What do you think?
Rate this book
Fugl
Fugl er en roman om håp. Håp om å finne en ny natur å være menneske i, håp om en ny heim. Skåden skriver fram et klaustrofobisk portrett av en menneskekoloni i det ytre rom, på en planet hvor landskapet sakte eter seg inn i mennesket, fortærer det innenfra.
«Su, du må våkne. Jeg skal fortelle deg en historie. Om noen som fant en fremmed planet. Hører du, Su, mammas lille jente? Det var noen mennesker som dro ut i et skip oppkalt etter en fugl, de reiste langt og de reiste lenge til de til slutt kom fram til en storm. De reiste inn i stormen, selv om de visste at de aldri kunne vende tilbake, bort fra alt som var kjent. Våkne Su, du må høre. Du må høre hva mamma forteller. På den andre siden fant de en planet, de kalte den Sedes fordi den skulle bli deres nye heim. Etter ei tid ble et jentebarn født på denne planeten. Og det var du, Su. Det var du.»
«Su, du må våkne. Jeg skal fortelle deg en historie. Om noen som fant en fremmed planet. Hører du, Su, mammas lille jente? Det var noen mennesker som dro ut i et skip oppkalt etter en fugl, de reiste langt og de reiste lenge til de til slutt kom fram til en storm. De reiste inn i stormen, selv om de visste at de aldri kunne vende tilbake, bort fra alt som var kjent. Våkne Su, du må høre. Du må høre hva mamma forteller. På den andre siden fant de en planet, de kalte den Sedes fordi den skulle bli deres nye heim. Etter ei tid ble et jentebarn født på denne planeten. Og det var du, Su. Det var du.»
- GenresScience FictionSpace
88 pages, ebook
First published April 25, 2019
1 person is currently reading
92 people want to read
About the author
Sigbjørn Skåden
17 books11 followersSigbjørn Skåden is a Sami writer who lives in Tromsø
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 15 of 15 reviews
August 1, 2022
Oiseau est un court roman plein de qualités. Son écriture minimaliste, son ambiance très marquante et les nombreux questionnements qu’il propose sur la nature humaine en font un texte plus riche que son format ne le suggère. Certains éléments ont cependant un peu coincé pour moi à la lecture mais cela reste un texte très intéressant dont je vous suggère la découverte.
Critique complète sur yuyine.be!
Critique complète sur yuyine.be!
January 23, 2024
This is for our sins, our sins.
May 15, 2023
Filosofisk bok om livet på en nesten ubeboelig planet .
March 3, 2023
Samisk sci-fi? Yes please!
May 19, 2025
Fugl av Sigbjørn Skåden.
Stor litteratur, men fungerer mindre som science fiction.
En vanvittig sterk allegori over kolonisering og fornorskningpolitikk. Et folk som opplever å bli fratatt språket og livsgrunnlaget.
Klaustrofobisk.
For meg er historien mindre science fiction, og mer allegori, selv om omgivelsene er på en annen planet langt fra jorda en gang i framtiden.
Hvorfor syns jeg ikke det er sf? Fordi et hovedpremiss, at mennesker ikke kan snakke sammen fordi lyden ikke bærer eller overdøves av lyden av sollyset er ulogisk om hvordan lyd fungerer. Historien mangler også sammenheng mellom mennesker og tings overlevelse uten nok kunnskap og materiell til reparasjon. All teknologisk infrastruktur mangler i dette agrarsamfunnet der de ikke kan puste lufta. Likevel har de romdrakter og skjermer å tekste med. To generasjoner kan gå, kanskje.
Litteratur er det derimot, stor litteratur, og inderlig levende om sviktende kommunikasjon, barnemishandling gjort av utsatte mennesker. Om desperasjonen som gjør det logisk å ødelegge ens egen kobling til fortiden i et fåfengt forsøk på å få en bedre framtid.
Om frykten for å bli forlatt og ikke ha noe valg. Å forlate og miste alt.
En grusom allegori over å miste språket og bli fratatt råderett over alt som er deres eget. En fin allegori over hvordan en generasjon mistet språket og historien, i forsøket på å høre til i den nye verdenen.
