What do you think?
Rate this book
En strek gjennom tyngdekraften
En strek gjennom tyngdekraften er en samling tekster som på hvert sitt unike vis beskriver nye, fantasifulle, utvidede og utsatte måter å eksistere på - i tid, rom og form, gjennom alt fra klonede, yngre versjoner av en selv, barneandroider eller halvdøde hjernenettverk underlagt et moderne slaveri. Som i mye annen science fiction, kan man også her skimte dagsaktuelle tema som flyktningkrise og miljøaktivisme. En strek gjennom tyngdekraften er en leken, fantasifull, fantastisk og stemningsfull samling tekster, og alle er skrevet spesielt for denne utgivelsen.
280 pages, Hardcover
First published January 1, 2022
6 people are currently reading
79 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 10 of 10 reviews
November 27, 2022
Kleint å gi fem stjerner til en antologi jeg har redigert selv? Neida, for jeg elsker hver og en av tekstene og synes det har blitt en knall bok.
March 25, 2025
En norsk science fiction-antologi med både noveller og dikt. Forfatterne utforsker noen interessante ideer og skrev dem frem på interessante og kreative måter. Det ble av og til litt tilslørt av påtatthet, unødvendig kompleksitet eller kunstneriske friheter som muligens appellerer mer til medforfattere enn lesere, men helhetlig sett syns jeg ikke at det var så aller verst! Mye kult, artig, rart og spennende! Kommer til å beholde denne i bokhylla mi, ja 😊
Jeg har skrevet en kort oppsummering + anmeldelse av hvert bidrag, men må først bare nevne at etterordet i seg selv nesten er verdt anskaffelsen. Spesielt hvis du ønsker å lese om sjangerdefinisjon og få en innføring i og et historisk overblikk over norsk science fiction.
Rannveig Fern Leite Molven – Frø - ★★★
Jeg fikk ikke så veldig mye ut av denne. Situasjonen er jo interessant; en familie er på reise til en annen planet og har med seg livsnødvendige frø. Det er i hvert fall slik jeg tolker det. De forbereder seg og snakker om hvordan livet kan komme til å bli, og hvor mye de ikke vet om livet i fremtiden. Teksten er veldig kort, og det er begrenset med plass til å bli kjent med personene. Vi får vite nærmest ingenting om hva som har skjedd tidligere heller. Jeg sitter med mange spørsmål, men det kan nok være litt av poenget; fremtiden er like uklar og full av bekymringer, men vi gjør allikevel så godt vi kan med det vi har. Litt kjedelig historie, kanskje. Blir ikke så veldig engasjert, tankefull eller revet med.
Ingeborg Arvola - Vi tar imot alle – ★★
Her datt jeg raskt ut av mitt indre lesefartøy og fant heller ikke veien tilbake til det. Så da fløt jeg bare rundt i en uoversiktlig smørje av forvirrende setninger og tullete nyord – som jeg skjønner er ment å fremmedgjøre fordi historien handler om fremtiden, men som bare føltes masete og irriterende for meg. "Fånk" og "wånk" og "dikk", liksom? Det er nesten som om teksten er et førsteutkast som ennå ikke har blitt korrekturlest/språkvasket. Må også nevne at jeg ikke skjønner hva slags verden det er snakk om; alt er så uoversiktlig og rotete, og hverken personene eller historien skjønner jeg meg noe på.
Her er noen kleine eksempler:
Kjersti Wøien Håland – Jona - ★★
Dikt er ofte en stor utfordring for meg å lese. Jeg liker dikt når man leker med språket, eller når man gransker virkeligheten og følelser på en ny måte. Men jeg må i det minste føle at jeg har et grep om språket. At det gir mening eller får meg til å føle noe. Her har vi et langt prosadikt på nynorsk som hverken gir mening for meg eller får meg til å føle noe som helst. Kan godt hende at det bare skyldes nynorsken, for så vidt. Det er tungt å lese. Kanskje jeg burde gitt den en sjanse til og lest veldig sakte, men jeg har virkelig ikke lyst, altså.
Lasse W. Fosshaug - Akson - ★★★★
Dette var både mer forståelig og interessant. Man følger en fyr som jobber i big tech, en som har «høyst eksepsjonell forståelse av språk, logikk, maskinkode, kjemi og elektrisitet kombinert med en enestående kreativitet.» (50). Han jobber med nyskapende teknologi, og oppdraget hans er å «redde verden» ved å «løfte datamaskinens utvetydige logikk ut i den fysiske manifestasjonen av sansene våre, også kalt universet.» (52). Dette virker meget lovende, og han kan med selvsikkerhet erklære at «denne teknologien vil endre alt! Med nok datakraft kan vi simulere hele galaksen, løse klimakrisen, fattigdom blir historie, rent vann til alle.» (58)
Men det er ikke så enkelt, naturligvis. Interessekonflikter og kapitalistiske krefter fører ofte til menneskelig lidelse. Det er mulig at novellen fordrer en litt vel kynisk visjon av fremtiden når den gir et ubehagelig innblikk bak teppet på kontorene til egoistiske og ambisiøse nerder uten etiske betenkeligheter, men … hvorfor ikke?
Lasse W. Fosshaug - Totem - ★★★
Denne var uklar for meg; det var flere sentrale ting jeg rett og slett ikke forstod meg på. Disse såkalte «jordbundne» og «agodzaahiene» skjønte jeg var viktig av en eller annen grunn, men jeg klarte ikke å finne ut av hva de var, eller hvordan de var viktige. Jeg likte språket ellers, og jeg syns det var en fin leseopplevelse, liksom, men når man skal gjøre ting så uklart, så får man jo ikke frem budskapet sitt. Sånn sett ser jeg ikke helt poenget med å utelate så mye informasjon om tingenes tilstand. Jeg er i tillegg usikker på hva hovedpersonen driver med, og hva som skjer. Prøver forfatteren å si noe om vårt forhold til naturen? Hakke peiling. Hva med språket, da? Kanskje.
Det virker for meg som at historiens modus var observerende og stemningsskapende mer enn tenkende og handlingsdrevet. Og det er greit nok.
Martin Ingebrigtsen - Dikt - ?
Neimen om jeg vet. Blir bare frustrert og føler meg dum av sånne dikt. Ikke noe hyggelig.
Cathrine Knudsen - Villfarelsen - ★★★★
Dette er novellen som handler om barneandroider. Jeg syns starten var litt vel kryptisk, men etter hvert ble historien ganske fin og forunderlig fragmentert (minner og følelser og tanker fløt frem og tilbake og overlappet hverandre), og dette vekket nysgjerrigheten i meg og fikk meg et øyeblikk til å se hukommelse i et nytt lys. Det ble trist, men også veldig fint.
Kristoffer Ringerike - Føniksdansen - ★★★★★
Denne handler om gjenfødelse ved å overføre alle minner/hele personligheten til en ny, yngre kropp. Evig liv er selvfølgelig ikke en ukjent tematikk innen science fiction. Dette baserer seg naturligvis på at vi ikke har sjel, men heller bare består av data og biologiske prosesser. Dessverre og typisk nok koster denne overføringen maaaassse penger, og mange er nødt til å jobbe og spare mye for å få råd til å bli gjenfødt, og så blir det å jobbe og holde på nok et liv for å få råd til det igjen. Forfatteren poengterer at, jo, da, «arbeidere sliter fortsatt med å få endene til å møtes, middelklassen jobber iherdig for å ikke rykke ned, og overklassen lever som halvguder. De rikeste kan kjøre kroppene sine helt ned i kjelleren i løpet av få år, for så bli gjenfødt. Med flere milliarder på konto, er kostnadene knapt merkbare for dem. (128)
Men selv om jeg syns slike historier går igjen, syns jeg fremdeles at de godt kan fortelles igjen og igjen. Både evig liv og kapitalisme rokker ved grunnleggende menneskelige behov og fordrer viktige filosofiske problemstillinger og bør diskuteres og konfronteres på mange ulike måter, fra mange perspektiver og av mange forskjellige grunner. Så dette var bra!
