Kärlekens vanvett, och krigets … De polerna möts i en roman med stark tidskänsla från Tyskland, hösten 1942. Den unga danskan Harriet, nybliven krigsänka med småbarn, har ensam gett sig av till München. Hennes man har störtat som frivillig stridspilot för Nazityskland, hon vill hedra honom, bidra med något … Hon inkvarteras hos sin mans officerskollega, hög nazist, och hans danska hustru. Men den segerrika tyska krigsmaskinen har fastnat vid Stalingrad och kulisserna börjar rämna. Harriet möter en verklighet av våld och skräck. En tid av galenskap och omprövning är inne.
”En annan bild av Tyskland … en kunskap som bara en riktigt stor berättare kan förmedla”, kommenterar författarkollegan Kerstin Ekman.
Kirsten Thorup, a Danish author, was born in Funen, Denmark, in 1942 and now lives in Copenhagen. She is the author of three poetry collections, a volume of short stories, and three novels including Baby which has been translated into English. She has also written for films, television, and radio. Her novel, Den lange sommer, was published in Denmark in 1979.
Recognition 1974 - Otto Gelsted Prize 1996 - Tagea Brandts Rejselegat 2000 - Grand Prize of the Danish Academy
Indtil vanvid, indtil døden er en fuldstændig fantastisk bog! Med sin fortælling skrevet ud i en køre, symboliseres glimrende Harriets sindstilstand og hvordan alle hendes hidtidige forestillinger smadres. Indrømmet: det tager sin tid at vænne sig til læsningen, og det kan være svært at finde et naturligt pausested, men den beskrevne tidsperiode var jo efter alt en af de mest kaotiske tider i moderne historie.
Harriet er en fascinerende og kompleks hovedkarakter. Med den privilegerede opvækst og den feterede ungdom, er hun vokset op med en sund tro på sig selv og egne evner. Men hele hendes verden rystes da manden omkommer, og kun den tillærte styrke fra Gymnastikskolen holder hende oppe.
Uden moral eller dømmende pegefingre tager Kirsten Thorup læseren med igennem de tyske grusomheder og løfter sløret for hvordan mennesker i den tid uanede rykkes deres grænser – være det sig vedrørende rigdom, magt eller mennesker. Alle de høje idealer falder i mødet med den vanvittige virkelighed og efterlader ingen urørt.
Indtil vanvid, indtil døden vil vække store følelser hos sine læsere, når den med sin enorme detaljerigdom afslører krigens virkeligt gru. Intet i bogen er helt sort eller hvidt men en løbende tilpasning af individets værdier og livsvalg. Læs den – og find den rigdom der ligger i detaljen.
Kirsten Thorup skriver fantastisk godt og denne roman er ikke en undtagelse. En roman der er svær at slippe, skrevet i jeg-form , forholdsvis korte sætninger og uden kapitler. Jeg vil ikke her gengive indholdet - LÆS DEN - men ganske kort , vi er i 1942. En dansk kvinde har mistet sin pilotmand , hun afleverer sine to drenge på et børnehjem og tager på besøg til Tyskland til nogle bekendte. Romanen er rystende, jeg blev både rørt og lidt vred undervejs, Kirsten Thorup skriver så jeg som læser føler mig tilstede både i den forfærdelige togtur til det sydlige Tyskland og under kvindens 4 måneders ophold i Tyskland med alle mulige forfærdelige oplevelser.
"Ja ir Dievs pasaulē, viņam drīz vajadzētu glābt cilvēkus pašiem no sevis. Bet ticību es jau esmu zaudējusi." (346.lpp.)
Vārdi birst kā ar zābakiem izspārdītas meža ogas-veļas laukā veseliem teikumiem, rindkopām. Aumaļām vien, noslaucīdami visas saprāta paliekas.
Smacējoši. Žņaudzoši. Nospiedoši. Bez atelpas. Bez pauzes. Bezspēkā. Ārprātā. Klaustrofobiski. Haotiski. Uzmācīgi. Baisi.