Hvor skadelig det er å bli fratatt historien sin. Om hvordan evnen til å snakke blir borte når den aldri blir brukt. Aldri blir utviklet.
Om store hemmeligheter som både kan skjule stygge planer og sårbare hendelser.
Om hvordan bedrevitende fremmede tror de kan og forstår, men ikke har forutsetninger for det, og heller ikke tar seg tid til å prøve å forstå. Om hvordan tilsynelatende vennlighet skjuler råskap og hensynsløshet. Og hvordan de fremmede ødelegger hele livsmuligheten for de som allerede var der. Fordi de tror de trenger det, og fordi de kan.
Det som skurrer litt for meg er arveskammen over det som er gått tapt, når ikke skampåføring fortsetter utenfra. Og begreper som fattigdom, her hvor alle ser ut til å dele alt. Men hva vet jeg om fattigdom og arveskam. Som kvinne, litt. Og skjønner at det er det er langt mer sannsynlig enn det er usannsynlig.
Men det er kanskje min egen forhåpning at på den nye verden ville alt som er der være det normale og bra. På denne planeten, der mennesker har tiltak og hjerner men veldig begrensede muligheter til å overleve ville jeg like at det gikk bra. Så er de så altfor få, med innavl og økende mengde skader som konsekvens.
Likevel har de overlevd, helt til livsgrunnlaget som såvidt har berget dem, blir ødelagt. Tatt fra dem med den største selvsagthet. Fordi de fremmede kan.
Og mens jeg leste, kjente jeg på en arvet grunn til dårlig samvittighet for mitt folks tidligere og nåtidige overgrep.
Lenge etter at boka er ferdiglest, klirrer det i hjernen av forstummet lyd av manglende rettferdighet.
Stor litteratur, men fungerer mindre som science fiction.
En vanvittig sterk allegori over kolonisering og fornorskningpolitikk. Et folk som opplever å bli fratatt språket og livsgrunnlaget.
Klaustrofobisk.
For meg er historien mindre science fiction, og mer allegori, selv om omgivelsene er på en annen planet langt fra jorda en gang i framtiden.
Hvorfor syns jeg ikke det er sf? Fordi et hovedpremiss, at mennesker ikke kan snakke sammen fordi lyden ikke bærer eller overdøves av lyden av sollyset er ulogisk om hvordan lyd fungerer. Historien mangler også sammenheng mellom mennesker og tings overlevelse uten nok kunnskap og materiell til reparasjon. All teknologisk infrastruktur mangler i dette agrarsamfunnet der de ikke kan puste lufta. Likevel har de romdrakter og skjermer å tekste med. To generasjoner kan gå, kanskje.
Litteratur er det derimot, stor litteratur, og inderlig levende om sviktende kommunikasjon, barnemishandling gjort av utsatte mennesker. Om desperasjonen som gjør det logisk å ødelegge ens egen kobling til fortiden i et fåfengt forsøk på å få en bedre framtid.
Om frykten for å bli forlatt og ikke ha noe valg. Å forlate og miste alt.
En grusom allegori over å miste språket og bli fratatt råderett over alt som er deres eget. En fin allegori over hvordan en generasjon mistet språket og historien, i forsøket på å høre til i den nye verdenen.
Hvor skadelig det er å bli fratatt historien sin. Om hvordan evnen til å snakke blir borte når den aldri blir brukt. Aldri blir utviklet.
Om store hemmeligheter som både kan skjule stygge planer og sårbare hendelser.
Om hvordan bedrevitende fremmede tror de kan og forstår, men ikke har forutsetninger for det, og heller ikke tar seg tid til å prøve å forstå. Om hvordan tilsynelatende vennlighet skjuler råskap og hensynsløshet. Og hvordan de fremmede ødelegger hele livsmuligheten for de som allerede var der. Fordi de tror de trenger det, og fordi de kan.
Det som skurrer litt for meg er arveskammen over det som er gått tapt, når ikke skampåføring fortsetter utenfra. Og begreper som fattigdom, her hvor alle ser ut til å dele alt. Men hva vet jeg om fattigdom og arveskam. Som kvinne, litt. Og skjønner at det er det er langt mer sannsynlig enn det er usannsynlig.