Hilde Østby - Destinasjon X - ★★★
Det samme kan for så vidt sies om ideen i denne novellen: tankereiser. Man kan koble seg på en maskin og leve et perfekt liv inni den.
Hva sier dette om oss og livet vi lever? Hvorfor higer vi etter drømmene våre? Hva gir det oss om vi får oppfylt dem? Hva mister vi?
Fortelleren er en som har vært med på å utvikle teknologien, men har ikke prøvd den selv ennå. Igjen skyldes dette prisen. Generelt sett var historien ikke så aller verst, men den var litt enkel, det var mye infodumping, og ønskeoppfyllelse som tema ble ikke utforsket godt nok etter min mening.
Lara Okafor - Sjufold - ★★★★
Denne likte jeg godt. Cyberkrim! Forfatteren var flink til å si mye med få ord. Samtidig handlet den om mye forskjellig: Det var en fange, en mystisk prosedyre og en enda mer mystisk prosedyre som ble gjennomført. Folk dør og sånt. Det var en slags tankeresponsiv teknologi som tar livet av deg om du viser tegn på manglende lojalitet, og så var det noe om ideen om nøytrum som en «stabil kjønnskategori», uten at forfatteren gikk inn på hva det egentlig innebar. Slik sett var det for så vidt flere ideer her som jeg syns at ikke blir fulgt opp. Det var også en konspirasjon som foregikk, og historien vekslet mellom spennende og interessant. Så tar den slutt. Jeg skulle gjerne lest videre, men det er kanskje bare et positivt tegn?
Sigbjørn Skåden - Ei strand - ★★★★
Fortelleren selger (eller «odler») abonnementer av leviterende løver. Eller planter som kalles løver. Eller det er ikke abonnementer folk får, men såkalte avskygninger. Tror jeg. Det var ikke så lett å forstå seg på hva greia var, her heller, men jeg likte den allikevel. Det var noe sårbart og urovekkende over det hele, som traff meg litt. Forfatteren leker seg med form også, i form av lange fotnoter, så jeg syns det hele var en kreativ utførelse av oppgaven, til tross for at det ikke var mye science fiction involvert.
Denne setningen i novellen er en passende beskrivelse av min leseopplevelse:
Olav Løkken Reisop - Mistberget - ★★★★
En historie om en miljøverner og teknologi som kan la oss kommunisere med trær. Det oppstår også et ganske mystisk værfenomen. Det gir mening mot slutten av historien, som for øvrig med fordel kunne vært litt lenger. Karakterene var dessuten litt kjedelige, men jeg syns historien var akkurat passe diffus til at jeg kunne kose meg med det ubesvarte og reflektere litt ekstra over hva det hele innebar. Det er en god balanse.
Nils-Øivind Haagensen - Kva er Edel ferd - ★★★★ (?)
Jeg er ganske sikker på at jeg mistenker at jeg tror at dette er et veldig fint dikt.
Bjørn Vatne - Problemet med opp - ★★★★★
Dette var den beste novellen i hele antologien. Humoristisk, tankevekkende, kreativt og ikke minst veldig menneskelig. Fortelleren virker å være fanget, både i et forhold og i en svær kube som de ikke aner hvor befinner seg, ikke skjønner hvorfor ble bygd, ikke vet hvor er på vei etc.. De vet ikke engang hva som er opp, og hva som er ned! Vatne evner å få meg til å se på noe med et mikroskop og så få meg til å tenke at det er noen som ser på meg fra samme perspektiv i et mye større mikroskop. Jeg innser at perspektiver, kulturer, meninger og tilhørighet er fysiske størrelsesordener. Med store bokstaver understreker Vatne at ALT ER RELATIVT, men også at ALLE ER RELATIVE. Imponerende.
Morten Langeland - Solregnsblues - ?
Sukk. Disse diktene gir rett og slett ikke mening.
Jeg har skrevet en kort oppsummering + anmeldelse av hvert bidrag, men må først bare nevne at etterordet i seg selv nesten er verdt anskaffelsen. Spesielt hvis du ønsker å lese om sjangerdefinisjon og få en innføring i og et historisk overblikk over norsk science fiction.
Rannveig Fern Leite Molven – Frø - ★★★
Jeg fikk ikke så veldig mye ut av denne. Situasjonen er jo interessant; en familie er på reise til en annen planet og har med seg livsnødvendige frø. Det er i hvert fall slik jeg tolker det. De forbereder seg og snakker om hvordan livet kan komme til å bli, og hvor mye de ikke vet om livet i fremtiden. Teksten er veldig kort, og det er begrenset med plass til å bli kjent med personene. Vi får vite nærmest ingenting om hva som har skjedd tidligere heller. Jeg sitter med mange spørsmål, men det kan nok være litt av poenget; fremtiden er like uklar og full av bekymringer, men vi gjør allikevel så godt vi kan med det vi har. Litt kjedelig historie, kanskje. Blir ikke så veldig engasjert, tankefull eller revet med.
Ingeborg Arvola - Vi tar imot alle – ★★
Her datt jeg raskt ut av mitt indre lesefartøy og fant heller ikke veien tilbake til det. Så da fløt jeg bare rundt i en uoversiktlig smørje av forvirrende setninger og tullete nyord – som jeg skjønner er ment å fremmedgjøre fordi historien handler om fremtiden, men som bare føltes masete og irriterende for meg. "Fånk" og "wånk" og "dikk", liksom? Det er nesten som om teksten er et førsteutkast som ennå ikke har blitt korrekturlest/språkvasket. Må også nevne at jeg ikke skjønner hva slags verden det er snakk om; alt er så uoversiktlig og rotete, og hverken personene eller historien skjønner jeg meg noe på.
Her er noen kleine eksempler:
jeg er allerede avstilt, sa han, alt du trenger å gjøre er å avstille din prevensjon (16)
(…) og plutselig Annies hårstrå over mine fingre, WÅNK! Jeg rev opp vinduet og kastet sengetøyet, flagret ned og vekk og jeg tenkte: må finne mulighet for vekk. (16)
Annie bare: brrr, jeg fryser, kjenn! Så kjenner vi på hverandres armer. Gåsehud (fint ord, favorittord, tror jeg). (17)
Kjersti Wøien Håland – Jona - ★★
Dikt er ofte en stor utfordring for meg å lese. Jeg liker dikt når man leker med språket, eller når man gransker virkeligheten og følelser på en ny måte. Men jeg må i det minste føle at jeg har et grep om språket. At det gir mening eller får meg til å føle noe. Her har vi et langt prosadikt på nynorsk som hverken gir mening for meg eller får meg til å føle noe som helst. Kan godt hende at det bare skyldes nynorsken, for så vidt. Det er tungt å lese. Kanskje jeg burde gitt den en sjanse til og lest veldig sakte, men jeg har virkelig ikke lyst, altså.