Tieši tik fiziski un emocionāli spiedīgi dāņu autore Kirstena Torupa ar izteiksmes līdzekļiem, teksta viengabalainību un formu spēj pārņemt lasītāja prātu. Jo karam nav atelpas. Karam nav izskaidrojuma. Karam nav paužu, saprāta, loģikas, secības, sakārtotības un pamatojuma. Tik šausminošs, nepiedodošs, nonicinošs tas iedrāžas ikviena personiskajā telpā, izvarojot cilvēciskuma paliekas. Simboliska nozīme ir arī vilcienam, ar kuru iesākas un tāpat arī nobeidzas romāns. Mēs tik ļoti esam pieraduši pie amerikāniskā kara stāstu dramatiskā attainojuma, kurā viss šķiet pareizi iekadrēts (laiks asarām un aizkurstinājumam), nopulēts un kinematogrāfisks, ka šis neparasti veidotais dāņu rakstnieces stils paģēr no mums piepūli, spēku un pacietību. Šis nav romāns, ko ieteikt ikvienam, vai kurš spēs ikvienu aizkustināt. Šeit ir jāpieslēdz visas maņas un tas nav patīkami. Šis ir romāns, kurš attaino kara ārprātu, kas nebija tikai vadoņu kurināts, bet kas slēpās aiz bagātnieku villu durvīm, kurā cilvēkus dalīja savējajos un zemcilvēkos, kuros šerija pielietās ballēs, izmantoja ikvienu stundu, lai pierādītu, ka dzīve ir kā nebeidzami svētki, jo izlikties ir vienkāršāk kā pieņemt patiesību. Šeit nav varoņu, mēs visi vairāk vai mazāk esam kara neķītrās spēles dalībnieki, visu izšķir tikai spēles laukums, kurā tu izvēlies spēlēt.
Šis romāns apskata vācu augstākās klases ikdienas dzīvi kara laikā, no dāņu atraitnes skatu punkta. Mēs esam pieraduši lasīt par karā cietušajiem, novārdzinātajiem, izvarotajiem un sapostītajiem, par fontē karojošajiem un paverdzinātajiem, bet pavisam maz ir ļauts ielūkoties tajos greznajos nacistu ģimeņu namos, kuros audzināja paklausībai mazos āriešus un tajos pat namos izkūpināja gaisā ikvienu fiziski un garīgi nespēcīgo. Mums ir ļauts ieskatīties ārprātam sejā.
"Hāriet, tev ir jāsaprot, ka šis karš ir zaudēts jau no paša sākuma. Tas ir jukuša cilvēka veikums. Palīgā nākot tai laupītāju bandai, kas viņam apkārt." (174.lpp.)
Intensīva un pielādēta lasāmviela. Bez atļaujas ieelpot.
4 zvaigznes
Es negribu šai grāmatai piedēvēt mīlestības nozīmi, ko sola aprakstā, bet, kā vēsta nosaukums- ārprāts un nāve šeit ir atliku likām.
"Karš ir teicams audzināšanas rīks, kas ļauj bērniem apgūt paklausību, uzupurēšanos un palīdzīgumu." (253.lpp.)
Niels Bukh (1880-1950) var en dansk gymnast som undervisade i ”primitiv gymnastik” med målet att förbättra den ariska rasens hälsa. På hans atletiska folkhögskola i Ollerup har romanens protagonist Harriet gått, vilket danat henne. Hon är en desillusionerad jagberättare, en förträngningens mästare som lurar både sig själv och läsaren. Det jag uppfattar som dåligt tycker hon är bra, och tvärtom. Hon tror att människor kan delas in i över- och undergrupper, hon står inte ut med medelmåttighet, hon tycker det är ärofyllt att dö i strid, att det är viktigt att visa upp en fasad samt att aldrig visa svaghet. Hon är hård och stolt.
Jag upplever Harriet som väldigt överdriven och har svårt inledningsvis, att se henne som något annat än en påhittad karaktär. Tills hennes väninna Gudrun dyker upp, hon är sju resor värre.
När vi först möter Harriet är hon nybliven änka efter att hennes man stupat som soldat under tyskt befäl. Året är 1942 och Harriet lämnar sina två små söner på ett barnhem i det ockuperade Danmark och åker till Tyskland för att ”vila upp sig”. Eller snarare för att vårda sin mans eftermäle så att hennes söner ska kunna vara stolta över sin pappa. Hon hamnar hos den nazistiska eliten i München där Gudrun i egenskap av befälhustru skall vara del av den ”starka hemmafronten bakom linjerna” men snarare är en vacker men läckande snipa som Harriet med sin elitgymnastiska kropp och sitt desorienterade sinne försöker ösa ur.
