anger, betrayal, grief!!!
Held gud og djevel tingen syntes eg var max fun. "Trist, men også usikkert, som om han etter lang tid med selvhat plutselig var blitt utsatt for identitetstyveri" LMAO
Still, en god 4/5 stjerner. Eg likte den, glad for å ha den på bokhylla. Would and have recommended to a friend
hovedkarakteren, Herman, likte jeg absolutt ikke på begynnelsen. Var for mye syting med for lite personlighet, men dette ble forbedret med en gang han joinet opp med resten av the gang. Kontrasten mellom hovedkarakterene sine personligheter fikk enhver til å skinne mye sterkere. Stjella var min personlig favoritt av heltene, og hennes dynamikk med Herman var gull verdt. Bonden følte jeg meg relativ passiv til før slutten begynte å nærme seg, da eg følte meg varmet opp til han. Flaks var morsom på tider, men ellers brydde eg meg ikkje så mye om han. Er ikke egentlig glad i super dumme karakterer.
min absolutt favoritt er of course fløtepusen selv UR!!! Gjett om eg ble fortvilt når han døde da!!! Og på en så antiklimatisk måte. Forventet større spetakel for hans ende. R.I.P. Ur my babe. Funniest mf.
Høydepunktet med helle romanen er jo alle de fantastiske vitsene. snakk om å leke med ord og ordtrykk!! Ugler i mosen var spesielt artig for meg. Elsker bøker som får meg til å smile og le litt, så traff bra. Ikke et eneste kjedelig kapittel fr.
Plot var gøy, liker rare univers og historier og ting som ikke gir mening.
Største kritikken min e bare at eg kunne ønske vi fikk høre mer av hovedkarakterene sine indre tanker og meninger. De føltes ofte som litt sånn 2dimensjonelle, ikke så mye dybde liksom, men i en humoristisk bok funker vel kanskje det best. Still, ville ha mer drama rundt det at Moren til Herman f.eks ikke var død!! og ikke kom tilbake for han!! wheres the anger, betrayal, grief!!!
Held gud og djevel tingen syntes eg var max fun. "Trist, men også usikkert, som om han etter lang tid med selvhat plutselig var blitt utsatt for identitetstyveri" LMAO
Still, en god 4/5 stjerner. Eg likte den, glad for å ha den på bokhylla. Would and have recommended to a friend
This entire review has been hidden because of spoilers.
March 7, 2025
Some people have coffee on their minds, some deities too, it would seem – a silly comedy for a light heart and a full cup.
At first I had the notion to begin this review by writing something like 'never before has coffee been so important to someone as this', but that just wouldn't be true. We all know someone whose life depends on, if not revolves around, their daily quota of the black ambrosia, people who adhere to the fundamental principal of 'coffeino ergo sum' (id est those who wake up in the morning as zombies and are unable to turn into humans until they have had their morning cup) – at least you know someone like this if you're Norwegian.
So much of Norwegian culture touches upon the consumption of coffee in some way. Most importantly the culture retains a sense of hospitality which is far more than a millennia old – to quote Odin:
Water to him is needful
who for refection comes,
a towel and hospitable invitation,
a good reception;
if he can get it,
discourse and answer. (¶4, Hávamál, translation by Benjamin Thorpe)
– and the introduction of coffee is one of the most important revolutions it has seen in recent times, replacing water, mead and beer as the proper refreshment to serve. Until a decade ago it would have been unthinkable for any Norwegian person to invite someone into their home without also offering them a cup of it, and if the coffee was weak then that would shame the server in front of anyone present and anyone who would hear of it later.
So, one would imagine that a world dedicated to this ecstatically tasteful and culturally important brew, a world like that of Kaffeverden (translation: Coffee World), would be a world where quite a few Norwegians would feel at home. A Norwegian person like this reviewer, for instance – a coffee enthusiast yet not quite an addict. But not so.
