Rune forsøker så godt han kan. Noe må han da kunne gjøre for å bli lagt merke til? Øya i havgapet er liten, men stor nok for en ung gutt, og fylt av de merkeligste karakterer: Det er Roy-Helge og Kim Lennart, det er Dass-Elvis og Bassenbuda-Bassen. Kanskje Rune bør skaffe seg et kallenavn? Hvilken dåd må i så fall til? Eller er det fordi han ikke har et mellomnavn at han har så få venner? Ingen forsøk er for små. Ingen innfall skal være uprøvde. Å kaste seg ut fra øyas høyeste gran. Å legge hodet i Roy sin bursdagskake. Å stjele på butikken sammen med Glenn. Resultatet er både et halvt antropologisk studium av et merkelig folkeslag, og et portrett av en gutt hvis verden kanskje er begrenset av menneskene og ferga, men likevel er fylt av galskap og eventyr. For når et lite sted er alt du har, så kan det være mer enn nok.
[4.5/5.0] En lun, morsom og lett bok om å vokse opp på et bittelite sted på Nordvestlandet der kristendommen står fryktelig sterkt (som viser seg å være svært gjenkjennelig for en som har vokst opp på et bittelite sted på Sørlandet der kristendommen står fryktelig sterkt). Bergs oppveksskildringer er nesten helt der oppe ved Lars Saabye Christensen og Tore Renberg, men med et ekstra fokus på humor og goood stemning. Boka kunne kanskje ha tjent på å gått litt dypere i vanskeligere temaer, f.eks. blir foreldrenes stadige krangling bare nevnt i bisetninger uten at det ser ut til å plage Rune stort. Av uforståelige grunner er boka skrevet på nokså konservativt bokmål. Kan det være for å illustrere at Rune egentlig følte seg litt fremmed på øya? Uansett ødelegger språket litt for autentisiteten, spesielt i dialogene. Men for all del, en knakende god og humoristisk debut fra en forfatter jeg skal følge nøye med på framover!
Fornøyelig! 😀 Mye humring, mange referanser til oppvekst på 70- og 80-tallet, herlig språk, underfundig og humoristisk om livet som barn og ungdom. Anbefales!
31 i 2022: Hehe, en humoristisk perle av en bok. Mye humring underveis her, og gøy å sjekke ut etterpå hvilke av historiene som faktisk er sanne. Litt trekk på at noen av partiene som beskriver øya og stedsnavn osv ikke var så gøye som resten.
Sitat fra boka: "Jeg satt nedenfor buskene på fotballbanen. Jeg hadde drukket en kvart flaske vademecum før jeg kom. Selv om det visstnok inneholdt mye alkohol, følte jeg meg ikke så full. Bare kvalm. Og med en formidabel ånde".
En svært så sjarmerende skildring av oppveksten på den lille øya Giske utenfor Ålesund. Rune er ikke nevneverdig populær og strever med å passe inn. Dermed får han venner som introduserer ham for butikktyverier, sigaretter og brennevin. Det går ikke nødvendigvis så veldig. Disse anekdotene er tidvis veldig morsomme, for eksempel debuten som butikktyv, da Rune forsynte seg med hermetisk sjampinjong, lettmargarin, to agurker, Jane Hellen-sjampo og fire eksemplarer av Hjemmet.
80-tallets musikktrender er ikke Rune opptatt av. Han vil høre på The Beatles. Dette gir mening når vi kjenner til musikkarrieren som forfatteren viet seg til i sitt voksenliv, det vidunderlige bandet The Margarets som gav ut fire flotte plater på 2000-tallet.
Jeg kjenner ikke mye til Ålesund eller øyene rundt. Jeg vet det er mange tidligere Lillestrøm-spillere på Ålesund sitt fotballag og så har jeg lest at byen kommer til å være sentrum for en øko-anarkistisk revolusjon om en tyve års tid.
Denne historien, en oppvekstroman lagt til øya Giske på åttitallet, altså seksti år før en blir henrettet for å ikke kildesortere, er litt enklere å kjenne deg igjen i. På Giske møter vi Rune, den eneste gutten uten mellomnavn.
Noe det er mye av på Giske, er det som er både vanlig men samtidig også litt rart. Som at alle har enten upassende mellomnavn, eller enda mer upassende kallenavn, eller at oregano anses som så sterkt krydder at øyboere flest går store omveier rundt husene som bruker det.
Det er litt deilig å ikke lese oppvekstroman som handler om Oslo på 60-tallet, eller som er i overkant detaljfokusert. Personlig tar jeg gjerne seks bind av Rune, hans vanlig uvanlige venner og de mildt sagt skrønete historiene hans.
Papirutgave. Biblioteket. Norsk, bokmål. Jeg blir alltid fascinert av gode titler, og denne tittelen fanget meg. Tittelen er bedre en boka, ok bok, absolutt lesverdig, ett greit bilde av oppvekst på en liten sunnmørsk øy, men ikke noe særlig mer.
Første halvdel av boka er utrolig morsom! I midten blir det litt mer merkelig og rotete, men underholdende var det og slutten var fin. Anbefales på lydbok på grunn av komisk timing fra innleser.
Herlig lesning om livet på Giske fra seint 70-tall til tidlig 90-tall. Her er det lun humor og kjærlige beretninger om steder og folk som alle kan kjenne seg igjen i hvis man har vokst opp på noenlunde samme tid og kommer fra et av de små stedene Norge stort sett består av.
Den boka her tok vekk litt av leseflyten eg har vore i. Humor i bøker er vanskeleg, og eg kan forstå kvifor folk likar den boka her, men den traff absolutt ikkje meg. Dei enkelte historiene var for einsidig, og eg synest det mangla ein større heilskap og utvikling i boka.