"Men hva hvis det er motsatt? sa jeg. Hvordan motsatt, sa August. At du ikke forstår, sa jeg. At du helt mangler innsikt. At ingen spørsmål vokser i deg, og at alt i stedet bare føles - helt greit, egentlig. Kan du skrive en fortelling av det òg? August så på meg. Jeg kan ikke det, sa han. Men måten du spør på, gir meg en følelse av at kanskje du kan. Ja, sa jeg. Jeg har faktisk tenkt på en sånn fortelling. Den handler om noen som går på kafé. Og så, fordi det skjer en slags misforståelse, får de seg et gratis ostesmørbrød. August nikket langsomt. Han smilte ikke. Og så er det ostesmørbrødet bare kjempegodt, sa jeg. Og etterpå går de hjem til seg selv og sitter litt. August var stille i et par øyeblikk, og så sa han: Litteratur kan være så mye. Det var det jeg tenkte først, sa jeg. Men så ble jeg plutselig usikker."
En mann tar med seg noen venner ned i en labyrint han har bygget i kjelleren. En kvinne som har blitt orakel reiser fra bygård til bygård for å svare på spørsmål fra de som bor der. En kvinne sykler ut av byen om natten for å være sammen med en grop. En gutt hjelper et løgnaktig esel med å rømme. En mann med veldig mye dårlig samvittighet betaler noen for å gi ham juling.
"Knivtid" består av 50 korte fortellinger. De fleste handler om å fortelle fortellinger, om fortellingene som blir fortalt og om de som forteller dem. Det starter ofte enkelt og tilforlatelig, for etter hvert å ende i ville og noen ganger hallusinatoriske reiser ned i tilværelsens mørke hjørner og avlukker.
[3.0/5.0] Av og til sier jeg at Erlend Loe skriver sært og rart og virker å være en snodig skrue. Sammenlikna med Kim Hiorthøi er Erlend Loe en dresskledd revisor i et lite eller middels stort revisorfirma i Førde. Denne samlinga er totalt skrudd og hinsides merkelig, men på sitt eget lille snurrige vis er den fascinerende også. Litt som å lese innholdsfortegnelsen til Otto Franz’ Belgiske Vafler baklengs, på rumensk. Eller kanskje ikke. Jeg liker katter.
Interessant. Spennende. Rar. Morsom. Forvirrende. Uventet. Og mange andre ord. En uvanlig opplevelse. Litteratur kan være så mye. Men jeg er ikke sikker.
Kanskje den merkeligste boka jeg noensinne hadde lest. Jeg ante ikke hva jeg ga meg inn i. Kjente deler av tiden at jeg ønsket at historien hang mer sammen, for å kunne fordype meg i historien og verdenen sånn man pleier å kunne gjøre i bøker ellers. Underveis måtte jeg smile av alt det bisarre, og de små overlappene mellom noen av historiene. Mange av historiene fikk meg til å føle og tenke mye, selv om de var ganske vage overfladisk sett. Jeg tror denne boka vil bli boende i meg i lange tider. Anbefales.
Lettlest og underholdende, selv om boken fremstår som en samling av bare begynnelser, uten slutt. En serie ufullendte historier. På en måte fungerer det ganske bra. Det er bare litt irriterende. Samtidig viser det seg at man ikke trenger mange linjene på å etablere en scene, eller et miljø. Boken fremstår slik som en opplisting av ulike skisser eller tablåer, der noen er løselig koblet til hverandre, men tilsynelatende uten at det har noen betydning utover at leseren vil gjenkjenne elementer fra en tidligere skisse. Man blir ikke klokere. Men heller ikke dummere. Antakeligvis.
Mer kunst enn bok, et herlig flettverk av minifortellinger. Noe treffer bedre enn annet, totalen er likevel vanskelig å få ut av hodet en god stund etter å ha blitt ferdig med den. Fornøyelig.
Gøy og rar. Typen små historier du kommer på igjen imens du sitter på bussen flere dager etter du leste dem, og fniser og stusser litt over, som en kombinasjon av humor og hverdagsfilosofi.