Agnes jobber som gynekolog på et sykehus i Bergen da ektemannen, Eivind, ringer fra Tromsø. Det er mørketid i nord. Samtalen handler først om sønnen Jens, om matteleksene hans, men det er noe urovekkende i Eivinds stemme. Så kommer det: Han har kreft med spredning, og han vil sannsynligvis aldri få se sola igjen.
Eivind og Agnes har vokst opp på den samme lille nordnorske øya. De har kjent hverandre hele livet, men nå som Eivind skal dø, utløses en inngående selvransakelse i Agnes: Hvem er de to, og hvem har de vært, for seg selv og for hverandre?
Christine Nitter skriver skarpt om tilværelsens små og store smertepunkter. I skildringen av Eivinds siste dager, av det komplekse og ofte uavklarte samspillet mellom ham og Agnes, vokser det frem en sår og ladet roman om livets aller største spørsmål.
En fin debut om hvordan ens eksistens plutselig kan endre seg og fortiden innhenter. Fortelleren er lege akkurat som forfatteren og kan dermed lett referere til anatomiske termer som blir en del av fellesskapet mellom henne, ektemannen og faren i tilbakeblikk. Hva gjør man når yrket ikke gis tilstrekkelige muligheter i nord? Du flytter, og forlater mannen din og sønnen din og tar avstand fra dem og deres sterke bånd. Gjennom sykdommen hans må hun komme tilbake og prøve igjen. Men hun har også sine egne demoner. De autentiske miljøbeskrivelsene lokker til å ville padle kajakk i nærheten av Tromsø og være ett med naturens tøffe forhold, men med tryggheten rundt hjørnet. Kanskje det kommer flere bøker fra henne?
Våkenetter (Vigils) is a powerful tale of life, death, and cancer. The arctic backdrop, with the lack of sunlight during winter, makes it even more compelling. I read it in Norwegian, but it should soon be available in English. We follow Agnes and Eivind, a couple since childhood, on a journey through life, and ultimately, death. It is a strong tale, and the lack of quotation marks allows the whole novel to flow through time from start to finish. Excited to see what Christine will bring us next time. She has a real talent for writing.
Karakterene og deres fortid presenteres oppstykket og usammenhengende, handlingen og de detaljerte beskrivelsene av sykdom er til gjengjeld grusomt realistiske: lukten av ånden til en med metastaser i både lever og lunger, et nesten skallet hode med blodutredninger, glassaktig blikk og åreknuter som bukter som medusa under huden. Kombinasjonen er ubehagelig, men ikke troverdig nok til virkelig å gripe meg.