Och det är här i uppochnervända världen som resten av de dryga 400 sidorna utspelar sig, intill vanvett, intill döden. I det helvete som utgör Hitlers Tyskland där mord, ondska, avhumanisering, misogyni, propaganda, mystiska försvinnanden, rädsla och svält snärjer flockdjuret människan och vrider om hennes huvud gör sig Harriet någotsånär hemmastadd och blir en del av krigets vardag. Hon kom i tron på nazisterna men tvingas se vansinnet skymta fram i sprickor som blir allt bredare. ”Var och en blir salig på sin tro” tänker hon, som om nazism bara var vanlig politik. Men ibland möter hon och tar också till sig motstånd som exempelvis att bara den som är förtryckt känner vad som verkligen sker.
Kirsten Thorup har skrivit en i överkant lång och detaljrik, klaustrofobisk berättelse som mot slutet är svår att lägga ifrån sig. Det är spännande och läskigt, om än något övertydligt, att följa Harriets inre och yttre resa och genom hennes blick se hur kriget drabbar kvinnor och barn. Hopplöshetskänslorna är överväldigande eftersom blodbad vid östfronten som Thorup skriver om även pågår i detta nu.
Stāsts sākās daudzsološi un es uzbūru, cik jaudīgi tas turpināsies. Savās gaidās, piedevu “blāķaino” tekstu, proti, grāmatā nav atsevišķās rindkopās izdalīti dialogi, rindkopu grāmatā ir ļoti maz un tās ir desmitiem lapu garas. Un arī nodaļas grāmatā nav. Nezinu vai pēc gadiem atcerēšos, par ko bija stāsts, bet noteikti atcerēšos, cik īpatnēja bija šī darba lasīšana, kad nezini, kur apstāties, lai paņemtu pauzi.
Meklēju informāciju, vai vēl kādam bija sarežģīti lasīt šo grāmatu teksta izkārtojuma dēļ, tomēr tādu neatradu. Jautāju arī izdevniecībai, vai šāds teksts ir paredzēts, kur guvu apstiprinošu atbildi. Tad nu pieņēmu autores spēles noteikumus un lasīju. Nolēmu, ka ar šo vienlaidus tekstu autore vēlējusies parādīt kara bezcerību un vienmuļo nebeidzamības sajūtu. Taču, jo tālāk lasīju, jo skaidrāks tapa, ka šis stāsts nemaz nav par kara mocībām. Autore pievērsusies kara elitārajai pusei – tiem, kas bija par Hitleru, kas necieta badu un drīzāk dzīvoja ķēmīgā buržuāzijā, aumaļām dzerot dzirkstošus dzērienus savas mājas bumbu patvertē, uzlidojumu laikā, kamēr uz hospitāļiem tika “piegādāti” pusdzīvi līķi no frontes un krauti grēdās.
Līdz ar to - man autores motivācija darbu veidot tieši šādu līdz galam nav skaidra. Jā, izlasīju līdz galam, jo intriga, vai stāstā nebūs kāds negaidīts pavērsiens, saglabājās – taču to arī īsti nesagaidīju.
Grāmatā neatradu nevienu galveno tēlu, kam pieķerties – visi šķita tādi anti varoņi vai ar, manā izpratnē, greizu dzīves uztveri un motivāciju, piemēram, māte, kas kara laikā (!!!) dodas atgūties pēc vīra zaudējuma uz citu valsti, lai “savāktos”, kamēr savus bērnus atstāj Bāreņu namā un tad visu grāmatu čīkst, cik ļoti pēc viņiem ilgojas.
Šī grāmata, diemžēl, bija vilšanās, sevišķi tādēļ, ka tā ir diezgan augstu novērtēta Goodreads un apraksts bija patiesi daudzsološs. Taču emocijas (šajā gadījumā neizpratni un dusmas) tā manī izraisīja, kas nozīmē, ka stāsts tomēr “iekustina” mani kā lasītāju vienā vai otrā virzienā. Katrā ziņā – lasiet paši un vērtējiet, iespējams, šī nebija “īstā grāmata, īstajā laikā”, bet es priecāšos padiskutēt ar kādu, kas šo grāmatu būs izlasījis.