Lasse W. Fosshaug - Akson - ★★★★
Dette var både mer forståelig og interessant. Man følger en fyr som jobber i big tech, en som har «høyst eksepsjonell forståelse av språk, logikk, maskinkode, kjemi og elektrisitet kombinert med en enestående kreativitet.» (50). Han jobber med nyskapende teknologi, og oppdraget hans er å «redde verden» ved å «løfte datamaskinens utvetydige logikk ut i den fysiske manifestasjonen av sansene våre, også kalt universet.» (52). Dette virker meget lovende, og han kan med selvsikkerhet erklære at «denne teknologien vil endre alt! Med nok datakraft kan vi simulere hele galaksen, løse klimakrisen, fattigdom blir historie, rent vann til alle.» (58)
Men det er ikke så enkelt, naturligvis. Interessekonflikter og kapitalistiske krefter fører ofte til menneskelig lidelse. Det er mulig at novellen fordrer en litt vel kynisk visjon av fremtiden når den gir et ubehagelig innblikk bak teppet på kontorene til egoistiske og ambisiøse nerder uten etiske betenkeligheter, men … hvorfor ikke?
Lasse W. Fosshaug - Totem - ★★★
Denne var uklar for meg; det var flere sentrale ting jeg rett og slett ikke forstod meg på. Disse såkalte «jordbundne» og «agodzaahiene» skjønte jeg var viktig av en eller annen grunn, men jeg klarte ikke å finne ut av hva de var, eller hvordan de var viktige. Jeg likte språket ellers, og jeg syns det var en fin leseopplevelse, liksom, men når man skal gjøre ting så uklart, så får man jo ikke frem budskapet sitt. Sånn sett ser jeg ikke helt poenget med å utelate så mye informasjon om tingenes tilstand. Jeg er i tillegg usikker på hva hovedpersonen driver med, og hva som skjer. Prøver forfatteren å si noe om vårt forhold til naturen? Hakke peiling. Hva med språket, da? Kanskje.
Det virker for meg som at historiens modus var observerende og stemningsskapende mer enn tenkende og handlingsdrevet. Og det er greit nok.
Ordene var som sprellende ørreter i nevene. En må drepe ørreten med en gang. Ikke vise dem fram først, slik det var blitt gjort en gang i fremtiden. Ørretene ble holdt fram foran lys mens de gispet etter luft. Bare via gjellene og via vannet nådde luften cellene. (78)
Martin Ingebrigtsen - Dikt - ?
Neimen om jeg vet. Blir bare frustrert og føler meg dum av sånne dikt. Ikke noe hyggelig.
Cathrine Knudsen - Villfarelsen - ★★★★
Dette er novellen som handler om barneandroider. Jeg syns starten var litt vel kryptisk, men etter hvert ble historien ganske fin og forunderlig fragmentert (minner og følelser og tanker fløt frem og tilbake og overlappet hverandre), og dette vekket nysgjerrigheten i meg og fikk meg et øyeblikk til å se hukommelse i et nytt lys. Det ble trist, men også veldig fint.
Kristoffer Ringerike - Føniksdansen - ★★★★★
Jeg er en mumie, der jeg ligger i en sykeseng og prøver å venne meg til den nye kroppen min. Jeg døde i går og ble gjenfødt i natt. (123)
Denne handler om gjenfødelse ved å overføre alle minner/hele personligheten til en ny, yngre kropp. Evig liv er selvfølgelig ikke en ukjent tematikk innen science fiction. Dette baserer seg naturligvis på at vi ikke har sjel, men heller bare består av data og biologiske prosesser. Dessverre og typisk nok koster denne overføringen maaaassse penger, og mange er nødt til å jobbe og spare mye for å få råd til å bli gjenfødt, og så blir det å jobbe og holde på nok et liv for å få råd til det igjen. Forfatteren poengterer at, jo, da, «arbeidere sliter fortsatt med å få endene til å møtes, middelklassen jobber iherdig for å ikke rykke ned, og overklassen lever som halvguder. De rikeste kan kjøre kroppene sine helt ned i kjelleren i løpet av få år, for så bli gjenfødt. Med flere milliarder på konto, er kostnadene knapt merkbare for dem. (128)
Men selv om jeg syns slike historier går igjen, syns jeg fremdeles at de godt kan fortelles igjen og igjen. Både evig liv og kapitalisme rokker ved grunnleggende menneskelige behov og fordrer viktige filosofiske problemstillinger og bør diskuteres og konfronteres på mange ulike måter, fra mange perspektiver og av mange forskjellige grunner. Så dette var bra!
Hilde Østby - Destinasjon X - ★★★
Det samme kan for så vidt sies om ideen i denne novellen: tankereiser. Man kan koble seg på en maskin og leve et perfekt liv inni den.
Stort sett vil tankereisene basere seg på minner fra steder du har vært, satt sammen på nye måter, og med elementer av fantasi og dagdrømmer, materialet er uendelig om man bare klarer å forsvinne inn i hjernes DMN-modus, der dagdrømmer og minner, fremtidsfantasier og ideer lever side om side, det er denne modusen gjerne er i når du bare venter på bussen, uten ytre stimuli – jeg mener, det var sånn vi ventet på bussen før, før alt ble uendelige kilder til oppmerksomhetsøkonomiske gullgruver. (142)
Hva sier dette om oss og livet vi lever? Hvorfor higer vi etter drømmene våre? Hva gir det oss om vi får oppfylt dem? Hva mister vi?
Fortelleren er en som har vært med på å utvikle teknologien, men har ikke prøvd den selv ennå. Igjen skyldes dette prisen. Generelt sett var historien ikke så aller verst, men den var litt enkel, det var mye infodumping, og ønskeoppfyllelse som tema ble ikke utforsket godt nok etter min mening.
Lara Okafor - Sjufold - ★★★★
Denne likte jeg godt. Cyberkrim! Forfatteren var flink til å si mye med få ord. Samtidig handlet den om mye forskjellig: Det var en fange, en mystisk prosedyre og en enda mer mystisk prosedyre som ble gjennomført. Folk dør og sånt. Det var en slags tankeresponsiv teknologi som tar livet av deg om du viser tegn på manglende lojalitet, og så var det noe om ideen om nøytrum som en «stabil kjønnskategori», uten at forfatteren gikk inn på hva det egentlig innebar. Slik sett var det for så vidt flere ideer her som jeg syns at ikke blir fulgt opp. Det var også en konspirasjon som foregikk, og historien vekslet mellom spennende og interessant. Så tar den slutt. Jeg skulle gjerne lest videre, men det er kanskje bare et positivt tegn?
Sigbjørn Skåden - Ei strand - ★★★★
Fortelleren selger (eller «odler») abonnementer av leviterende løver. Eller planter som kalles løver. Eller det er ikke abonnementer folk får, men såkalte avskygninger. Tror jeg. Det var ikke så lett å forstå seg på hva greia var, her heller, men jeg likte den allikevel. Det var noe sårbart og urovekkende over det hele, som traff meg litt. Forfatteren leker seg med form også, i form av lange fotnoter, så jeg syns det hele var en kreativ utførelse av oppgaven, til tross for at det ikke var mye science fiction involvert.
