What do you think?
Rate this book
I skyggen av Ibsen
Dikterens unge kvinner, en historie om kunst, makt og begjær.
Slutten av 1800-tallet: En aldrende Henrik Ibsen, på høyden av sin karriere, og fire unge kvinner. Dette er historier om forelskelse, makt og begjær i et Europa i endring.
Hvem var de fire unge kvinnene som Henrik Ibsen i løpet av ti år - fra 1889 til 1899 - ble heftig forelsket og dypt engasjert i? Han kalte dem sine «prinsesser», og forholdet til den ene ble avløst av forholdet til en ny. De het Emilie Bardach, Helene Raff, Hildur Andersen og Rosa von Fitinghoff, og kom fra fire store byer i Europa: Wien, München, Kristiania og Stockholm.
Den aldrende Ibsen var på 1890-tallet en slags superstjerne innen kunst- og teaterverdenen; han var berømt, rik og fetert, og dessuten kjent som en stor forkjemper for kvinners frihet og selvstendighet. De unge kvinnene falt for Ibsen, og brevvekslingen og dagbøkene deres dokumenterer sterke historier om begjær og makt, men også om dikterens kyniske behov for nye erfaringer med kvinner, i kunstens tjeneste. Kvinnenes liv kom til å endre seg dramatisk etter møtet med kunstneren.
Ibsen-forsker Astrid Sæther har lest kvinnenes livshistorier fra deres vinkel og satt dem inn i samtiden. Hun tar et oppgjør med tidligere Ibsen-biografer som har tegnet bilder av kvinnene som alt fra rovdyr og fristerinner til opphøyde muser. Denne boken forteller en annen historie.
Slutten av 1800-tallet: En aldrende Henrik Ibsen, på høyden av sin karriere, og fire unge kvinner. Dette er historier om forelskelse, makt og begjær i et Europa i endring.
Hvem var de fire unge kvinnene som Henrik Ibsen i løpet av ti år - fra 1889 til 1899 - ble heftig forelsket og dypt engasjert i? Han kalte dem sine «prinsesser», og forholdet til den ene ble avløst av forholdet til en ny. De het Emilie Bardach, Helene Raff, Hildur Andersen og Rosa von Fitinghoff, og kom fra fire store byer i Europa: Wien, München, Kristiania og Stockholm.
Den aldrende Ibsen var på 1890-tallet en slags superstjerne innen kunst- og teaterverdenen; han var berømt, rik og fetert, og dessuten kjent som en stor forkjemper for kvinners frihet og selvstendighet. De unge kvinnene falt for Ibsen, og brevvekslingen og dagbøkene deres dokumenterer sterke historier om begjær og makt, men også om dikterens kyniske behov for nye erfaringer med kvinner, i kunstens tjeneste. Kvinnenes liv kom til å endre seg dramatisk etter møtet med kunstneren.
Ibsen-forsker Astrid Sæther har lest kvinnenes livshistorier fra deres vinkel og satt dem inn i samtiden. Hun tar et oppgjør med tidligere Ibsen-biografer som har tegnet bilder av kvinnene som alt fra rovdyr og fristerinner til opphøyde muser. Denne boken forteller en annen historie.
311 pages, Hardcover
Published March 17, 2022
1 person is currently reading
10 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 of 1 review
March 20, 2024
Det er gitt ut mange om bøker om Ibsens liv og forfatterskap. Denne har en interessant vinkling som jeg ikke kan huske å ha sett før. Sæther gjør et dypdykk i livene til de fire unge kvinnene som Ibsen hadde forhold til på slutten av 1900-tallet, da han var en godt voksen mann. Det er flere ting som gjør dette interessant. Blant annet det at han skrev så godt om moderne kvinner, og at han var forut for sin tid. Hvor fikk han kjennskap til tanker og følelser hos kvinner? Det kan ha vært dette han ønska å oppnå med de fire forholdende. Han virker forelska også, men uansett ser det ut til å ha gitt ham mye inspirasjon til diktninga. Boka bygger på brev og dagbøker som er bevart.