On the contrary I feel like pointing condescendingly at this world of alien monomania and declare that this is just the fucking Smurfs on caffeine. Instead of using 'Smurf' as a meaningless prefix to any known noun in the dictionary, Coffee World, with great creativity and some childish glee, uses an array of coffee related 'fixes on both ends of the nouns, names included, and other terminology. Around this is spun a truly bizarre world, an equally bizarre story, and cup measures of comedy.
A couple of examples:
The Coffee Manual was closed with a snap.
“Yet again we're approaching the end of our bean-ediction. But before we round it off, I would like to underline the message of the day. 'Be like your coffee. Good and strong. And you will, like your taste buds, overcome any bitterness.' Third paragraph of the Instructions. Worded by our Coffee God. Written down by the holy coffee enthusiast Kortado Mericano. (pp. 8-9; reviewer's own translation)
Without warning, somewhere in the throng, he caught Miss Cacklemug's alert stare. With her hair raised from a powerful lightning bolt she observed him like a smiling question mark. With unsynchronised teeth, thanks to an overindulgence of brown sugar cubes. Like a manic magpie he had attracted her with his glinting new neck support. (p. 15; reviewer's own translation)
“What are we going to do, Father?”
“This is worse than death. Caffeine has been a part of the bloodstream of us coffee erectuses ever since the beginnings of café sapiens. For generations our family has cooperated with the prophet, made sure that this village has been provided with its coffee, and never have I heard of a situation that even resembles the one we are now facing.” (p. 26; reviewer's own translation)
The dire situation that father Mugelius talks about is nothing less than apo-cup-lyptic: The coffee has run out. The Legendary Trader hasn't brought more coffee to the village of Capsulton in quite a while and now they are running out. The Mugelius Coffee Shop & Distribution now has to resort to the coffee dust that has accumulated on its otherwise nearly empty shelves. The elderly are already falling asleep, soon all adults will be unable to keep their eyes open any more. Something needs to be done and only a youth can be expected to keep awake for long enough to actually be of any use. So Coffee Distributor Mugelius sends his son, Herman,¹ to save the world as they know it. Together with the heroic-but-bitchy Espresso Princess, a yoga farmer, and a mammothman he has to name Luck because mammothpeople don't see the point in using names, they journey forth to find The Legendary Trader and the coffee he brings. But in the shadows lurk the Tea Cultists, led by Ure, usually called Cult-Ure because he is a cult leader, whose phony speech impediment doesn't prevent him from doing the devils deeds.
What follows is a bizarro road novel that leads to all manner of strange and ludicrous places, beasts, and people, all the while the book never eases up on the silliness. It has never been translated, and texts where the comedy is lingually based is often difficult to. Yet, hopefully the examples I have reiterated above, with a little freedom taken with regard to translating the names, shows that it might be possible to do so. Terry Jones writes these kinds of books, and in my opinion The Coffee World is on par with them – so perhaps there is an audience for it abroad as well?
1. Herman is named after Herman Friele, the chairman of Kaffehuset Friele, Norway's largest and most prominent coffee distributor. It was founded in 1799 and has provided the country with the black miracle of brewing since then. In Norway a man in such a position is by default a celebrity.
At first I had the notion to begin this review by writing something like 'never before has coffee been so important to someone as this', but that just wouldn't be true. We all know someone whose life depends on, if not revolves around, their daily quota of the black ambrosia, people who adhere to the fundamental principal of 'coffeino ergo sum' (id est those who wake up in the morning as zombies and are unable to turn into humans until they have had their morning cup) – at least you know someone like this if you're Norwegian.
So much of Norwegian culture touches upon the consumption of coffee in some way. Most importantly the culture retains a sense of hospitality which is far more than a millennia old – to quote Odin:
Water to him is needful
who for refection comes,
a towel and hospitable invitation,
a good reception;
if he can get it,
discourse and answer. (¶4, Hávamál, translation by Benjamin Thorpe)
– and the introduction of coffee is one of the most important revolutions it has seen in recent times, replacing water, mead and beer as the proper refreshment to serve. Until a decade ago it would have been unthinkable for any Norwegian person to invite someone into their home without also offering them a cup of it, and if the coffee was weak then that would shame the server in front of anyone present and anyone who would hear of it later.