Denne setningen i novellen er en passende beskrivelse av min leseopplevelse:
Det hele blir unødvendig komplisert og da jeg våkner husker jeg få detaljer, men det jeg i hovedsak ligger igjen med er følelsen av at dette kattehåret er noe jeg kunne ha behøvd i livet mitt. (182)
Olav Løkken Reisop - Mistberget - ★★★★
En historie om en miljøverner og teknologi som kan la oss kommunisere med trær. Det oppstår også et ganske mystisk værfenomen. Det gir mening mot slutten av historien, som for øvrig med fordel kunne vært litt lenger. Karakterene var dessuten litt kjedelige, men jeg syns historien var akkurat passe diffus til at jeg kunne kose meg med det ubesvarte og reflektere litt ekstra over hva det hele innebar. Det er en god balanse.
Dere veit vel det? At vitenskap i bunn og grunn er det samme poesi – at det ikke handler om å oppdage sammenhenger, men skape nye modeller, forbindelser, som gir mening? (207)
Nils-Øivind Haagensen - Kva er Edel ferd - ★★★★ (?)
Jeg er ganske sikker på at jeg mistenker at jeg tror at dette er et veldig fint dikt.
Bjørn Vatne - Problemet med opp - ★★★★★
Dette var den beste novellen i hele antologien. Humoristisk, tankevekkende, kreativt og ikke minst veldig menneskelig. Fortelleren virker å være fanget, både i et forhold og i en svær kube som de ikke aner hvor befinner seg, ikke skjønner hvorfor ble bygd, ikke vet hvor er på vei etc.. De vet ikke engang hva som er opp, og hva som er ned! Vatne evner å få meg til å se på noe med et mikroskop og så få meg til å tenke at det er noen som ser på meg fra samme perspektiv i et mye større mikroskop. Jeg innser at perspektiver, kulturer, meninger og tilhørighet er fysiske størrelsesordener. Med store bokstaver understreker Vatne at ALT ER RELATIVT, men også at ALLE ER RELATIVE. Imponerende.
Jeg lurer på hva det gjorde med samholdet, å alltid ha en felles forståelse av hvilken overflate man hørte til på. (233)
Morten Langeland - Solregnsblues - ?
Sukk. Disse diktene gir rett og slett ikke mening.
August 11, 2022
En spennende samling med noveller skrevet av en haug med folk jeg ikke ante skrev scifi. Som er litt rart i og med at jeg jobber i bokhandel og feltet mitt er SFF. Men nå har jeg i det minste en liste med forfattere jeg skal lese fremover!
March 29, 2025
En solid og bra ny norsk fabelprosaantologi, med mye science fiction. God variasjon og bredde, og høyt språklig nivå. Erfarne forfattere som Skåden og Arvola har fine og klassiske historier. Diktene til Ingebrigtsen, Håland, Haagensen og Langeland passet bra inn og tilførte mye.
De fleste av novellene er vel dystopiske etter min smak, dessverre, men flere av bidragsyterne, som Lara Okafor gir håp om mye bra original science fiction i årene som kommer. Redaktørene presenterer novellene godt og plasserer antologien utmerket i norsk sf-historie. Jeg satte også stor pris på etterordet og litteraturlisten.
De fleste av novellene er vel dystopiske etter min smak, dessverre, men flere av bidragsyterne, som Lara Okafor gir håp om mye bra original science fiction i årene som kommer. Redaktørene presenterer novellene godt og plasserer antologien utmerket i norsk sf-historie. Jeg satte også stor pris på etterordet og litteraturlisten.
December 15, 2024
Allright og variert norsk SF
August 17, 2022
[2.75/5.0]
En nokså svak samling av stort sett uklare, uinteressante og uforståelige framtidsfabler. Det ser ut til at det å skrive tåkete og sært er et mål i seg selv blant norske sci-fi-forfattere. Jeg har stor sans for fortellinger der leseren gradvis skjønner hva som foregår, hvordan verdenen er skrudd sammen og hva den egentlige problemstillinga er, men få av tekstene i denne samlinga kommer forbi «øh... vent, hva?»-stadiet.
Karakteren jeg har gitt er et snitt av kararakterene til de forskjellige historiene, vekta mot sideantall. Noen notater fra de individuelle tekstene:
Rannveig Fern Leite Molven, Frø: Totalt intetsigende og meningsløs. Kommer aldri igang.
[1.5/5.0]
Ingeborg Arvola, Vi tar imot alle
Lul/Epp-inspirert fabel med god bakgrunnshistorie. Morsomme karakterer. Kan være litt platt til tider, men godkjent.
[3.25/5.0]
Kjersti Wøien Håland, Jona
Hva? Hæ? Denne lyrikknovellen ga meg svært lite. Allikevel var det et snev av noe interessant der...
[1.75/5.0]
Lasse W. Fosshaug, Akson
Interessant historie om ikke-kunstig AI(!) som ender brått og uforståelig.
[2.75/5.0]
Kathleen Rani Hagen, Totem
Noen fine naturbeskrivelser, men stort sett uinteressant og nokså uforståelig.
[1.75/5.0]
Martin Ingebrigtsen, Dikt
WTF?
[1.25/5.0]
Cathrine Knudsen, Villfarelsen
Endelig en historie med mening og et plot som er mulig å følge! Litt i overkant flinkis-sci-fi her også selvfølgelig, men en opptur etter mange rare tekster!
[3.5/5.0]
Kristoffer Ringerike, Føniksdansen
Det var da merkelig? Denne historien er faktisk i overkant rett fram og enkel! Men om ikke annet er den forståelig.
[3.5/5.0]
Hilde Østby, Destinasjon X
Minuspoeng for 70-tallsradioteatertittel! Men en fin historie, med noe ufullendt slutt.
[3.5/5.0]
Lara Okafor, Sjufold
En relativt grei og forståelig historie, men med noen av de obligatoriske «se så mystisk jeg kan skrive»-elementer.
[3.25/5.0]
Sigbjørn Skåden, Ei strand
Halvpsykedelisk fortelling med fire lange fotnoter, hvorav tre er uvedkommende teksten.
[2.75/5.0]
Olav Løkken Reisop, Mistberget
Enkel historie med litt kjedelig språk, og med en brå avsetning. Jeg er for åpne slutter på noveller, men «åpen slutt» er ikke det samme som «nå gidder jeg ikke å skrive mer».
[2.75/5.0]
Nils-Øivind Haagensen, Kva er Edel ferd
Et dikt som trigger litt følelser i meg, annet enn en sterk lengsel etter å bli ferdig med samlinga.
[3.25/5.0]
Bjørn Vatne, Problemet med opp
Humoristisk og absurd om hverdagslige problemer i et generasjonsskip som ingen vet hvorfor er der. Eller hvor det er. Knakende godt språk og nydelige beskrivelser av mellommenneskelige forhold og en psyke som holder på å bikke over. Den soleklart beste fortellinga i samlinga!
[4.0/5.0]
Morten Langeland, Solregnsblues
Javel? Hva var dette?
[1.75/5.0]
En nokså svak samling av stort sett uklare, uinteressante og uforståelige framtidsfabler. Det ser ut til at det å skrive tåkete og sært er et mål i seg selv blant norske sci-fi-forfattere. Jeg har stor sans for fortellinger der leseren gradvis skjønner hva som foregår, hvordan verdenen er skrudd sammen og hva den egentlige problemstillinga er, men få av tekstene i denne samlinga kommer forbi «øh... vent, hva?»-stadiet.
Karakteren jeg har gitt er et snitt av kararakterene til de forskjellige historiene, vekta mot sideantall. Noen notater fra de individuelle tekstene:
Rannveig Fern Leite Molven, Frø: Totalt intetsigende og meningsløs. Kommer aldri igang.