De fire kvinnene var Emilie Bardach, Helene Raff, Hildur Andersen og Rosa von Fitinghoff. Felles for dem er at var svært unge, men sterke kvinner med ambisjoner innenfor kunst. Han bodde i Tyskland og traff tre av dem der. I tur og orden ble de hans «prinsesse» og når de ikke lenger var på samme sted, skrev de brev. Det er mange sitat fra brev som er bevart. De viser store følelser, men også ambivalens. Kvinnene ønska seg et liv med ham. Ekteskapet hans må ha vært utfordrende. Men han brøyt ikke opp. Derimot brøyt han med dem etter en stund. I brevene er det mye undertekst med løfter, men også med tvetydige budskap. I de fysiske møtene, kunne han være heftig til stede en dag og så ignorere dem neste dag, overse dem selv om de var i samme rom.
Maktforholdet mellom dem var ujevnt. Han var en kjendis. Han hadde ordet i sin makt. Utstråling må han også ha hatt, selv om han kunne være så streng og knapp. De gikk videre i livet, etter bruddet. Men ingen av dem giftet seg eller fikk familie.
Emilie Bardach fra Wien, møtte Ibsen på ferie i Gossensass i 1889. Hun var musikalsk, flink til å synge og spille piano. Hun kunne mye om musikk og var god på formidling. Hun malte mye.
Helene Raff var billedkunstner og bodde nær Ibsen i München, var mye på besøk og hadde mange samtaler med ham. Familien Ibsen bryter ganske brått opp og flytter tilbake til Norge.
Hildur Andersen var den mest selvstendige av de fire kvinnene, og den som kanskje hadde det mest seriøse forholdet til Ibsen. Hun var datter av hans venner og de møttes da Ibsenfamilien flyttet tilbake til Kristiania. Hun var mye på turné som dyktig pianist.
Rosa von Fitinghoff oppdaga Ibsen under et opphold i Stockholm. Hun var adelig, drev med folkedans, var veldig pen og hadde sterk utstråling. De hadde mest et avstandsforhold.
Boka viser kvinneliv og kvinneskjebner. Det er et paradoks at han behandla dem som han gjorde, han som var et slag talsrør for den moderne kvinne.
De fire kvinnene var Emilie Bardach, Helene Raff, Hildur Andersen og Rosa von Fitinghoff. Felles for dem er at var svært unge, men sterke kvinner med ambisjoner innenfor kunst. Han bodde i Tyskland og traff tre av dem der. I tur og orden ble de hans «prinsesse» og når de ikke lenger var på samme sted, skrev de brev. Det er mange sitat fra brev som er bevart. De viser store følelser, men også ambivalens. Kvinnene ønska seg et liv med ham. Ekteskapet hans må ha vært utfordrende. Men han brøyt ikke opp. Derimot brøyt han med dem etter en stund. I brevene er det mye undertekst med løfter, men også med tvetydige budskap. I de fysiske møtene, kunne han være heftig til stede en dag og så ignorere dem neste dag, overse dem selv om de var i samme rom.
Maktforholdet mellom dem var ujevnt. Han var en kjendis. Han hadde ordet i sin makt. Utstråling må han også ha hatt, selv om han kunne være så streng og knapp. De gikk videre i livet, etter bruddet. Men ingen av dem giftet seg eller fikk familie.
Emilie Bardach fra Wien, møtte Ibsen på ferie i Gossensass i 1889. Hun var musikalsk, flink til å synge og spille piano. Hun kunne mye om musikk og var god på formidling. Hun malte mye.
Helene Raff var billedkunstner og bodde nær Ibsen i München, var mye på besøk og hadde mange samtaler med ham. Familien Ibsen bryter ganske brått opp og flytter tilbake til Norge.
Hildur Andersen var den mest selvstendige av de fire kvinnene, og den som kanskje hadde det mest seriøse forholdet til Ibsen. Hun var datter av hans venner og de møttes da Ibsenfamilien flyttet tilbake til Kristiania. Hun var mye på turné som dyktig pianist.
Rosa von Fitinghoff oppdaga Ibsen under et opphold i Stockholm. Hun var adelig, drev med folkedans, var veldig pen og hadde sterk utstråling. De hadde mest et avstandsforhold.
Boka viser kvinneliv og kvinneskjebner. Det er et paradoks at han behandla dem som han gjorde, han som var et slag talsrør for den moderne kvinne.
Displaying 1 of 1 review