De tre stjerner, jeg giver denne bog, giver jeg væsentligst for de nye oplysninger om dagliglivet under naziregimet i Tyskland, som den giver. Sproget med de korte, afbrudte sætninger er irriterende. Jeg er ligeglad med, at det er skrevet ud i en køre uden kapitelopdeling, som angiveligt skulle være et særligt greb fra forfatterens side. Men også personerne, især hovedpersonen er utroværdige. Jeg kan på intet tidspunkt mærke den voldsomme kærlighed, som hun påstår at have følt for sin afdøde mand, Gerhard: indtil vanvid, indtil døden. Overhovedet ikke. Hendes sorg bliver derfor også en påstand, man ikke tror på, ligesom jeg heller ikke tror på, at hun savner sine drenge særlig meget. De mange gange, hvor hun giver udtryk for, at “det ligner ikke mig at ....”, så står det bare som en løsrevet påstand, man ikke har belæg for at tilslutte sig. Det ene øjeblik har hun en voldsom trang til at træne sin krop ved legemsøvelser, påstår så at hun træne r, og i næste øjeblik melder hun sig med stort besvær til et hold i legemsøvelser og kan så næsten ikke gå bagefter. I alt er hun til denne træning to gange! Og som frivillig på lazarettet hører man om én gang - skønt hun altså har meldt sig som frivillig. Først lige inden hjemrejsen skal hun igen gøre tjeneste. Det giver et betydeligt mere mageligt overklassepræg over hendes besøg, end det i første omgang blev præsenteret som. Og er der ingen grænser for, hvor dum en dansker kan opføre sig, når man kan finde på at gå på restaurant iført kashmir og dyr cottoncoat med en fabriksklædt kvindelig arbejder og derved bringe hende i fare?Det er ikke troværdigt! Ingen tysk arbejder ville ønske at blive set i selskab med en tydeligvis udenlandsk turist. Men det er interessant at læse om de mange lejre med ostarbejdere, som lå i byerne, om deres arbejdsforhold i højtstående officerers og partifolks hjem, om forsyningerne fra officererne ved fronten osv.
En rasande löptext som skildrar huvudkaraktärens resa till München mitt under kulmen av andravärldskriget. Utan styckeindelning, talstreck och kapitel, med sporadiska inslag av tyska, slungas man in i den obehagliga galenskap som råder och alla de svårigheter som kriget inbegriper. Svårt att inte bli fångad av i dessa tider…
Historien om en kvinde der nyligt er blevet enke, efter en mand der kæmpede på østfronten på tysk side (mod russerne) under 2. verdenskrig. Selv opfatter Hariet sig som neutral i hele debatten og hvilken side der er den rigtige, men er er generelt tro mod sin mands overbevisninger. Hariet efterlader sine to børn på et børnehjem og tager på rekreation hos sin afdøde mands våbenfælle i München. Her bliver hun vidne til mange ting; hvordan folk med indflydelse til en vis grad kan omgå reglerne, hvordan unge piger fra Østeuropa bliver (mis)brugt i de højtstående nazisters husholdning, den evige rædsel for at træde forkert og forholdende på militærhospitalet bl.a.
Jeg kan godt lide Thorups portrættering af Tyskerne. Der er en stor variation lige fra de fanatiske nazister over dem der er uenige men bange til dem der gør modstand i det skjulte. Også mange af de konsekvenser krigen har for den almindelige Tysker, som eks. den overfyldte og stærkt forlængede togtur bogen starter med er virkelig godt beskrevet.
Men jeg mangler noget karakterudvikling. Der er en enkelt person der ændrer sig gennem bogens forløb, der foregår over ca. 4 måneder, men hovedpersonen selv er den samme når bogen slutter, som da den startede. Hun har fået noget ny viden, men hende ideologier og standpunkter er stationære. Det er skuffende, for en stor del af appellen ved denne bog var for mig at vi fulgte en der, måske ikke ligefrem var nazisympatisør, men i høj grad enig i nazisternes ideologier som kom til Tyskland og blev konfronteret med konsekvenserne af disse. Men hverken Hariet eller hendes mand er egentlig på Tysklands side - de er bare mere mod kommunisterne og ønsker Finnernes selvstændighed (der var risiko for at Finland blev indlemmet i Rusland)...
