Kristin må vekk er en bok om den unge Kristin Lavransdatter i Kransen, det første bindet av Sigrid Undsets trilogi Kristin Lavransdatter som ga henne Nobelprisen i litteratur i 1928.
Trilogien henter handling fra 1300-tallet og forteller om Kristins stormfulle og livslange kjærlighetshistorie med Erlend, en mann hun møter da hun som femtenåring har valgt å gå i nonnekloster. Men hvorfor valgte hun det?
Kristin må vekk handler om tiden før dette valget, om Kristins oppvekst på hennes elskede Jørundgård i Gudbrandsdalen, om livet der, vennene, familien, søsteren, om turer til seteren på høyfjellet, og til Oslo, og om de hendelsene som får Kristin til å dra fra alt sammen. For hvorfor velger den livsglade og vakre jenta som er så glad i familien sin, særlig i faren, å reise fra alt kjent og kjært, inkludert sin forlovede Simon Darre, for å leve et helt år i et nonnekloster i Oslo? Gjør man slikt frivillig? Hva har skjedd?
I denne boka spør Vigdis Hjorth og Line Norman Hjorth om vi kan forstå Kristins valg bedre hvis vi betrakter situasjonen hennes med samtidens metoo-blikk.
Vigdis Hjorth (born 1959) is a Norwegian novelist. She grew up in Oslo, and has studied philosophy, literature and political science.
In 1983, she published her first novel, the children's book "Pelle-Ragnar i den gule gården" for which she received Norsk kulturråd's debut award. Her first book for an adult audience was "Drama med Hilde" (1987). "Om bare" from 2001 is considered her most important novel, and a roman à clef.
Det føltes mere som en opsummering end andet - og så vil jeg meget hellere anbefale at læse Kristin Lavransdatter end denne. Nogle gange nogle fine perspektiver men de går ikke dybt nok og er der ikke ofte nok til at skabe stor kvalitet for bogen. Læs dog endelig Sigrid Undsets litteratur - og hvis ikke andet, så giver denne bog lyst til det.
«Hvor mye har egentlig endret seg på de hundrevis av år som har gått fra middelalderen slik Undset framstilte den til i dag? Den som har vært utsatt, bærer fortsatt den største byrden.»
Eg har lest Kristin Lavransdatter-trilogien ein gong og aldri meir. Vigdis Hjorth har lest den fire gonger, medan dottera har lest den ein gong. I 2020 diskuterer dei metoo-episoder i første bok då dei tilfeldigvis (?) leser same bok samstundes.
Det var interessant med bolkene av den originale romanen, og eg huska meir enn eg trudde. Metoo-synet er tynt, og det virker meir som ei samtalebok om boka enn om metoo.
Dette var ikke like mye en dyp literær analyse av "Kransen", enn en ukonsis oppsummering av den første halvdelen med noen vagt relevante kommentarer drysset her og der. Mann kan likevel kanskje bruke denne teksten til å friske opp hukommelsen hvis man ikke gidder lese boka opp igjen.
Meget stærk hybrid tekst, der krydser Undsets Kristin Lavransdatter med en løbende samtale mellem Line Norman Hjorth og hendes mor Vigdis Hjorth.
Den gennemspiller mange af de bærende temaer hos Hjorth, men spænder dem op mod Undsets roman. Og med Hjorth som et du.
Der er en intimitet i de to læseres - datter og mor - snak om Undset og Kirstin Lavransdatter og med hinanden. Og en åben spørgen, som lukker romanen og Hjorths forfatterskab op.
Min eneste anke er, at den slutter lidt pludseligt… længe inden jeg får nok!
Lettlest og litt morsomt å lese småpraten mellom mor og datter Hjorth mellom kapitlene om Kristin . Mye gjenfortelling av hendelser i Kransen, litt refleksjon og småprat , så jeg skjønner ikke helt hensikten med boka , selv om jeg vet at de utforsker #metoo- perspektivet. Noe tynt det der. Konklusjon grei nok, men en bok på 100 sider? Artig å «gjenlese «Kransen som jeg nettopp har lest , kan ta det som en slags oppsummering . That’s it.,