[1.5/5.0]
Ingeborg Arvola, Vi tar imot alle
Lul/Epp-inspirert fabel med god bakgrunnshistorie. Morsomme karakterer. Kan være litt platt til tider, men godkjent.
[3.25/5.0]
Kjersti Wøien Håland, Jona
Hva? Hæ? Denne lyrikknovellen ga meg svært lite. Allikevel var det et snev av noe interessant der...
[1.75/5.0]
Lasse W. Fosshaug, Akson
Interessant historie om ikke-kunstig AI(!) som ender brått og uforståelig.
[2.75/5.0]
Kathleen Rani Hagen, Totem
Noen fine naturbeskrivelser, men stort sett uinteressant og nokså uforståelig.
[1.75/5.0]
Martin Ingebrigtsen, Dikt
WTF?
[1.25/5.0]
Cathrine Knudsen, Villfarelsen
Endelig en historie med mening og et plot som er mulig å følge! Litt i overkant flinkis-sci-fi her også selvfølgelig, men en opptur etter mange rare tekster!
[3.5/5.0]
Kristoffer Ringerike, Føniksdansen
Det var da merkelig? Denne historien er faktisk i overkant rett fram og enkel! Men om ikke annet er den forståelig.
[3.5/5.0]
Hilde Østby, Destinasjon X
Minuspoeng for 70-tallsradioteatertittel! Men en fin historie, med noe ufullendt slutt.
[3.5/5.0]
Lara Okafor, Sjufold
En relativt grei og forståelig historie, men med noen av de obligatoriske «se så mystisk jeg kan skrive»-elementer.
[3.25/5.0]
Sigbjørn Skåden, Ei strand
Halvpsykedelisk fortelling med fire lange fotnoter, hvorav tre er uvedkommende teksten.
[2.75/5.0]
Olav Løkken Reisop, Mistberget
Enkel historie med litt kjedelig språk, og med en brå avsetning. Jeg er for åpne slutter på noveller, men «åpen slutt» er ikke det samme som «nå gidder jeg ikke å skrive mer».
[2.75/5.0]
Nils-Øivind Haagensen, Kva er Edel ferd
Et dikt som trigger litt følelser i meg, annet enn en sterk lengsel etter å bli ferdig med samlinga.
[3.25/5.0]
Bjørn Vatne, Problemet med opp
Humoristisk og absurd om hverdagslige problemer i et generasjonsskip som ingen vet hvorfor er der. Eller hvor det er. Knakende godt språk og nydelige beskrivelser av mellommenneskelige forhold og en psyke som holder på å bikke over. Den soleklart beste fortellinga i samlinga!
[4.0/5.0]
Morten Langeland, Solregnsblues
Javel? Hva var dette?
[1.75/5.0]
July 27, 2023
En gooood samling av fine, morsomme, dystre og triste historier med et dryss av herlig sci-fi! Trenger meeeeer! 🪐
June 1, 2025
Realities alternative to our begs alternate questions of existentialism – an anthology of short stories and long-form poetry from a new generation of Norwegian sci-fi authors.
(Note: This anthology is entirely in Norwegian and Norwegian Nynorsk. No translations seem to be in the works.)
From the late 60's to the early 80's there was a movement within Norwegian science fiction which has later become known as the Golden Era. It was inspired by the international sci-fi movements of the decades before, and was accompanied by as much positivity as pessimism. It dreamt of all that technology could achieve. Spacefaring and the colonization of stars was given a romantic portrayal. Yet, it also had an awareness of human nature and delved into dystopias and post-apocalypses, often with an ideological critique or lesson in mind. Language-wise it borrowed heavily from the thrillers and action novels that had their heyday then.
Then the local scene had a lull.
But now, over the last decade or so, the local production and demand for science fiction has again increased, with a new generation as the sidereal helmsmen. En strek gjennom tyngdekraften (translation: A Line Through Gravity) is a presentation of their movement. Its line-up has every ounce of the talent which the past genre-zenith had, but it approaches the genre very differently – as is to be expected since science fiction is often, if not usually, employed as a means by which to understand the real world and its current situation, by creating comparative alternatives to it; new times will forge new sci-fi, because the sci-fi of yore is no longer the literary instrument that we need to deal with our current times.
The current era of Norwegian sci-fi is one of perceived indenture. Where the motives of the Golden Era often came from the struggle between idealists, it's no longer feasible to be idealistic. Hope fuels idealism, and that rocket is currently grounded due to a lack of resources. Yet, even in lieu of it, we seek to understand our surroundings. The current era is more empathic, more preoccupied with how the world affects what it means to be you and how it feels to be you; or with understanding our place among the rest, to understand our existence among the alternatives. When a focus was sought for A Line Through Gravity, the editors studied the texts as they received them, and a common theme for its era emerged:
The anthology's different contributions circles round alternative ways to exist, in time, shape and form, through everything from cloned younger versions of oneself, child androids, or half-dead brain-networks laid under a modern slavery. (interior back flap; reviewer's translation)
Whether or not anyone ever intended any part of the anthology to be contrary to the style of the Golden Era, its name is still taken from a story which can be read as a parody of said previous zenith. (If it was never intended to be a parody then that just shows how far apart the eras are.) 'Problemet med opp' (translation: 'The Problem with Up'), by Bjørn Vatne, takes place on a ship on a deep space journey, where the inhabitants live in zero gravity and no longer share an agreement on what is supposed to be 'up' and what is supposed to be 'down.' As they debate and debacle they become idealists who are having a go at each other for purposes that are truly meaningless, a disagreement worthy of an old fashioned sitcom, say Red Dwarf for instance, or one of Holberg's comedies. Even so, the story makes interesting observations too, such as how distorted an idea gets when history has outrun it, resulting in sagacious insight and weirdness in a curious combination.
In many ways they [the advocates for a competing ideal for 'up'] are like the old people of Earth. There it would work like this: If they could draw a line through the gravity that affects each human being, billions of lines would point down towards the core of the planet, and up towards unique points out there in the endless universe. If one went far enough away from Earth, these lines would eventually grow light years apart from each other. That is how the thought came to be that every human being has the capability to rise and rise upwards without bumping into another, and the closer you get to the divine, the more space one would have to oneself. (p. 231; reviewer's own translation)
It seems fair to observe that even if they don't see any hope, most of the protagonists of these stories aren't despondent. They don't necessarily perceive that there is a problem, or if they do then they see it as impossible to change the state of things and has attained a level of acceptance for that. The story 'Frø' (translation: 'Seeds'), by Rannveig Fern Leite Molven, is surprisingly clever and serves as a really good example here. It has a child's perspective of the events, reminding us that we as children form an idea of the world and the accompanying expectations to it. Those who grow up under dystopic circumstances will by default have no real relation to a better place. It shows why it makes sense that the protagonists treat hopelessness the way they do. As a side note, this story of illegal immigration shows that some things are the same whether the ship you jump is a star freighter or a regular one, and seeds is the meagre beginnings of all life that will grow and multiply.