Men det er kanskje min egen forhåpning at på den nye verden ville alt som er der være det normale og bra. På denne planeten, der mennesker har tiltak og hjerner men veldig begrensede muligheter til å overleve ville jeg like at det gikk bra. Så er de så altfor få, med innavl og økende mengde skader som konsekvens.
Likevel har de overlevd, helt til livsgrunnlaget som såvidt har berget dem, blir ødelagt. Tatt fra dem med den største selvsagthet. Fordi de fremmede kan.
Og mens jeg leste, kjente jeg på en arvet grunn til dårlig samvittighet for mitt folks tidligere og nåtidige overgrep.
Lenge etter at boka er ferdiglest, klirrer det i hjernen av forstummet lyd av manglende rettferdighet.
This entire review has been hidden because of spoilers.
September 16, 2025
A contemplative science fiction romance on colonisation and vulnerability.
They arrived in a space vessel named Montifringilla and they came to know this planet as 'Heim,' 'Home.' It was a harsh home of black rock covered in red soil and curious natural phenomena. The light was deafening, the day/night cycle was dependent on the strong wind currents, far away there was an ocean black and riddled with tornadoes. Nothing grew there, nothing lived there. It was a place unlike any they had known. But then they adapted. They learned to live with the unstable diurnal cycle, to shelter from the winds, to write in order to communicate because nothing but light makes a sound here, and to grow food in the little soil they found.
The brambling had made its nest.
It didn't take long before their hopes had to be adjusted. They could live there, but the planet wasn't able to sustain more then thirty-three of them, not with their equipment and knowledge. So when one pregnancy was announced, somebody would already have had to have died, or someone would have to, to make room for the child. Dying from old age was no longer viable.
To this world, Su was born. Her full name is Susanna, but her mother calls her Su – and since her mother is the first of the main characters, and the narrator of her sections, the reader also comes to know Su as Su.
Su, you need to wake up. I'm going to tell you a story. About someone who found a foreign planet. Are you listening, mummy's little girl? There was some people who went out in a ship named after a bird, they travelled far and they travelled for a long time until they finally arrived at a storm. They went into the storm, even if they knew they could never return from there, away from everything that they knew. Wake up, Su, you must hear this. You must listen to what mummy is telling you. On the other side they found a planet, they called it Sedes because it was going to become their new home. After a time a girl was born on this planet. And that was you, Su. That was you. (p. 5; reviewer's own translation)
This is how Fugl (translation: Bird) begins; this quote is the entire first page, the entire first chapter. At this point Su is approximately a year old, asleep, and lives on a planet where voices can't be heard, the first new generation here, getting related verbally a story she is too young to understand by the only generation there to have known their former home. It is a very strange but meaningful event.
The reader gets to spend more time with the other protagonist: 'the man.' He lives generations after Su and her mother and is Montifringilla's ranger and wandering geologist. He is the only one who leaves the colony, to take his measurements, to see how the planet changes over time – he is the only one who gets to walk this beautiful desolation.
The wind drags across the landscape in the morning. Light from a sun. In a mountain range in a small depression in an egg-shaped tent, a man sits up. He stretches. The landscape is stark and desolate, only red sand interrupted by a few dark rocky crags, no vegetation, no movement, static, dead, only gusts of wind that pokes the red sand, crimson-red filings more than grains.
[...]
The man ascends the mountain. The feet sinks into the sand, but no trail is left behind, as soon as he lifts his foot, the sand runs back in, the print is planed out, adjusts itself as if no human has ever trod there. At the top of the pass, he stops. Around him the mountainous landscape stretches in all directions, red, desolate. The sun has risen further above him, the sound across the landscape has grown in force, what was once a muffled fizzing, is now a penetrating crackling, a tremor in the air which cuts through the flesh and scratches at the bones. With an apparatus from his backpack, he makes quick routine measurements, while the wind continually increases in strength, pulls harder on the fabric of his suit, nudges the topmost sand filings. The wind breathes on him, envelops his visor like a membrane. He remains standing like this for a while, squinting into the dawning. Then he puts the apparatus back into the backpack and walks down again, back to where he came from. (p. 7-8; reviewer's own translation)
This is the landscape which one can see from a bird's eye view on the cover of the book. It must be lonely to live on a planet like this as a part of its only colony.
