Korleis halde ut det som ikkje er til å halde ut? 16 år gamle Emma vaknar på sjukehus med eit skotsår i magen. Kva som har hendt, hugsar ho ikkje heilt, men dei seier at det er faren som har skote ho. Som einaste overlevande etter ein familietragedie må Emma flytte til mormora si langt ute på landet. Der bur også Hannes, naboguten som har fotografering som hobby og gjerne vil bli venn med Emma. Psykologen Beate seier at Emma ikkje kan kome seg vidare før ho hugsar kva som har skjedd. Men Emma kan ikkje hugse, vil ikkje hugse. «Sting» er ein sterk roman om minne, om vald og om korleis ein på nytt kan finne lys i alt det som er mørkt.
Det varer litt innen rammene er på plass, men så blir det en interessant fortelling om Emma, som har overlevd en familietragedie og prøver å komme seg videre. Mormoren er en stødig person i Emmas liv, til tross for at hun også er sterkt berørt av tragedien. Kanskje det blir bok nr 2 om henne? Boka passer en god leser på ungdomsskolen.
Dypt traumatiserte og skuddskadde Emma er innlagt på sykehus, vinduene lar seg ikke åpne, vi aner at det er et psykiatrisk institusjon. Hun har et stort arr på magen, og får hjelp med de sjelelige sårene av terapeuten Beate. Dette er i all hovedsak en riktig god liten fortelling om å overleve det utenkelige, og å skulle leve videre med det uutholdelige. Svakheten ligger i bipersonen Hannes som Emma møter når hun flytter inn hos bestemoren. Han virker på ingen måte troverdi i sin tilnærming til Emma, synes jeg. Jeg tror historien kunne tjent på å at han rett og slett var utelatt.