The current era is oaken rather than metallic, filled with human warmth. The protagonists might never see this warmth, but like with 'The Little Match Girl' it's the reader that grows warm. These are stories of humanity. The reader is supposed to understand the protagonist and feel their world as they do. The Fosseic 'Dikt' (translation: 'Poem'), by Martin Ingebrigtsen, takes a reductionistic approach, as poems often do, and focuses solely on the journey of the protagonist: From being reworked by the giant man with the gentle hands and his metallic instrument, he drifts to an old friend of his, in his company he seeks to understand his existence, and then existence finally catches up with him. Elegant sci-fi meets myth, handling transcendental life stressors. No argument for right or wrong was needed, just empathy, just the wish to understand.
Having poems in such an anthology would have felt out of place back in the Golden Era. Those stories used a harder language, more intended to be easy to read and retain an element of action, threat, or mystery. Here almost every story sees an element of wordcrafting, of languages tailored uniquely to each story in question. Language is at the core of 'Totem' by Kathleen Rani Hagen, a post-apocalypse in the vein of the works by Native American authors from the last couple of decades.
It was said that it was impossible to lie in the language of the Earthbound, but none had caught her lying. When Kori died, everyone thought she had kept him, that she had salted and dried him, and that his parts lay within the alcove. They said she was lucky to have food for the winter. No one shot an agodzaahi at her. (p. 73; reviewer's own translation)
'Agodzaahi' is Apache and refers to a way of telling correctional tales. When someone has misbehaved in some way, a correctional tale is told to the community, and in interaction with the community, rather than to the individual, to avoid shame but retain the instruction needed. (This seems a prudent method as shame seems to oppose correction more often than not, probably since the easiest way to avoid the discomfort of shame is to refute the reason for it as invalid.) The quote above contains the first paragraph of the story, and is hard to digest at first, because the reader needs to learn the language required to understand the society from which the protagonist narrates. Only once that has been achieved can the reader appreciate her instruction to us.
These elements appear in the remaining stories as well. Not all of them contain every element, but the elements nevertheless binds them stylistically. A quick introduction of each seems prudent as the works are thematically quite diverse.
'Vi tar imot alle' (translation: 'We'll Receive Anyone'), by Ingeborg Arvola, is a love-letter to Lohne's Julias reise (translation: Julia's Journey), a fantasy book in which two children become refugees after the Guardians take their parents away. In a prose rich with neo-slang we get yet another example of why languages can be a barrier, even if you think you know it, even if you think you have assimilated.
'Jona', by Kjersti Wøien Håland, is a biopunk poem about how the narrator sees Jonah be eaten by a container ship in the harbour. One thing is certainly true, should ever the technology make itself available that you may implant a chip in your mind that allows you to watch the lives of others for the sake of entertainment, someone will find Truman Shows to be lucrative.
'Akson' (translation: 'Axon'), by Lasse W. Fosshaug, is set in Oslo and is an example of how the Golden Era isn't forgotten. In a style fit for a thriller it takes on the programming of a neural-computational network from human 'donations.' Where it reaches the current “oaken” era is when the AI interface turns on and sniffles.
'Villfarelsen' (translation: 'The Bewilderment'), by Cathrine Knudsen, is a tragic story regarding the recycling of android children. This story is a hard, but emotional read.
'Føniksdansen' (translation: 'The Phoenix Dance'), by Kristoffer Ringerike, is an apt title for a tale about resurrection. Being able to buy a freshly grown body and placing your mind into it, thereby returning from the ashes, is only feasible for those few who can afford it. In a free marked it ends up like house loans do now, where the price of the houses go up as soon as the average person is given a better income. Elitism is a default of the truly free market.
'Destinasjon X' (translation: 'Destination X'), by Hilde Østby, goes the opposite way of Jona and tries out your own mind as a destination for your enjoyment. Plug into a machine and it will use your mind to give you your own in-mind vacation. Of course, there are reasons to be cautious if you have just been let go from the firm who operates the machines and the boss still hasn't paid out your severance.
'Sjufold' (translation: 'Sevenfold'), by Lara Okafor, seems to be set somewhere close to the Equator. Two brothers decide to live their lives in very different ways under the dystopic rule of their land. A freak accident or deus ex machina frees the death-sentenced one of the brothers, and now he would like some answers from his well-off sibling. The fictive science is part of the mystery, but the drama is in a sense much more human.
'Ei strand' (translation: 'A Beach'), by Sigbjørn Skåden, makes use of epistemological elements. Footnotes, to be precise, of fictional events from this alternate universe. (At least this reviewer believes them to be fictional and could find no evidence of their validity online.) These contrast the sedate story about the narrator who is growing a real lion plant and deals with the bureaucracy of renting out its existential hologram.
'Mistberget', by Olav Løkken Reisop, is an Egelandic fantasy horror (to give an internationally recognizeable comparison: this is akin to what King often writes). Mistberget is a real Norwegian mountain top whose name translates to The Misty Mountain, but either it doesn't contain goblins or the goblins here are of a very different mindset than Tolkien's – they would perhaps be more akin to those who disrupt Icelandic road projects.
'Kva er edel ferd?' (translation: 'What Is Noble Aquittal?'), by Nils-Øyvind Haagensen, is a poem about poetry and its effect on machines and whatever the narrator is. In short, it convincingly shows the folly of not uploading to the hard drive the poetry of Earth before leaving it behind.
'Solregnsblues' (translation: 'Sun-Rain Blues'), by Morten Langeland, is a poem that is highly dependent on the interpretation of the use of language. The child could be either android or cyborg, potentially even human. The nurse/parent narrating is something else, a construct certainly. But clarity is elusive and the comparison to a hagfish (slime eel) is better used on the grip the reader is able to get on the text. There certainly is meaning to it, but a Rosetta Stone wouldn't have been amiss. Perhaps the best impression comes from a minor sample. The first lines read:
It rained drones
like eels and frogs
after hurricane, the night
you were born, kadosh-kadosh
You were swathed in blood extract
gelatine and sterile contact glue
Slime Eel we named you
when the midwife left the room
the universe was two hands stretched out (p. 241; reviewer's translation)
There is also a sufficiently thorough introduction to the history of Norwegian sci-fi at the end of the book, which does a good job of it. Some of it was news even to this reviewer, who has been a reader of these works for almost two decades now.
A Line Through Gravity is a strong and meaningful anthology, with a character strongly connected to its time and to its movement. It shows the current era at its best. The Golden Era lasted several decades, and this reviewer believes that what this anthology shows is that there is the will and the talent for the current era to last at least as long.
(Note: This anthology is entirely in Norwegian and Norwegian Nynorsk. No translations seem to be in the works.)
From the late 60's to the early 80's there was a movement within Norwegian science fiction which has later become known as the Golden Era. It was inspired by the international sci-fi movements of the decades before, and was accompanied by as much positivity as pessimism. It dreamt of all that technology could achieve. Spacefaring and the colonization of stars was given a romantic portrayal. Yet, it also had an awareness of human nature and delved into dystopias and post-apocalypses, often with an ideological critique or lesson in mind. Language-wise it borrowed heavily from the thrillers and action novels that had their heyday then.
Then the local scene had a lull.
But now, over the last decade or so, the local production and demand for science fiction has again increased, with a new generation as the sidereal helmsmen. En strek gjennom tyngdekraften (translation: A Line Through Gravity) is a presentation of their movement. Its line-up has every ounce of the talent which the past genre-zenith had, but it approaches the genre very differently – as is to be expected since science fiction is often, if not usually, employed as a means by which to understand the real world and its current situation, by creating comparative alternatives to it; new times will forge new sci-fi, because the sci-fi of yore is no longer the literary instrument that we need to deal with our current times.