Yet when a new ship finally lands the locals aren't ready to welcome them with open arms. Making a life for oneself in a defiant landscape demands tenacity and an understanding of the local conditions. Those who arrive might not have the will to either. When looking at Su's mother, why should these be any different? Perhaps they will be a burden, a strain on the local resources, unwilling to do what they need to fend for themselves. That could mean the difference between life and death. The ship certainly doesn't seem very promising – fear and distrust ensues.
But this is a love story. On the new ship comes 'the woman.' Her name is Sigismunda. It turns out that the man is named Persiles. Names that sound as if they are taken from a classic romance novel, because they are. True love is a rarity in a population which needs to protect themselves against inbreeding, so the man already has a chosen one for him. True love can sometimes be a challenge to the demands of reality.
Bird, by the names chosen for him and her, calls upon the classic work Los trabajos de Persiles y Sigismunda, written in 1616 by Miguel de Cervantes Saavedra, famed author of Don Quixote. In it Persiles is the prince of one Nordic land, and Sigismunda the princess of another, and their love brings them on a long journey to Rome, where all roads lead. On this journey they get to experience much which gives them answers on how love can be, how it is sometimes right to follow it in spite of the expectations of others, and also how people can be kind of heart and true of soul no matter where in the world one goes – the reconciliation of peoples in the wake of the colonisation effort was very important to Cervantes.
Yet, Bird is a post modern romance, not a classical one; it was written by a member of a colonised people, the Same, rather than by a member of the colonisers, like Cervantes was. These tribulations will be very different from those of the Persiles and Sigismunda of old, and hold answers which ring true to anyone belonging to a minority. The novel has yet not seen an English translation, but it has a powerful and clear message one only finds in a select few books. Bird deserves a wider audience, let there be no doubt about that.
They arrived in a space vessel named Montifringilla and they came to know this planet as 'Heim,' 'Home.' It was a harsh home of black rock covered in red soil and curious natural phenomena. The light was deafening, the day/night cycle was dependent on the strong wind currents, far away there was an ocean black and riddled with tornadoes. Nothing grew there, nothing lived there. It was a place unlike any they had known. But then they adapted. They learned to live with the unstable diurnal cycle, to shelter from the winds, to write in order to communicate because nothing but light makes a sound here, and to grow food in the little soil they found.
The brambling had made its nest.
It didn't take long before their hopes had to be adjusted. They could live there, but the planet wasn't able to sustain more then thirty-three of them, not with their equipment and knowledge. So when one pregnancy was announced, somebody would already have had to have died, or someone would have to, to make room for the child. Dying from old age was no longer viable.
To this world, Su was born. Her full name is Susanna, but her mother calls her Su – and since her mother is the first of the main characters, and the narrator of her sections, the reader also comes to know Su as Su.
Su, you need to wake up. I'm going to tell you a story. About someone who found a foreign planet. Are you listening, mummy's little girl? There was some people who went out in a ship named after a bird, they travelled far and they travelled for a long time until they finally arrived at a storm. They went into the storm, even if they knew they could never return from there, away from everything that they knew. Wake up, Su, you must hear this. You must listen to what mummy is telling you. On the other side they found a planet, they called it Sedes because it was going to become their new home. After a time a girl was born on this planet. And that was you, Su. That was you. (p. 5; reviewer's own translation)
This is how Fugl (translation: Bird) begins; this quote is the entire first page, the entire first chapter. At this point Su is approximately a year old, asleep, and lives on a planet where voices can't be heard, the first new generation here, getting related verbally a story she is too young to understand by the only generation there to have known their former home. It is a very strange but meaningful event.
The reader gets to spend more time with the other protagonist: 'the man.' He lives generations after Su and her mother and is Montifringilla's ranger and wandering geologist. He is the only one who leaves the colony, to take his measurements, to see how the planet changes over time – he is the only one who gets to walk this beautiful desolation.
