Skinnende døde

by Mazdak Shafieian

Det er år 1366 etter den iranske solkalenderen, og 1987 etter den gregorianske, og jeg er syv år, like gammel som krigen mot Irak, på flukt i en liten landsby uten strøm, i nærheten av Khorramabad. Skinnende døde tar utgangspunkt i forfatterens egne opplevelser fra den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak, samt samfunnsendringene i Iran i tiden etter den islamske revolusjonen i 1979.

I et sansevart og billedrikt språk skriver Shafieian fram en dramatisk barndom hvor krigen mot nabolandet avløses av krigen mot egne myndigheter: Her er detaljerte, levende beskrivelser av stemningen i byene, også i kjølvannet av de kjemiske bombingene, side om side med beretninger om hendelser i de venstreradikale miljøene, med arrestasjoner og henrettelser av intellektuelle og opposisjonelle, slik de ble opplevd av et barn. Skinnende døde er en roman om minner, om tilhørighet, et barndomshjem og en dyp kjærlighet til familie og venner.

216 pages, Hardcover

First published September 8, 2022

Reviews

[EliG · Rating 5 out of 5]

Mazdak Shafieian fikk meg til å ta et steg inn i boken og bli der. Han evner å gjøre ordene sine om til mine sanser og jeg glemmer å puste mens jeg leser. En av de vakreste skildringene jeg har lest i år.

"(...) i en stillhet som lød som et langt åndedrag, eller en konstant utpusting"

"(...) gikk langsetter skinnene i stekende varme, med den klangløse lyden av pukk og grus under føttene,"

Klangløs lyd av pukk og grus! Shafieian har tent en gnist i meg med sine presise beskrivelser så jeg atter kan ta fatt på mitt eget verk.

[Susanne Christensen · Rating 5 out of 5]

Jeg skriver hermed Mazdak Shafieian inn i min kanon av forfattere med stort europeisk format, skriver Arild Linneberg i Vagant 3/2022 som netop er udkommet. Selv var jeg ikke i tvivl om at dette ville blive strålende da jeg hørte Mazdak læse fra romanen for flere år siden. Jeg er også hujende inhabil fordi Mazdak var en kendt og elsket figur i bergensmiljøet før han flyttede til Oslo. Jeg har ikke brug for det samme læs af referencer som Linneberg for at værdsætte romanen, skrevet i et sprog med unik billedskabende kraft, men håber meget på at oversætterne vil stå i kø for at bringe Skinnende døde til Europa og ud i verden.

[Merete Bratsberg Aae · Rating 4 out of 5]

Om få dager starter Bjørnsonfestivalen, og forfatteren av denne romanen får Bjørnsonstipendet. Jeg har nå lyttet til og lest denne sterke skildringen av barndommen hans i Iran i tida da det var krig mellom Irak og Iran, særlig fra 1987. Boka bygger på virkelige opplevelser 30 år tilbake i tid. Alt er sett gjennom barnets øyne, og det er mye som ikke blir forklart, som vi må tenke oss til. Hovedpersonen er en gutt på 7 år, som har en søster, mor og far. Det er også onkler og andre slektninger med. Foreldrene er kommunister, og gutten skjønner etter hvert at familien har mye å skjule. Han får av og til kjenne på kroppen hvordan det er å være på «gal» side. Politikk, krig, revolusjon, fred og religion spiller en stor rolle i det som foregår rundt barnet, og som barnet forteller med sin begrensa forståelse. Det er sterkt å få det fra en slik vinkel.
Det å være barn i en krig skildres på en rørende måte. Det er nok dette jeg kommer til å huske best fra denne boka. Barna bygger små byer av sand, sement og fyrstikker som mennesker, for så deretter å kaste stein på byggverket. Leker bombeangrep. Så må du begrave fyrstikkene og legger små steiner på gravene. Dette blir fortalt rett fram, og jeg som leser grøsser. At barn skal oppleve å måtte flykte, ha kunnskap om hvordan man bør opptre ved ulike typer angrep av missiler, bomber og gass. Det er en episode i starten hvor gutten er med faren som vil hjelpe til der det nylig hadde vært et bombeangrep. Fryktelig skildringer fortalt nesten uten dramatikk, at folk skyndte seg til de bomba stedene for å prøve å få ut de som lå ruinene før de store maskinene kom, som skulle fjerne deler av bygg som stengte inn andre. Der maskinene kjørte, lå det jo også folk, og de tålte ikke vekten. Alt det praktiske ved krigssituasjoner som blir et barns hverdag.
Tittelen henviser til hvordan de døde ser ut ved visse typer angrep. Døde mennesker dukker stadig opp, særlig mot slutten. Sårt, slik som han som lånte bort sykkelen sin. I massegraver også, med et tynt lag jord over.
Opplevelser av det urettferdige ved fattigdom, men likevel å ha det godt med det man har. Det er ikke familierelasjoner som er problemet i denne boka.
Historien fortelles fra Norge, men vi får ikke høre noe om reisa til Norge. Det vi får, er minner, traumer og kjærligheten til Iran, til barndomshjemmet. På s 186 sier han at han gjerne skulle ha dratt tilbake til den ene muren som står igjen av huset, der det ellers er blitt kjøpesenter og sitte en hel natt med hendene på veggen.
Familiens samhold og kjærligheten til hverandre veier opp for mye av det vonde som skildres. Boka er vond å lese, men det er også mye varme der. En god onkel, for eksempel. Fine, levende skildringer som ga meg følelsen av å være fysisk til stede i Khorramabad.

[Anne Bredrup · Rating 4 out of 5]

Quote: Tiden leger ingen sår, den lager flere. Og det er ikke en åpen grav vi blir født til, men en oppslått bok, et gammelt hefte der alt tas inn og ingenting blir utvisket, ingenting glemt […]

[Ida · Rating 4 out of 5]

Fin og stillferdig bok

[Saim · Rating 3 out of 5]

3,5
Vond og sårbar, fortalt fra et interessant perspektiv, men det gjør den også tung å lese. Veldig billedlig språk som passer til innholdet, men som ikke helt resonnerte med meg.

[Marian · Rating 4 out of 5]

Gripende. Om barndom under krigen mellom Iran og Irak.

[Jacqueline · Rating 5 out of 5]

Mazdak Shafieian tells about his childhood in Iran in the middle of the Iran-Iraq war around 1987. He describes the societal changes in Iran following the Islamic revolution in 1979. His parents are communists and lose their teaching jobs. His uncle, an actor, disappears. The family is stadig looking for a new place to live. Through the eyes of a child, Shafieian depicts the atmosphere in the cities, the bombings, harassment at school, arrests. The child observes a lot, but does not understand what happens. This story is touching. It is a longing for childhood home, a longing for all that was lost. The writing style is picturesque and poetic. This novel is beautiful.

[Dorthe Svendsen · Rating 4 out of 5]

Boka fortelles av en mann som legger frem minner fra når han var gutt. En snedig måte å skrive bok på. Men jeg klarer ikke høre gutten gjennom hele, jeg hører lile mye en mann, og jeg tror jeg hadde likt den enda mer med litt barnsligere tanker. Boken tar oss gjennom så og si hele Kjomeini-perioden, og en kan lære en hel den om hvordan visse mennesker hadde det i Iran på veien. Men den tar litt for gitt at en vet bakgrunnen til Kurdere, det skaper en reaksjon i meg om å ville vite mer enn jeg nå gjør.

[Hanne Rømsing]

🖤

[Kristin · Rating 3 out of 5]

Godt språk, sterk historie, tidvis gripende. Men også tidvis litt kjedelig.