M. Seppola Simonsens debutsamling er en slags undersøkelse eller innsirkling av kvensk identitet og språkløshet i vår tids Norge. Diktene leter i slekt og slekters gang, i natur og dyreliv, i drømmer og syner, i kropp og hjerte, de halser etter ekko fra forlatte liv og bruddstykker av et glemt språk, på jakt etter det vi er i alt det som en gang var. For hvor mye av oss ligger ikke gjemt, og kanskje glemt, i de som levde før oss? Som gjorde grunnen rede? Dette er dikt om å være en fremmed i møte med seg selv, med sitt eget språk, og natur, og hjemland.
M. Seppola Simonsen (f. 1998) kommer fra Senja. Bor og studerer i Oslo. For debuten Hjerteskog ble M. tildelt Tarjei Vesaas' debutantpris 2022 og Havmannprisen 2023. Samme bok ble også nominert til Bibliotekets litteraturpris 2025.
Hjerteskog er poesi med kvensk vri, og diktene inneholder enkelte kvenske ord, gjerne ett per dikt. De kvenske ordene er ikke oversatt, og da må lesere som ikke kan språket enten gjette eller fantasere litt selv hva de betyr, i henhold til selve diktet. Mange kvenske ord er såpass unike at det er vanskelig å oversette dem til ett norsk ord. I tillegg kan noen av ordene også ha flere betydninger. Mine favoritter er «komujää» (luften mellom vannet og isen); «sukupuu» (stamtre, slekt) og selve tittelen «syđänmettä» (dyp skog, hjerteskog, ødemark).
Diktene er veldig nær naturen, og jeg-et bytter fra å være menneske til forskjellige dyr. Vi får nærmest en guidet tur gjennom årstidene, og metaforene glir veldig fint i tekstene. I tillegg til dyr og naturen er den kvenske identiteten i sentrum, og et spesielt fokus på hvordan tidligere generasjoner måtte forholde seg til det kvenske. Jeg syns narrativet til diktene glir godt mellom hverandre. Det ene diktets overgang til det neste er så og si sømløst.
Er det noe å pirke på, så skulle jeg gjerne sett flere kvenske ord!
Det er sykt vanskelig å skrive om natur og nord uten å falle inn i klisjeer, men Seppola Simonsen lykkes ofte i denne. Min favoritt:
rimfrost glitrer på barken/jeg skreller av med frosne fingre/graver negler under den tykke huden/stopper/før hun står helt naken/ennå er jeg ikke en/som kan ta et liv
Og, veldig gjenkjennbart for en som er vokst opp i Finnmark: det er kvensk å tro/at man ikke er kvensk
På hver side klarer jeg å bruke den lille teksten til å danne meg ett bilde. Så det blir nesten som å se i en bildebok med bilder som viser en vakker natur og spennende og litt ukjent kultur i nord. Jeg liker bruken av de kvenske ordene, som steller meg litt på utsiden, men gjør meg nysgjerrig, og som kanskje gir anerkjennelse og tilhørighetsfølelse hos andre. En viktig bok tenker jeg! Takk for at dere viste frem boka og dikteren på @akerselva_litteraturfestival i år!