Forbryter og straff åpner med ordene: «Jeg har bestemt meg for å skrive om han.» Hun som skriver, er en norsk forfatter, bosatt i Paris på tiende året. Han er mannen som voldtok henne. Han som ingen vil at hun skal skrive om, ikke familien, ikke kjæresten hennes - egentlig vil hun det ikke selv heller.
Mens hun venter på at saken hennes skal komme for retten, leter hun og kjæresten etter et sted å flytte sammen, i en by som er mer fremmed enn før. Hun leser alt hun kommer over om åsteder, forbrytere og ugjerninger. Og hun skriver. Det er som en straff hun har fått: At hun må skrive om ham. Han er blitt hovedpersonen i livet hennes.
Forbryter og straff er en roman som i et direkte og reflektert språk beskriver tida etter en voldtekt på en åpen, konfronterende og klok måte. Den er også et litterært saksinnlegg som går skarpt i rette med våre fortellinger om offer og overgriper, skyld og straff.
Kathrine Nedrejord (f. 1987) bor og studerer i Paris. Hun debuterte i 2010 med romanen Transitt, som fikk strålende kritikker. Trengsel er hennes andre roman.
Godt skrive roman om erfaringa av valdtekt, men òg litteraturens avgrensingar i forsøket på å skildre den. Nedrejord skildrer opplevinga til eg-et på ein rystande og detaljert, men overtydande måte. Delane der ho set eg-ets tidvis intense jakt etter meining opp mot overgriparen sin tilsynelatande likegyldigheit er den store styrken i boka.
Til tider saknar eg eit tydelegare driv i romanen. Enkelte av partia har essaypreg med interessante tankar knytt til t.d. behovet for å forstå motiva til overgriparen, men dette stagnerer tidvis framdrifta i forteljinga. Dette gjeld særleg midten av romanen. Dette vert heldigvis betre mot slutten, der forteljinga får ei retning i nedtellinga av dagar fram mot rettssaka.
Dette er den første boka av Nedrejord jeg leser og bare i løpet av de første sidene kjente jeg at dette er en forfatter jeg vil lese mer av! Hun skriver sterkt og sårt på samme tid og har en fantastisk evne til å dra deg inn i fortellingen. Det er nesten som følelsene kommer ut av boka. Love it!
I balansen mellom selvterapeutisk skriving som blir til stor litteratur, og en stadig gjentakelse med lite fremdrift, blir denne etter 300 sider for mye av det siste.
Interessant skildring om å være utsatt for en voldtekt og om å ufrivillig få livet definert av en hendelse utført av en annen. Ensomheten i traumet blir godt presentert gjennom hennes forsøk på å forstå i påvente av rettssaken; hvordan gjerningsmannen kan gå tilbake til åstedet samme morgen, mens hele bydelen er ødelagt for henne. Hvordan kjæresten kunne drept voldtektsmannen, men synes det blir for mye å forholde seg til alle hennes tanker. Hvordan hennes forsøk på å skrive om han som gjorde det både bringer dem nærmere hverandre, men samtidig er med på å gjøre ham mindre ekte. Hvordan andres forsøk på å forstå, å tilgi, forklare tar fokuset bort fra den som blir påtvunget et før og et etter i sitt eget liv. Og hvordan en rettskraftig dom faktisk kan være med på å lukke et åpent sår.
Otroligt mångsidig reflektion om känslorna och livet efter ett trauma och om behovet för förståelse. Samtidigt skildrar boken den långsamma och vanskliga rättsprocessen offret måste ta sig igenom. Beundransvärd text som är både begrundande och har god självdistans genom all smärta och bitterhet.
Jeg vil på ingenmåde underkende denne bogs tema, men det var ikke en spændende roman, hvis det var en roman, og hvis det var et essay, manglede den dybde og udsyn.
«Jo mer jeg leser om forbryterne, om deres liv, desto mindre opptatt av sannhet blir jeg. Det handler aldri om det sanne i deres historier. Det er løgnens vesen, løgnens mange vesener som begynner å oppta meg. På hvilken måte lyger vi. Hvilke løgner trenger vi for å kunne leve med oss sjøl?»
Kathrine Nedrejord skriver i denne boka om en kvinne i ettertida av en voldtekt. Kvinnen prøver både å forstå voldtektsmannen samtidig som hun er radende for hva han har gjort mot henne. Voldtekt er aldri en lett sak å skrive om, men Nedrejord skriver om kvinnens følelser på en nyansert og ekte måte.
Jeg liker også grepet med å aldri gi verken kvinnen eller voldtektsmannen navn, men omtaler de kun som ‘jeg’ og ‘han’. Denne fremmedgjøringen av både voldtektsmannen og kvinnen selv reflekterer godt hvordan vi omtaler voldtektssaker i media og hvor lett det er å umenneskeliggjøre kriminelle og offeret når vi leser om det på avstand.
En veldig godt skrevet bok. Nedrejord viser igjen og igjen at hun er en forfatter som vet hvordan hun skal skrive sine hovedkarakterer.
En imponerende kreativ skrivestil, men det blir for mye … for alle andre som har opplevd noe tilsvarende som hovedpersonen så må jo dette være god medisin å lese - i det minste tror jeg de vil forstå hovedpersonen og sine egne reaksjoner.
Nydelig språk i hele boken, flotte refleksjoner, men etter en tredjedel savnet jeg fremdrift ble mettet av å høre flere nyanser av historien. Litt utvikling videre, men boken var for lang.