The wind drags across the landscape in the morning. Light from a sun. In a mountain range in a small depression in an egg-shaped tent, a man sits up. He stretches. The landscape is stark and desolate, only red sand interrupted by a few dark rocky crags, no vegetation, no movement, static, dead, only gusts of wind that pokes the red sand, crimson-red filings more than grains.
[...]
The man ascends the mountain. The feet sinks into the sand, but no trail is left behind, as soon as he lifts his foot, the sand runs back in, the print is planed out, adjusts itself as if no human has ever trod there. At the top of the pass, he stops. Around him the mountainous landscape stretches in all directions, red, desolate. The sun has risen further above him, the sound across the landscape has grown in force, what was once a muffled fizzing, is now a penetrating crackling, a tremor in the air which cuts through the flesh and scratches at the bones. With an apparatus from his backpack, he makes quick routine measurements, while the wind continually increases in strength, pulls harder on the fabric of his suit, nudges the topmost sand filings. The wind breathes on him, envelops his visor like a membrane. He remains standing like this for a while, squinting into the dawning. Then he puts the apparatus back into the backpack and walks down again, back to where he came from. (p. 7-8; reviewer's own translation)
This is the landscape which one can see from a bird's eye view on the cover of the book. It must be lonely to live on a planet like this as a part of its only colony.
Yet when a new ship finally lands the locals aren't ready to welcome them with open arms. Making a life for oneself in a defiant landscape demands tenacity and an understanding of the local conditions. Those who arrive might not have the will to either. When looking at Su's mother, why should these be any different? Perhaps they will be a burden, a strain on the local resources, unwilling to do what they need to fend for themselves. That could mean the difference between life and death. The ship certainly doesn't seem very promising – fear and distrust ensues.
But this is a love story. On the new ship comes 'the woman.' Her name is Sigismunda. It turns out that the man is named Persiles. Names that sound as if they are taken from a classic romance novel, because they are. True love is a rarity in a population which needs to protect themselves against inbreeding, so the man already has a chosen one for him. True love can sometimes be a challenge to the demands of reality.
Bird, by the names chosen for him and her, calls upon the classic work Los trabajos de Persiles y Sigismunda, written in 1616 by Miguel de Cervantes Saavedra, famed author of Don Quixote. In it Persiles is the prince of one Nordic land, and Sigismunda the princess of another, and their love brings them on a long journey to Rome, where all roads lead. On this journey they get to experience much which gives them answers on how love can be, how it is sometimes right to follow it in spite of the expectations of others, and also how people can be kind of heart and true of soul no matter where in the world one goes – the reconciliation of peoples in the wake of the colonisation effort was very important to Cervantes.
Yet, Bird is a post modern romance, not a classical one; it was written by a member of a colonised people, the Same, rather than by a member of the colonisers, like Cervantes was. These tribulations will be very different from those of the Persiles and Sigismunda of old, and hold answers which ring true to anyone belonging to a minority. The novel has yet not seen an English translation, but it has a powerful and clear message one only finds in a select few books. Bird deserves a wider audience, let there be no doubt about that.
May 1, 2022
[2.75/5.0]
En poetisk fabel-fiction satt i en ikke så altfor fjern framtid, på en usannsynlig planet som ikke følger normale fysiske lover. Dette er nærmere lyrikk enn sci-fi, og definitivt ikke noe for dem som foretrekker sci-fi med fokus på «science». Heller ikke for dem som liker troverdige karakterer og naturlige dialoger. En grei skisse til en historie, men som roman framstår den uferdig og sær med for mange løse tråder. Kanskje er Fugl ment som et dypt og intellektuelt bilde på et eller annet, men det gikk i så fall langt over hodet mitt.
En poetisk fabel-fiction satt i en ikke så altfor fjern framtid, på en usannsynlig planet som ikke følger normale fysiske lover. Dette er nærmere lyrikk enn sci-fi, og definitivt ikke noe for dem som foretrekker sci-fi med fokus på «science». Heller ikke for dem som liker troverdige karakterer og naturlige dialoger. En grei skisse til en historie, men som roman framstår den uferdig og sær med for mange løse tråder. Kanskje er Fugl ment som et dypt og intellektuelt bilde på et eller annet, men det gikk i så fall langt over hodet mitt.