The current era of Norwegian sci-fi is one of perceived indenture. Where the motives of the Golden Era often came from the struggle between idealists, it's no longer feasible to be idealistic. Hope fuels idealism, and that rocket is currently grounded due to a lack of resources. Yet, even in lieu of it, we seek to understand our surroundings. The current era is more empathic, more preoccupied with how the world affects what it means to be you and how it feels to be you; or with understanding our place among the rest, to understand our existence among the alternatives. When a focus was sought for A Line Through Gravity, the editors studied the texts as they received them, and a common theme for its era emerged:
The anthology's different contributions circles round alternative ways to exist, in time, shape and form, through everything from cloned younger versions of oneself, child androids, or half-dead brain-networks laid under a modern slavery. (interior back flap; reviewer's translation)
Whether or not anyone ever intended any part of the anthology to be contrary to the style of the Golden Era, its name is still taken from a story which can be read as a parody of said previous zenith. (If it was never intended to be a parody then that just shows how far apart the eras are.) 'Problemet med opp' (translation: 'The Problem with Up'), by Bjørn Vatne, takes place on a ship on a deep space journey, where the inhabitants live in zero gravity and no longer share an agreement on what is supposed to be 'up' and what is supposed to be 'down.' As they debate and debacle they become idealists who are having a go at each other for purposes that are truly meaningless, a disagreement worthy of an old fashioned sitcom, say Red Dwarf for instance, or one of Holberg's comedies. Even so, the story makes interesting observations too, such as how distorted an idea gets when history has outrun it, resulting in sagacious insight and weirdness in a curious combination.
In many ways they [the advocates for a competing ideal for 'up'] are like the old people of Earth. There it would work like this: If they could draw a line through the gravity that affects each human being, billions of lines would point down towards the core of the planet, and up towards unique points out there in the endless universe. If one went far enough away from Earth, these lines would eventually grow light years apart from each other. That is how the thought came to be that every human being has the capability to rise and rise upwards without bumping into another, and the closer you get to the divine, the more space one would have to oneself. (p. 231; reviewer's own translation)
It seems fair to observe that even if they don't see any hope, most of the protagonists of these stories aren't despondent. They don't necessarily perceive that there is a problem, or if they do then they see it as impossible to change the state of things and has attained a level of acceptance for that. The story 'Frø' (translation: 'Seeds'), by Rannveig Fern Leite Molven, is surprisingly clever and serves as a really good example here. It has a child's perspective of the events, reminding us that we as children form an idea of the world and the accompanying expectations to it. Those who grow up under dystopic circumstances will by default have no real relation to a better place. It shows why it makes sense that the protagonists treat hopelessness the way they do. As a side note, this story of illegal immigration shows that some things are the same whether the ship you jump is a star freighter or a regular one, and seeds is the meagre beginnings of all life that will grow and multiply.
The current era is oaken rather than metallic, filled with human warmth. The protagonists might never see this warmth, but like with 'The Little Match Girl' it's the reader that grows warm. These are stories of humanity. The reader is supposed to understand the protagonist and feel their world as they do. The Fosseic 'Dikt' (translation: 'Poem'), by Martin Ingebrigtsen, takes a reductionistic approach, as poems often do, and focuses solely on the journey of the protagonist: From being reworked by the giant man with the gentle hands and his metallic instrument, he drifts to an old friend of his, in his company he seeks to understand his existence, and then existence finally catches up with him. Elegant sci-fi meets myth, handling transcendental life stressors. No argument for right or wrong was needed, just empathy, just the wish to understand.
Having poems in such an anthology would have felt out of place back in the Golden Era. Those stories used a harder language, more intended to be easy to read and retain an element of action, threat, or mystery. Here almost every story sees an element of wordcrafting, of languages tailored uniquely to each story in question. Language is at the core of 'Totem' by Kathleen Rani Hagen, a post-apocalypse in the vein of the works by Native American authors from the last couple of decades.
It was said that it was impossible to lie in the language of the Earthbound, but none had caught her lying. When Kori died, everyone thought she had kept him, that she had salted and dried him, and that his parts lay within the alcove. They said she was lucky to have food for the winter. No one shot an agodzaahi at her. (p. 73; reviewer's own translation)
'Agodzaahi' is Apache and refers to a way of telling correctional tales. When someone has misbehaved in some way, a correctional tale is told to the community, and in interaction with the community, rather than to the individual, to avoid shame but retain the instruction needed. (This seems a prudent method as shame seems to oppose correction more often than not, probably since the easiest way to avoid the discomfort of shame is to refute the reason for it as invalid.) The quote above contains the first paragraph of the story, and is hard to digest at first, because the reader needs to learn the language required to understand the society from which the protagonist narrates. Only once that has been achieved can the reader appreciate her instruction to us.
These elements appear in the remaining stories as well. Not all of them contain every element, but the elements nevertheless binds them stylistically. A quick introduction of each seems prudent as the works are thematically quite diverse.
'Vi tar imot alle' (translation: 'We'll Receive Anyone'), by Ingeborg Arvola, is a love-letter to Lohne's Julias reise (translation: Julia's Journey), a fantasy book in which two children become refugees after the Guardians take their parents away. In a prose rich with neo-slang we get yet another example of why languages can be a barrier, even if you think you know it, even if you think you have assimilated.
'Jona', by Kjersti Wøien Håland, is a biopunk poem about how the narrator sees Jonah be eaten by a container ship in the harbour. One thing is certainly true, should ever the technology make itself available that you may implant a chip in your mind that allows you to watch the lives of others for the sake of entertainment, someone will find Truman Shows to be lucrative.
'Akson' (translation: 'Axon'), by Lasse W. Fosshaug, is set in Oslo and is an example of how the Golden Era isn't forgotten. In a style fit for a thriller it takes on the programming of a neural-computational network from human 'donations.' Where it reaches the current “oaken” era is when the AI interface turns on and sniffles.
'Villfarelsen' (translation: 'The Bewilderment'), by Cathrine Knudsen, is a tragic story regarding the recycling of android children. This story is a hard, but emotional read.
'Føniksdansen' (translation: 'The Phoenix Dance'), by Kristoffer Ringerike, is an apt title for a tale about resurrection. Being able to buy a freshly grown body and placing your mind into it, thereby returning from the ashes, is only feasible for those few who can afford it. In a free marked it ends up like house loans do now, where the price of the houses go up as soon as the average person is given a better income. Elitism is a default of the truly free market.
'Destinasjon X' (translation: 'Destination X'), by Hilde Østby, goes the opposite way of Jona and tries out your own mind as a destination for your enjoyment. Plug into a machine and it will use your mind to give you your own in-mind vacation. Of course, there are reasons to be cautious if you have just been let go from the firm who operates the machines and the boss still hasn't paid out your severance.
'Sjufold' (translation: 'Sevenfold'), by Lara Okafor, seems to be set somewhere close to the Equator. Two brothers decide to live their lives in very different ways under the dystopic rule of their land. A freak accident or deus ex machina frees the death-sentenced one of the brothers, and now he would like some answers from his well-off sibling. The fictive science is part of the mystery, but the drama is in a sense much more human.
'Ei strand' (translation: 'A Beach'), by Sigbjørn Skåden, makes use of epistemological elements. Footnotes, to be precise, of fictional events from this alternate universe. (At least this reviewer believes them to be fictional and could find no evidence of their validity online.) These contrast the sedate story about the narrator who is growing a real lion plant and deals with the bureaucracy of renting out its existential hologram.