Det er en fin bog, det var bare ikke helt hvad jeg havde forventet. Jeg synes desuden at hovedpersonen gennem hele bogen har lidt for meget de 'rigtige' meninger/holdninger set med vores 2020-briller på, og sådan noget finder jeg trættende.
Det hjalp nok heller ikke at jeg ikke var super vild med oplæseren - men det hindrede mig dog ikke i at være ret begejstret i starten, så jeg tror ikke ligefrem at det har kostet stjerner.
Et særdeles velskrevet langkapitels mareridts gennem danske Harriets besøg i München i 1942. Man taber fra tid til anden pusten af desperation, forfærdelse og overvældelse i læsningen af Thorups seneste roman. Aldrig har en af hendes romaner gjort så stort et indtryk på mig før! Vi kommer helt tæt på Harriet i en tumultarisk tid efter mandens død (Gerhard blev nedskudt af Russerne, mens han gjorde tjeneste for Luftwaffe i Finland), og som læser fornemmer man på den ene side Harriets savn efter ægtemanden og på den anden en længsel efter at kunne fylde hans død med mening. Hun har efterladt sine to drenge på børnehjem for at søge efter en større sammenhæng/dybere mening med sit tab. På visse områder er hun fascineret af Det Tyske Rige, men er samtidig en stor humanist, der har sine meningers mod. (Eneste anke mod bogen: Måske hun af og til slipper for let af sted med at sige sin lidt for ærlige mening, er ikke sikker på dét havde kunnet lade sig gøre i virkeligheden) Hvad får hun ud af sit besøg i München? Læs selv med og få et unikt og anderledes kig ind i en historisk roman om 2. verdenskrig, hvor vi følger den del af krigen, der blev udkæmpet på hjemmefronten. Langt fra kugler og skyttegrave, men på vanviddets, elendighedens og dødens rand.
Det här är på många sätt en viktig och intressant bok, att följa en tämligen osympatisk karaktär som i sin enfald reser till München mitt under brinnande krig för att "vila upp sig" och finna "likasinnade" som kan sympatisera med hennes sorg över maken som stupat på Östfronten som pilot i Luftwaffe. Poängen är väl att visa just hur de flesta inte visste vad som skedde, och på olika sätt var påverkade av Hitlers propaganda, även i Danmark. Det som stör mig och som möjligen är ett sätt att gestalta hur förvirrade människor var under denna tid, men som jag ändå inte riktigt köpte, är hur karaktärerna går från en åsikt och insikt till en annan från dag till dag eller i princip i samma mening ibland. Det är virrigt, och gör det svårt att hänga med, och framförallt att på något sätt tro på karaktärerna som karaktärer, allt känns så godtyckligt. Plus då detta att de beter sig så dumt, och elakt osv, ologiskt, att man blir trött. Hela premissen är ju liksom svår att tro på också. Förstår att det är ett sätt att berätta om hur det var att leva under Hitlers regim, men i det känns det då så konstruerat.
