Hvordan skrive et portrett av et helt vanlig menneske som har levd et normalt og stille liv, tilbaketrukket fra offentligheten?
Olga Engen (1926 - 2017) levde sitt liv i beskjedne kår, født i det huset smeden på Hell bygde under en skyggefull åsrygg, død i et moderne sykehjem i Asker. Underveis bar hun tre etternavn, Lundemo etter sin far, Ekle etter den første ektefellen og Engen etter mannen hun møtte og giftet seg med sent i livet.
Olgas bok er et forsøk på en biografi om dette livet, om et helt alminnelig menneske fra arbeiderklassen på bygda, en kvinne som aldri stakk seg ut, fornøyd med å forbli i det stillfarent nøytrale. Olgas livsløp så nesten ubegripelige endringer i samfunnet, sosialt, politisk og teknologisk. Samtidig møtte hun sin andel av prøvelser og motgang, motvirket av livsglede, ustoppelig pågangsmot og total hengivenhet til rollen som enslig mor.
Ok, så kan det stilles spørsmål om habiliteten min, all den tid jeg kjenner forfatteren og også (i noe mindre grad) kjente Olga. Det gjør nok at boka nok treffer meg emosjonelt i enda større grad enn den ville gjort ellers. Men jeg er ganske sikker på at jeg uansett ville satt stor pris på denne boka. Beskrivelsene av Olgas dødsleie er nære og gjenkjennelige og det er veldig rørende. Dødsleiet er både start- og sluttpunkt for boka. I mellomtida tegnes et på en måte ordinært, men også innholdsrikt, livsløp. En periode som overlapper med en helt ekstrem utvikling i Norge og verden for øvrig. Dette får Leif Ekle fram på en veldig fin måte. Han skriver godt, der små hendelser, minner og store hendelser i Norge og Verden tilsammen utgjør en helhet. Og innimellom må forfatteren selv spille en rolle som en slags privatdetektiv på jakt etter sannheten om mors liv.