Andreas lever et fredelig liv som akademiker og filosof, og har nettopp fullført filmskole og vil lage film. En vinternatt tar livet brått en helt annen retning. Noen dager senere blir han fengslet, dømt for drap. Hva skjedde? Hvorfor skjedde det?
Fengslet handler om Andreas sitt møte med den harde og fremmede virkeligheten i fengselet og hans lange reise gjennom selvrettferdighet, bitterhet, erkjennelse, anger og forsoning.
En utbredt forestilling om fengsel er at Norge har verdens beste kriminalomsorg. Andreas tegner et ganske annet bilde fra fengselshverdagen. På cella skriver han dagbok for å sortere og prøve å forstå den nye virkeligheten han er kastet ut i.
Gjennom hans erfaringer får vi leve oss inn i hvordan det oppleves å bli låst inne på en celle og bli overlatt til seg selv og sin egen smerte. I Fengslet blir vi kjent med fengsel fra en fanges perspektiv, og får innblikk i en institusjon som verken fremstår human eller omsorgsfull, men menneskefiendtlig og destruktiv.
Dette er også en dypt personlig fortelling om ondskap, relasjoner og håp. Hvordan kan et menneske leve med seg selv etter å ha tatt et liv? Finnes det noen vei tilbake til seg selv, og til samfunnet? Dette er spørsmål den fengslede Andreas strever med, før det kommer et avgjørende vendepunkt som skal vise seg å åpne nye dører.
Litterært verdiløs, etisk problematisk og redaksjonelt spekulativt (for ikke å snakke om vurdering av Nord Universitets integritet), navlebeskuende. En 'filosof' som løselig kaster om seg med 'sannheten' og 'ondskap' og jukstaposererer seg selv som "akademiker, intellektuell" vs. "tung kriminell". Å reagere er ikke det samme som å ha rett eller reflektere. Med mindre tid brukt på navlelo og alt fokus på karakterene han faktisk møter, og da ikke kjendis-krim-peeps, kunne det kanskje vært noe interessant her. Kunne gjerne hørt mer om både Kongen og Bestefar. Kanskje den beste boken om norsk fengselsvesen hadde disse to som utgangspunkt.
Reflekterende og berettende om det å være fengslet i Norge. En bok til ettertanke da den gir et personlig innblikk i erfaringer fra å sone, samt de psykologiske gradene man går etter en livsendrende hendelse som den Ribe-Nyhus har gjennomgått. Er forholdene faktisk så kritikkverdige som han beskriver, eller er boken et resultat av minner som er preget av de psykologiske tilstandene som er beskrevet underveis?
Kom seg mot slutten, men vurderte avslutte i starten. Han framstilte seg selv som utrolig smart og over de andre, før han etterhvert gikk inn i seg selv og tok mer ansvar. Interessant om de ulike fengselene, men på lydbok mangler det mye info/vedlegg som kanskje ville gitt et bedre bilde? Alt i alt en ok bok.