Nostalgisk lesing om et land og folk som er selve blodet som pumpes gjennom hjertet mitt. Det er rart å sitte på andre siden av verden og lese om noe som er så hjemlig og kjært.
Det er tydelig at forfatteren er glad i land og folk, hvertfall store deler av folket. Lundeberg skriver med en klar agenda og til tider lite reflektert om rollen Evo har/hadde (bl.a der hun sikter til Evo som Sør-Amerikas svar på Mandela). Boken er en forholdsvis kjapp og overfladisk sammenfatning av århundrer med historie som jeg gjerne skulle sett hun dykket dypere i. Om jeg er aldri så enig i ståstedet hun skriver fra, forventer jeg en litt mindre partisk beretning om det dype skillet mellom høyre og venstre, urfolk og europeere i Bolivia når man skriver en slik bok. Gråsonene er byttet ut med klare kontraster - det hjelper ingens sak. Aller minst quechua- og aymarafolket.
Skulle så gjerne gitt boken 5 stjerner fordi den beskriver med varme et folk og en kamp som har ligget nært min person, men Bolivia fortjener å få historien sin belyst fra flere sider fra en mer nedtonet forfatterstemme. Den bærer preg av enda en hvit person som gjør et forsøk på å fortelle historien fra et urfolkperspektiv, og det levner en litt ubehagelig ettersmak. Mulig jeg ikke hadde vært så kritisk til boken dersom Lundeberg hadde reflektert litt over egen rolle og begrensninger hun har som gringa blant gode bolivianske venner.