Jeg har et mål om å oppdage flere internasjonale forfattere, og Til vanvidd, til døden fanget interessen min nettopp fordi den er skrevet av en tidligere vinner av Nordisk råds litteraturpris og skildrer hverdagslivet i Nazi-Tyskland. Romanen er komponert som en sirkelkomposisjon: Vi følger den danske krigsenken Harriet på hennes reise til München for å bearbeide tapet av ektemannen, som ble skutt på Østfronten i kampen mot kommunismen. I München bor hun hos ektemannens tyske kollega og hans hustru høsten 1942. Harriet forsøker å innta en nøytral holdning til krigen. Til tross for de grusomhetene hun både oppdager og erfarer, insisterer hun på at enhver sak har flere sider. Dette verdisynet blir særlig tydelig mot slutten av romanen, når en dansk medpassasjer forteller om sine erfaringer som Tysklandsarbeider og om nazistenes umenneskelighet. Selv om han viser henne omsorg utover det man kan forvente, ønsker Harriet bare at han skal tie – hun opplever ham som unyansert og for opptatt av å være på den «riktige» siden. Tross alt, mener hun, har tyskerne bidratt til å brødfø familien hans (s.391). Denne scenen tydeliggjør romanens utforskning av moralsk ambivalens og menneskers behov for å forsvare egne perspektiver. Samtidig er det partier i boka jeg opplever som mindre troverdige. For eksempel virker det lite sannsynlig at en av de stadig nye hushjelpene, gjennom Harriets innsats, i løpet av få dager skal kunne formidle komplekse historier. Jeg stusser også over at Harriet, som nybakt enke, har et så sterkt behov for rekreasjon at hun setter barna på barnehjem på ubestemt tid for å reise til selve arnestedet for nazismen i 1941. Likevel har romanen en sterk nerve. Den fenger, selv om den er skrevet uten avsnitt og kapitler – et grep som faktisk fungerer godt. Vi følger Harriets opphold kronologisk og blir vitner til hvordan uutalte regler og forventninger setter rammene for hva som er mulig i et diktatur. Hennes selvstendighet utfordres stadig, fordi konsekvensene av å tale fritt er for risikable. For å overleve må hun mestre kodene for atferd og kommunikasjon. Samtidig gjør endringer i myndighetenes regler, dobbeltmoralen i overklassen og det groteske verdisynet om under- og overmennesker et sterkt inntrykk. Det driver leseren videre – selv når det er ubehagelig og smertefullt å lese.
"Køkkenhjælpen afbryder sin bøn og fjerner ham fra Ludmilla og holder om den skrigende dreng. Hun får ordre til at bære ham ned i kælderen. Ludmilla bliver tilbage i fadeburet for at våge over den døde. Jeg lader dem være alene. Tilslutter mig resten af selskabet der har slået sig ned i bekvemme sofaer og lænestole i beskyttelsesrummets hyggekroge. Thor har fået et beroligende pulver og er faldet til ro med hovedet i køkkenhjælpens skød. Barskabet er fyldt til bristepunktet med spiritusflasker og åbent til fri afbenyttelse. Man er gået over til selvbetjening. Den løsslupne stemning og de hidsige swingrytmer fra rejsegrammofonen føles som en danse macabre. Jeg tømmer mit glas og skænker et nyt op. En ung kvinde er netop død her i huset. Offer for en forbrydelse. Har de mennesker ingen skam i livet? Ingen medfølelse med andre end deres egen stamme? Ingen medfølelse i det hele taget? Er de overhovedet mennesker? Der skrues yderligere op for musikken." "Indtil vanvid, indtil døden" er en meget intens læseoplevelse.
En helt anderledes vinkel på 2.verdenskrig - hvor der specielt er focuseret på den almindelige tyskers dagligliv. I stedet for de barske ting der foregik (dem får vi også) bliver der særlig beskrevet den psykiske belastning for alm mennesker. Og personbeskrivelserne er medrivende og rørende. En fantastisk bog om noget vi ikke må glemme - der har været så mange skæbner og ofre i den krig... Jeg synes særlig den daglige frygt for at sige/gøre noget forkert er så godt beskrevet. Desværre er der jo stadig mennesker idag der lever med den frygt i deres dagligdag.
Men woooow vilken bra bok. Trots att den saknade kapitel (stor ick!) och var ganska så malande blev jag fett tagen av denna! Vi får följa danska Harriet som mitt under andra världskriget reser till Tyskland för att utforska och utveckla sitt nazistiska engagemang. Man stör ihjäl sig på hur naiv och dum hon är som blir förfärad över hur folk faktiskt behandlas under förintelsen. Sen är det bara som en enda lång mardröm, hur och när ska hon lyckas ta sig hem till Danmark igen??
Tik daudz pateikts, tik pat daudz nojaušams,sajūtams un vēl kādu laiciņu pārdomājams. Teksta interesantā forma,kura sākumā mulsināja, pazūd saturā un ir tik organiska. Kādu laiku vēl domāšu par šo darbu.
Instrukcija: Lasīt vienā elpas vilcienā. Ne sižeta dēļ, bet struktūras - kā ar pirmo vārdu sāc, tā ar pēdējo beidz. Vilciens grāmatas sākumā un vilciens tās beigās. Pa vidu bez vilcieniem, tikai ārprāts un nāve.