January 19, 2022
Mouais, mouais, mouais... le moins qu'on puisse dire, c'est que je ne suis pas convaincu.
Ce roman se déroule sur une lointaine planète, nommée Home par ses habitnats, en un temps relativement éloigné. On y suit sur deux lignes temporelles différentes, l'histoire de colons terriens (une poignée) qui survivent tant bien que mal sur ladite planète, qui se révèle impropre à la vie humaine (animaux et plantes terriennes meurent rapidement et sans raison apparente), exception faite d'un petit lopin de terrain dans et autour du dôme où vivent les colons.
On a donc un récit situé dans les premiers temps de la colonisation, en 2048, avec les pionniers originels, et celui des descendants des pionniers (guère plus nombreux) confrontés à l'arrivée de nouveaux colons en 2147.
Pour une raison inexpliquée (et qui le restera), il est visiblement impossible de parler sur cette planète. Les sons y sont propagés (le bruit du vent par exemple), mais les habitants ne peuvent communiquer verbalement, et ils utilisent donc des écrans et des claviers pour se parler.
La langue de ce roman est assez belle et évocatrice, mais j'ai trouvé cela très vain. La quatrième de couverture nous vends des questionnements sur ce qui attend l'Homme s'il colonise d'autres planètes, et sur les dangers qui le guette, mais au final, je suis ressorti de cette lecture avec autant de questions (voire plus !) qu'avant d'entamer ma lecture.
Au final, j'ai dû passer à côté de ce qui fait l'intérêt de ce roman, ou avoir déjà trop lu de SF centrée sur la colonisation spatiale pour trouver ce roman pertinent ou original. j'ai beaucoup pensé aux Chroniques martiennes>/i> en le lisant (pour le côté très poétique de certains passages), mais n'est pas Bradbury qui veut déjà, et surtout, ben comme je le disais : originalité zéro. Bradbury c'était il y a plus de soixante ans, le genre SF a évolué depuis et j'ai vraiment eu l'impression de lire un roman de SF écrit par quelqu'un qui n'a pas dû en lire récemment.
Il y a plein d'autres romans qui apportent de meilleures réponses (et surtout de manière moins alambiquée), que le roman de Sigbjorn Skaden. J'ai lu dans le résumé du roman, sur la présente page, que "ce texte contemplatif donnera le goût de la SF aux plus réfractaires ", et bien je ne sais pas si c'est vrai, mais quand on en a lu un peu, ça tape à côté !
Ce roman se déroule sur une lointaine planète, nommée Home par ses habitnats, en un temps relativement éloigné. On y suit sur deux lignes temporelles différentes, l'histoire de colons terriens (une poignée) qui survivent tant bien que mal sur ladite planète, qui se révèle impropre à la vie humaine (animaux et plantes terriennes meurent rapidement et sans raison apparente), exception faite d'un petit lopin de terrain dans et autour du dôme où vivent les colons.
On a donc un récit situé dans les premiers temps de la colonisation, en 2048, avec les pionniers originels, et celui des descendants des pionniers (guère plus nombreux) confrontés à l'arrivée de nouveaux colons en 2147.
Pour une raison inexpliquée (et qui le restera), il est visiblement impossible de parler sur cette planète. Les sons y sont propagés (le bruit du vent par exemple), mais les habitants ne peuvent communiquer verbalement, et ils utilisent donc des écrans et des claviers pour se parler.
La langue de ce roman est assez belle et évocatrice, mais j'ai trouvé cela très vain. La quatrième de couverture nous vends des questionnements sur ce qui attend l'Homme s'il colonise d'autres planètes, et sur les dangers qui le guette, mais au final, je suis ressorti de cette lecture avec autant de questions (voire plus !) qu'avant d'entamer ma lecture.
Au final, j'ai dû passer à côté de ce qui fait l'intérêt de ce roman, ou avoir déjà trop lu de SF centrée sur la colonisation spatiale pour trouver ce roman pertinent ou original. j'ai beaucoup pensé aux Chroniques martiennes>/i> en le lisant (pour le côté très poétique de certains passages), mais n'est pas Bradbury qui veut déjà, et surtout, ben comme je le disais : originalité zéro. Bradbury c'était il y a plus de soixante ans, le genre SF a évolué depuis et j'ai vraiment eu l'impression de lire un roman de SF écrit par quelqu'un qui n'a pas dû en lire récemment.
