Å jobbe i barnevernet er en av de nyttigste, men også vanskeligste jobbene man kan ha. Mange saker er vellykkede, andre saker havner i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Den pensjonerte barnevernspedagogen Solfrid Alstad brenner for barnevernet og gir oss et unikt innblikk i en lukket verden. Hun forteller en rekke dramatiske, rystende, men også rørende og positive historier fra 40 år i barnevernet, inkludert 20 år i førstelinjetjenesten. Hun ønsker å fylle tomrommet mellom ytterpunktene i en polarisert debatt ved å skildre hva som egentlig foregår på dette området. Hvordan fattes vedtak om akuttplasseringer? Hvordan følges barn, foreldre og fosterforeldre opp? Og hva blir konsekvenser for mennesker i krise? Alstad frykter et kaldere barnevern der empati og fagkunnskap må vike for regelrytteri og bastante oppfatninger. Det vil til syvende og sist ramme de svakeste blant oss.
Jeg tror opplevelsen av boka blir ganske avgjort av hvorfor du ønsker å lese den. Jeg plukket den opp av faglig nysgjerrighet, etter å ha jobber flere år innen psykiatrien med både barn og voksne, og flere ganger hatt å gjøre med barnevernet i den anledning. Derfor har jeg en faglig nysgjerrighet i hvordan det oppleves å jobbe under dette lovverket. Sånn sett fikk jeg så avgjort noe ut av å lese denne.
Alstad oppsummerer sin arbeidserfaring fra ulike instanser som jobber innom barnevernet, og trekker ut noen enkelte historier som av ulike grunner har satt seg hos henne.
Men jeg innser at dette ikke er en bok for et vidt publikum, en bør ha en egen interesse, og gjerne litt kjennskap til lovverket innen helse sosial og barnevern fra før. Det er heller ikke en feel-good bok, for historiene som trekkes fram geleides ofte av hennes frustrasjon der lovverket ikke har fungert. Samtidig forsøker den også å påpeke hvor mulighetene for forbedring er.
The practices of Barnevernet, The Norwegian Child Welfare Services, remain matter of controversy. Bound by confidentiality, its employees cannot defend themselves when accused of unfounded interventions. The book is a riveting account of Solfrid's 40 years of service, full of horrifying, hear-breaking and uplifting cases, and it provides a balanced voice in otherwise extremely polarised debate.
My opinion:
I did not enjoy the book's structure, and was missing a stricter timeline. As a complete outsider, I struggled to see the link between the different stories and how the changing laws impacted the institution. Still, I see an enormous value in insider's accounts from otherwise obscure world.
Dette er en viktig stemme for barnevernet, og ikke minst for barna, og mammaene og pappaene i barnevernet! Forfatteren beskriver flere saker hun har jobbet med og kjenner til, selvsagt anonymisert . Jeg har selv jobbet i barnevernet, og kjenner meg godt igjen i mange av historiene (mange saker har fellestrekk), og i flere av tankene om hvordan barnevernet fungerer. Denne boka bør leses av alle som bestemmer over barnevernet i kommuner, statlige organer, og politikere. Og ansatte...
Grusomt, trist og sterkt. Fått meg til å gråte flere ganger. Det er bare begynnelsen av året, men den kvalifiserer seg definitivt som årets beste bok for meg.
Interessant bok fra noen som har jobbet lenge i barnevernet. Den gir en innsikt i barnevernets arbeidsmetoder og hvordan disse har endret seg gjennom fortellerens karriere.