'Mistberget', by Olav Løkken Reisop, is an Egelandic fantasy horror (to give an internationally recognizeable comparison: this is akin to what King often writes). Mistberget is a real Norwegian mountain top whose name translates to The Misty Mountain, but either it doesn't contain goblins or the goblins here are of a very different mindset than Tolkien's – they would perhaps be more akin to those who disrupt Icelandic road projects.
'Kva er edel ferd?' (translation: 'What Is Noble Aquittal?'), by Nils-Øyvind Haagensen, is a poem about poetry and its effect on machines and whatever the narrator is. In short, it convincingly shows the folly of not uploading to the hard drive the poetry of Earth before leaving it behind.
'Solregnsblues' (translation: 'Sun-Rain Blues'), by Morten Langeland, is a poem that is highly dependent on the interpretation of the use of language. The child could be either android or cyborg, potentially even human. The nurse/parent narrating is something else, a construct certainly. But clarity is elusive and the comparison to a hagfish (slime eel) is better used on the grip the reader is able to get on the text. There certainly is meaning to it, but a Rosetta Stone wouldn't have been amiss. Perhaps the best impression comes from a minor sample. The first lines read:
It rained drones
like eels and frogs
after hurricane, the night
you were born, kadosh-kadosh
You were swathed in blood extract
gelatine and sterile contact glue
Slime Eel we named you
when the midwife left the room
the universe was two hands stretched out (p. 241; reviewer's translation)
There is also a sufficiently thorough introduction to the history of Norwegian sci-fi at the end of the book, which does a good job of it. Some of it was news even to this reviewer, who has been a reader of these works for almost two decades now.
A Line Through Gravity is a strong and meaningful anthology, with a character strongly connected to its time and to its movement. It shows the current era at its best. The Golden Era lasted several decades, and this reviewer believes that what this anthology shows is that there is the will and the talent for the current era to last at least as long.
October 30, 2022
Varierte sci-fi-fortellingar frå norske forfattarar.
Nokre av tankane mine om kvar tekst:
Frø: Kort og fin tekst, utan veldig dybde. - 5/5
Vi tar imot alle: Vart litt lei av språket som både utvida verda i historia og forvirra. Trur denne kunne passa (betre?) som kortfilm. - 3/5
Jona: Kanskje denne eigentleg var bra, men eg sleit med å skjønne ho. - 3/5
Akson: Ganske tydeleg og konkret fortelling - 5/5
Totem: Måtte slå opp "agodzaahi": "There, natives tell stories called agodzaahi (that which has happened) whenever someone acts improperly". Denne fortellinga vart òg litt for vag for meg, men eg likte konseptet, trur denne òg kunne funka bra som kortfilm. - 4/5
Dikt: Eg slit litt med sjangeren dikt, og dette diktet traff meg ikkje i det heile. - 1/5
Villfarelsen: Dette er kanskje favoritthistoria mi i boka. Eit interessant konsept heilt frå starten, - 5/5
Føniksdansen: Veldig interessant konsept, men fortellinga lev ikkje heilt opp til forventningane eg får i starten. 4/5
Destinasjon X: Passe lang novelle som godt byggar opp ei verd og fortel ei historie på den plassen som er gitt. - 4/5
Sjufold: Endå eit konsept som fascinerer meg veldig. Eg trur denne historia kunna hatt godt av litt meir plass til å utfolde seg. Eg ville definitivt sjekka ut ei bok med utgangspunkt i denne novella. - 5/5
Ei strand: Fin idé, syns slutten var merkeleg. - 2/5
Mistberget: Meir spekulativ fiksjon enn science fiction, men det er vel innanfor. Veldig spanande, men syns rett og slett den siste setningen øydela litt for heilheitsinntrykket. - 4/5
Kva er edel ferd?: Det diktet eg likte best. Vakkert og melankolsk - 3/5
Problemet med opp: Eg syns par som kranglar er noko av det kjedelegaste og kjipaste å lese/sjå, så denne fortellinga starta ganske dårleg etter min smak. Det gjekk seg til litt når det vart fortalt meir om verda, folka og samfunnsdebatten. Eg likte verda som vart skildra, men ikkje hovudpersonane eller slutten. - 3/5
Solregnblues: Denne skjønte eg ikkje i det heile tatt. - 1/5
Eg rekna ut at snittkarakteren om alle tekstane hadde vore likt vekta hadde vore i underkant av 3,5. Eg har likevel valt å gi boka 4 stjernar sidan dei tekstane eg likte minst ofte var ganske korte (som t.d. dikta), og fordi etterordet om historien til science fiction-antologiar i Norge var interessant.
Nokre av tankane mine om kvar tekst:
Frø: Kort og fin tekst, utan veldig dybde. - 5/5
Vi tar imot alle: Vart litt lei av språket som både utvida verda i historia og forvirra. Trur denne kunne passa (betre?) som kortfilm. - 3/5
Jona: Kanskje denne eigentleg var bra, men eg sleit med å skjønne ho. - 3/5
Akson: Ganske tydeleg og konkret fortelling - 5/5
Totem: Måtte slå opp "agodzaahi": "There, natives tell stories called agodzaahi (that which has happened) whenever someone acts improperly". Denne fortellinga vart òg litt for vag for meg, men eg likte konseptet, trur denne òg kunne funka bra som kortfilm. - 4/5
Dikt: Eg slit litt med sjangeren dikt, og dette diktet traff meg ikkje i det heile. - 1/5
Villfarelsen: Dette er kanskje favoritthistoria mi i boka. Eit interessant konsept heilt frå starten, - 5/5
Føniksdansen: Veldig interessant konsept, men fortellinga lev ikkje heilt opp til forventningane eg får i starten. 4/5
Destinasjon X: Passe lang novelle som godt byggar opp ei verd og fortel ei historie på den plassen som er gitt. - 4/5
Sjufold: Endå eit konsept som fascinerer meg veldig. Eg trur denne historia kunna hatt godt av litt meir plass til å utfolde seg. Eg ville definitivt sjekka ut ei bok med utgangspunkt i denne novella. - 5/5
Ei strand: Fin idé, syns slutten var merkeleg. - 2/5
Mistberget: Meir spekulativ fiksjon enn science fiction, men det er vel innanfor. Veldig spanande, men syns rett og slett den siste setningen øydela litt for heilheitsinntrykket. - 4/5
Kva er edel ferd?: Det diktet eg likte best. Vakkert og melankolsk - 3/5
Problemet med opp: Eg syns par som kranglar er noko av det kjedelegaste og kjipaste å lese/sjå, så denne fortellinga starta ganske dårleg etter min smak. Det gjekk seg til litt når det vart fortalt meir om verda, folka og samfunnsdebatten. Eg likte verda som vart skildra, men ikkje hovudpersonane eller slutten. - 3/5
Solregnblues: Denne skjønte eg ikkje i det heile tatt. - 1/5
Eg rekna ut at snittkarakteren om alle tekstane hadde vore likt vekta hadde vore i underkant av 3,5. Eg har likevel valt å gi boka 4 stjernar sidan dei tekstane eg likte minst ofte var ganske korte (som t.d. dikta), og fordi etterordet om historien til science fiction-antologiar i Norge var interessant.
January 16, 2026
Enkelte av novellene og diktene var veldig bra, resten var egentlig ikke verdt tiden.
Displaying 1 - 10 of 10 reviews