Il y a plein d'autres romans qui apportent de meilleures réponses (et surtout de manière moins alambiquée), que le roman de Sigbjorn Skaden. J'ai lu dans le résumé du roman, sur la présente page, que "ce texte contemplatif donnera le goût de la SF aux plus réfractaires ", et bien je ne sais pas si c'est vrai, mais quand on en a lu un peu, ça tape à côté !
November 12, 2024
En ganske skremmende fremtidsfabel, om mennesker som har bosatt seg på en annen planet og tilpasset seg livet der.En dag blir det rutinepregede livet på planeten brutt, en ny kohort mennesker ankommer fra jorden. For meg tenker jeg det handler om hva et samfunn er, i tillegg til at det selvsagt der bak vanker tanker om hvordan og hvorfor menneskene har havnet på denne planeten.
Historien formidles i et rolig tempo, og jeg ble nok litt utålmodig etterhvert. Det mange beskrivelser av planetens øde og golde natur, med mye sand og vind, det er godt beskrevet. For min del ble det kanskje litt for mye av disse beskrivelsene. I dette tilfellet var jeg nok en leser som krevde mer svar enn fortellingen ville gi.
Ja, også henger jeg meg opp i små ting som den ondsinnede bruken av ordet hore, og det fra et mennesket som aldri skal ha satt sine ben på jorda. Det virker usannsynlig at prostitusjon skal forekomme på denne planeten, rett og slett fordi de er så få mennesker, så det er rart akkurat det ordet har overlevd, det føles som en logisk brist.
Ellers godt skrevet, men litt for saktegående for meg muligens. Les den og gjør deg opp din egen mening.
Boka har jeg lånt fra biblioteket.
Historien formidles i et rolig tempo, og jeg ble nok litt utålmodig etterhvert. Det mange beskrivelser av planetens øde og golde natur, med mye sand og vind, det er godt beskrevet. For min del ble det kanskje litt for mye av disse beskrivelsene. I dette tilfellet var jeg nok en leser som krevde mer svar enn fortellingen ville gi.
Ja, også henger jeg meg opp i små ting som den ondsinnede bruken av ordet hore, og det fra et mennesket som aldri skal ha satt sine ben på jorda. Det virker usannsynlig at prostitusjon skal forekomme på denne planeten, rett og slett fordi de er så få mennesker, så det er rart akkurat det ordet har overlevd, det føles som en logisk brist.
Ellers godt skrevet, men litt for saktegående for meg muligens. Les den og gjør deg opp din egen mening.
Boka har jeg lånt fra biblioteket.
April 11, 2021
For en bok. Ikke så tjukk, men fortsatt dypere enn mange bøker og i løpet av sine sider klarer den å gå gjennom veldig mange temaer. Imponerende.
De største temaene er nok samenes historie (noe som for meg til å lyst til å si unnskyld), håp i en håpløs situasjon, viktigheten av å ta vare på miljøet, fremmedfrykt og mye mer.
Starten er treig, men forbi de første 2 kapitlene blir det spennende
Så, hvorfor 4 stjerner? Stilen boken er skrevet i. Eg føler at boken med fordel kunne ha beskrevet ting med flere setninger. Beskrivelsene føler litt tynne. Egentlig alt føles litt tynt, som om alt har blitt kokt ned til beinet, akkurat som sivilasjonen på planeten. Men det kan være et virkemiddel for å kommunisere følelsene.
De største temaene er nok samenes historie (noe som for meg til å lyst til å si unnskyld), håp i en håpløs situasjon, viktigheten av å ta vare på miljøet, fremmedfrykt og mye mer.
Starten er treig, men forbi de første 2 kapitlene blir det spennende
Så, hvorfor 4 stjerner? Stilen boken er skrevet i. Eg føler at boken med fordel kunne ha beskrevet ting med flere setninger. Beskrivelsene føler litt tynne. Egentlig alt føles litt tynt, som om alt har blitt kokt ned til beinet, akkurat som sivilasjonen på planeten. Men det kan være et virkemiddel for å kommunisere følelsene.
