Den unge kvinnen reiste seg opp og stirret, gned sand fra øyne og kinn og stirret; hun så maltrakterte kropper, kroppsdeler og blod, det dampet rødt fra den varme sanden og riksene skrek hest på den blå himmelen, hun vendte seg bort for ikke å se mer, men oppdaget plutselig en bevegelse midt i smuget; en av soldatene levde! han kom krypende mot henne med blodig ansikt og den ene foten avrevet, hun krøket seg sammen i redsel og trakk odooji-kniven fra sliren, det blanke stålet blinket…
I Afrodites basseng har borgerkriger, voldsomme demonstrasjoner og teknologisk sammenbrudd ført frostmannen Jonar Snefang og hans sønn Erlan til en avsidesliggende bygd i Norge. En dag kjenner plutselig Jonar en foruroligende lukt og han får tildelt en mystisk kiste som blant annet inneholder et kart over Sahara og en gammel bok med en gåte. Samtidig drømmer Jonar om den unge kvinnen Ooni som vandrer i ørkenen...
Gert Hermod Nygårdshaug is a Norwegian author. He has written poems, children's books and novels, and is in particular known for the series of crime novels featuring the gastronomer amateur detective Fredric Drum.
Nygårdshaug's writing enjoys a diverse background from his extensive knowledge and travelling, in particular in South America. Ancient cultures, archaeology, fly fishing, gastronomy and wine are some of the recurring themes in his novels based on his own personal interests and hobbies.
In 2004 the South African film company Lithium Entertainment bought the film rights to four of Nygårdshaug’s books: Mengele Zoo, Himmelblomsttreets muligheter (Heaven’s Flower Tree), Prost Gotvins geometri (Priest Gotvin’s Geometry) and Afrodites basseng (The Pool of Aphrodite).
The eco crime novel Mengele Zoo (1989) was in 2007 voted "the People's Favourite" during the literature festival of Lillehammer.
Nygårdshaug resides in Lier, and has been a minor ticket candidate for the political party Red.
En gedigen skuffelse sammenlignet med de to foregående bøkene i serien. Nygårdshaug kjører plutselig på med full postmodernisme her, og det funker særdeles dårlig for historien. Spenningen forsvinner, og i stedet blir det bare langtekkelig og svevende. Fikk lyst til å slenge fra meg boken i ren irritasjon opptil flere ganger under lesingen... For all del, det er noen fascinerende idéer og gode partier her og der, men det redder ikke helhetsinntrykket. Håper neste bok i serien finner tilbake til stilen og genialiteten fra de to forrige bøkene, ellers er det slutt på Mino-serien for min del.
Dette er jo ikke en god bok. Som Mengele zoo og Himmelblomsttreet leste jeg også denne for 13-14 år siden, men husket ikke at den var så dårlig.
SPOILER ALERT: - Skog sprer seg og samfunnet kollapser - Far og sønn er ensomme på fjellet, men lærer seg å fly og drar til Gardasjøen for å finne vitenskapsmenn - Far og sønn drar til ørkenen i Chad for å finne en kvinne far har drømt om. - Ferdig
Eneste grunnen til at jeg gir denne to og ikke en stjerne er at det er et interessant tankeeksperiment og at det er en del av en serie.
Utover dette er det ingen vesentlig karakterutvikling, altfor mange gjentakelser, ingen vesentlig antagonist (skogen kanskje), og et for begrenset karaktergalleri. Videre er det heller ikke noe vesentlig handling å snakke om. For ikke snakke om de forferdelige «innslagene fra forfatteren underveis».
This entire review has been hidden because of spoilers.
De 2 første bøkeme var knallbrad, spennende fra start til slutt. Denne boken har veldig lite gripende historie. Den klarer ikke å gripe leseren, direkte kjedelig. Forfatteren har skrevet mye av boken med kun bruk av komma, noe som innledningshvis virket som et artig virkemiddel, men gjør boken ekstremt tung å lese. Forfatteren bryter også opp sidene med å forklare valgene han hat tatt underveis. Mengele zoo var en av bøkene som gjorde at jeg startet å lese bøker, denne boken var en skuffelse. Sterk anbefaling om å ikke lese denne desverre.
Nygårdshaug har med Afrodites basseng; 367 sider til disposisjon, men klarer virkelig ikke å nå opp til de høyder han gjorde med Mengele Zoo. Den faller flat til sammenligning med resten av Mino-serien. Karakterene kommer ikke til liv gjennom tekst, de ulike fortellerstemmene bidrar kun til å gjøre romanen mer seig og uforståelig, tema og motiv drukner i handlingens bedagelige tempo; resultatet blir en roman man lett glemmer bort.
Sist, men ikke minst, er Nygårdshaugs (gjennom alle Mino-bøkene) skildringer av kvinnelige karakterer, i likhet med altfor mange mannlige forfattere, lite å skryte av. I all hovedsak er de skrevet fra et perspektiv drevet av mannens begjær. Dette er absolutt noe jeg henger meg opp i, og etter min mening - kritikkverdig. Kultur skaper samfunn.
Jeg er likevel fan av klimakvartetter, og synes at Nygårdshaug har en viss måte med ord. Det får bli en 2/5.