So, one would imagine that a world dedicated to this ecstatically tasteful and culturally important brew, a world like that of Kaffeverden (translation: Coffee World), would be a world where quite a few Norwegians would feel at home. A Norwegian person like this reviewer, for instance – a coffee enthusiast yet not quite an addict. But not so.
On the contrary I feel like pointing condescendingly at this world of alien monomania and declare that this is just the fucking Smurfs on caffeine. Instead of using 'Smurf' as a meaningless prefix to any known noun in the dictionary, Coffee World, with great creativity and some childish glee, uses an array of coffee related 'fixes on both ends of the nouns, names included, and other terminology. Around this is spun a truly bizarre world, an equally bizarre story, and cup measures of comedy.
A couple of examples:
The Coffee Manual was closed with a snap.
“Yet again we're approaching the end of our bean-ediction. But before we round it off, I would like to underline the message of the day. 'Be like your coffee. Good and strong. And you will, like your taste buds, overcome any bitterness.' Third paragraph of the Instructions. Worded by our Coffee God. Written down by the holy coffee enthusiast Kortado Mericano. (pp. 8-9; reviewer's own translation)
Without warning, somewhere in the throng, he caught Miss Cacklemug's alert stare. With her hair raised from a powerful lightning bolt she observed him like a smiling question mark. With unsynchronised teeth, thanks to an overindulgence of brown sugar cubes. Like a manic magpie he had attracted her with his glinting new neck support. (p. 15; reviewer's own translation)
“What are we going to do, Father?”
“This is worse than death. Caffeine has been a part of the bloodstream of us coffee erectuses ever since the beginnings of café sapiens. For generations our family has cooperated with the prophet, made sure that this village has been provided with its coffee, and never have I heard of a situation that even resembles the one we are now facing.” (p. 26; reviewer's own translation)
The dire situation that father Mugelius talks about is nothing less than apo-cup-lyptic: The coffee has run out. The Legendary Trader hasn't brought more coffee to the village of Capsulton in quite a while and now they are running out. The Mugelius Coffee Shop & Distribution now has to resort to the coffee dust that has accumulated on its otherwise nearly empty shelves. The elderly are already falling asleep, soon all adults will be unable to keep their eyes open any more. Something needs to be done and only a youth can be expected to keep awake for long enough to actually be of any use. So Coffee Distributor Mugelius sends his son, Herman,¹ to save the world as they know it. Together with the heroic-but-bitchy Espresso Princess, a yoga farmer, and a mammothman he has to name Luck because mammothpeople don't see the point in using names, they journey forth to find The Legendary Trader and the coffee he brings. But in the shadows lurk the Tea Cultists, led by Ure, usually called Cult-Ure because he is a cult leader, whose phony speech impediment doesn't prevent him from doing the devils deeds.
What follows is a bizarro road novel that leads to all manner of strange and ludicrous places, beasts, and people, all the while the book never eases up on the silliness. It has never been translated, and texts where the comedy is lingually based is often difficult to. Yet, hopefully the examples I have reiterated above, with a little freedom taken with regard to translating the names, shows that it might be possible to do so. Terry Jones writes these kinds of books, and in my opinion The Coffee World is on par with them – so perhaps there is an audience for it abroad as well?
1. Herman is named after Herman Friele, the chairman of Kaffehuset Friele, Norway's largest and most prominent coffee distributor. It was founded in 1799 and has provided the country with the black miracle of brewing since then. In Norway a man in such a position is by default a celebrity.
June 8, 2025
Et salig rot. Humoren ble for "try-hard" for meg og syntes karakterene var i overkant karikerte. 1.75 og blir rundet opp.
Displaying 1 - 7 of 7 reviews