April 11, 2025
Tja… jeg har lyst til å si « wtf did I just read?» dette er svevende åndselitisk lyrikk. Det var ikke det jeg forventet, men det er min skyld, skulle sjekket bedre først.
Det er store ord som «tåken leviterer over landskapet» og «ser kontemplativt på …»
Dette var ikke for meg. Jeg liker bøker som man må tenke over, men dette ble nesten som et spill for galleriet. Et forsøk på å imponere litteraturkritikerene i Aftenposten eller i NRK.
To stjerner fordi det er et noe her men det forsvinner ut i sanden kan man si.
Det er store ord som «tåken leviterer over landskapet» og «ser kontemplativt på …»
Dette var ikke for meg. Jeg liker bøker som man må tenke over, men dette ble nesten som et spill for galleriet. Et forsøk på å imponere litteraturkritikerene i Aftenposten eller i NRK.
To stjerner fordi det er et noe her men det forsvinner ut i sanden kan man si.
July 17, 2024
Reading this in its original Norwegian, Fugl offers a very different Sci-Fi take on world building then what I was expecting, in a good way. Discovering the author is indigenous was a welcome realisation, likely influencing how some of the characters forged through the story on an isolated world. The prose is straightforward and at times punchy, with a no holds bared approach that makes for a welcome literary experience. A solid four stars if not 4.5.
April 8, 2023
Absolutt søppell. Les bare hvis du liker shaggy dog-type fortellinger. Det hele "kan ikke høre lyd" ting is komplett poengløs også - ingen betydning so vidt jeg kan se.
February 21, 2021
En vakker men trist roman. Dette er den første samiske science fiction-romanen jeg har lest. Jeg liker det dvelende språket, og de nesten fabelske figurene - mannen, kvinnen, moren, og det at planeten kalles Heim og romskipet Fugl. Analogiene er sterke: arkivet ble slettet så menneskene på Heim har ikke har noe data om jorden - det tilsvarer jo samenes tap av og kultur og historie. Døvheten som gjør at de kun kan kommunisere i skrift tilsvarer samenes tap av sitt eget språk - men dette er ikke så enkelt som en allegorisk roman heller, det er mer komplisert og nyansert enn det. Vakkert og tankevekkende - men ikke særlig håpefullt...
This entire review has been hidden because of spoilers.
August 20, 2025
Sci-fi novel about family life on a rugged colony planet. Everyone’s fate hangs on the choices of two hormonal teenagers yearning for love. For a generation and a half, this tiny colony of survivors have found themselves totally ignored by their home planet Earth. With no help or contact even, they’ve had to fend for themselves ...and they’ve actually done quite well. So why now all of a sudden have a new group earth people arrived on the planet without any explanation? Can the newcomers be trusted? They act suspicious, like the air can’t be breathed. It could be they need help or even medicine, or maybe some simple companionship after their long journey - besides, their uniforms are kinda sexy. When we’re longing to connect with our roots, where do we stand if our past has already betrayed us? At the end of the book the author doesn’t need to tell you what happened, you just know, and you know it wasn’t right.
In this universe it feels perfectly natural to embrace radical change - even when it involves your own murder. The title Fugl translates as “Bird” and the author, Sigbjørn Skåden, is Sámi, which is one group of native people in Norway who’s history includes being forcibly excluded from their land. It’s a somber novel conjuring adult emotions told in sparse prose. This one hits a little harder than most sci-fi. N.K. Jemisin dealt with a similiar theme in her first ever published short story “Cloud Dragon Skies” (2005)
In this universe it feels perfectly natural to embrace radical change - even when it involves your own murder. The title Fugl translates as “Bird” and the author, Sigbjørn Skåden, is Sámi, which is one group of native people in Norway who’s history includes being forcibly excluded from their land. It’s a somber novel conjuring adult emotions told in sparse prose. This one hits a little harder than most sci-fi. N.K. Jemisin dealt with a similiar theme in her first ever published short story “Cloud Dragon Skies” (2005)
Displaying 1 - 15 of 15 reviews