Harriets mand er død. Han kæmpede på tyskernes side og blev skudt ned i kampen mod russerne. Harriet og manden er danskere, men de er fanget ind at tidens tanker om den menneskelige styrke og handlekraft, dyrkelsen af overmennesket og som sådan også (et langt stykke ad vejen) tilhængere af Hitlers ideologi. Harriet er slået ud af kurs pga mandens død og tager imod en invitation fra et dansk/tysk ægtepar, som hendes mand kendte gennem jobbet, og rejser ned og bor sammen med fruen og et par tjenestefolk i deres hus i München. Hun bliver ikke som sådan omvendt af sit ophold, men hun bliver konfronteret med en grusomhed, som hun ikke kan identificere sig med. Romanen er skrevet ud i et stykke og beskriver Harriets uafbrudte vaklen mellem anti- og sympatier for folk og ideologier. Hun har meget, hun skal bearbejde, når det forhåbentligt lykkes hende at komme hjem og hente hendes to sønner ud af det børnehjem, hvor hun har placeret dem. Stærk og velskrevet på det personlige plan, men også til besvarelse af de spørgsmål, vi alle rammes af ved tanken om Hitlers storrige: 'Hvordan kunne de allesammen følge ham?'. Diktaturet set indefra.
Kirsten Thorups Indtil vanvid, indtil døden er et langt kapitel om krigsenken Harriets møde med og oplevelse af krigen, oplevet i en rig familie i München efteråret 1942. Harriet er rejst temmelig hovedkulds ned til veninden Gudrun og dennes tyske mand, Klaus, der er højt på strå i Luftwaffe. Han er ved østfronten, der hvor Harriets mand blev skudt ned og dræbt. Titlen siger alt om det, Harriet oplever i Tyskland; hjemmefrontens blinde tro på partiets slogan om Endsieg, om den ariske races retmæssige overlegenhed, om undermenneskene fra øst, der kan bruges i krigsindustrien. Knappe rationer, hårdt arbejde i op til 16 timer i døgnet, så døden. Der er nok at tage af ovre østpå. Det er vanvid! Vanviddet er alle vegne. Døden rammer soldaterne på østfronten og de civile under bombardementerne. Men især tvangsarbejderne, folk i lejrene. Noget af det bedste ved romanen er jeg-fortælleren Harriets indblik i, hvordan den nogenlunde almindelige tysker levede, drømte, oplevede og tænkte under krigen. En stærk roman.
Kirsten Thorup har med Indtil Vanvid, Indtil Døden begået en utrolig velskrevet bog! Jeg spørger blot mig selv: Hvorfor, hvorfor lige nu og hvad vil hun med fortællingen?! Det er en aldeles plausibel fremstilling af livet i Nazityskland ved begyndelsen til enden. Det er grundigt researched og dynamikkerne mellem f.eks. de på det skammeligste underkuede Ostmenschen - de ukrainske kvinder, der på kreaturvogne blev fragtet til Tyskland som slaver - og Gudruns mand Klaus, der hjemme på orlov fra rædslerne ved Stalingrad på næsten utrolig vis holder facaden som perfekt nazist; det er grusomt og nedbrydende på den ellers så kapable og temmeligt naive Harriet.
Det er virkelig læsværdigt, men jeg forstår ikke, hvad hun vil fortælle mig med dette, der sagtens kunne have sket i virkeligheden - for over 80 år siden. Det er for tæt på til at kaste markant nyt lys på ret meget, og det er for langt væk til at være aktuelt…
Virkelig bevægende og dybt foruroligende. Gennem en helt enestående prosa (et langt kapitel, ingen pauser, korte helsætninger) bliver man som læser suget ind i krigsvirkeligheden i München 1942 som den opleves af krigsenken, Harriet. Det er så sansende og uafrysteligt at man mærker vanviddet i Nazityskland, umenneskeligheden, knapheden og krigens konstante nærvær helt ind i sjælen.
Intressant om hur en dansk kvinna på besök i München under 2:a världskriget försöker navigera i det nazistiska samhället. Hon vågar protestera bara en aning, och reflekterar på slutet över sin feghet i det. Det som drog ner betyget på boken för mig var de delvis obegripliga huvudpersonerna som jag aldrig riktigt förstod mig på.