«Jeg hadde håpet på et intervju. Kanskje til og med en reportasje. Men i februar åpnet jeg en dør i Skien og gikk gjennom en portal. Den førte meg inn i et merkelig univers som bare vokste og vokste. Jeg befant meg i rom jeg verken ante eksisterte eller visste om jeg burde være i. Jeg var backstage med Karpe og havnet på turnébuss med mennesker fra hele verden. Jeg endte opp i lange samtaler med Chirag og Magdi om livet, kunsten og ting jeg ikke var forberedt på at de ville dele.
Og i august sto jeg under scenegulvet i Oslo Spektrum, sammen med Chirag og Magdi, og så dem bli heist opp til de 11 000 tilskuerne som ventet over oss. Noen ganger lurer jeg på om det hele bare var en rar drøm. Alt jeg husker, har jeg skrevet ned på disse sidene.»
Forfatter Yohan Shanmugaratnam har fulgt Chirag, Magdi og resten av Karpe-teamet tett i det intense halvåret mellom Omar Sheriff og Spektrum x 10: Fra den første, lukkede intimgigen, via planleggingsmøter og festivalturné, fram til kvelden Chirag og Magdi steg opp på plattformen og møtte det første fulle huset på åpningskonserten. Resultatet har blitt boka Hjertet i to, som gir et fascinerende innblikk i et univers få har sett fra innsiden, der Chirag og Magdi deler egne tanker om hvem de er – og hvor de er på vei.
Vanskelig å ikke gi topp score til en formidling av noe veldig særs konkret, som Yohan Shanmugaratnam klarer på hjertelig og respektfullt vis. Fin, fin lesning.
Shanmugaratnam skriver heilt nydelig om tilhørighet, sorg og lengsel etter en kultur som ein dag kan forsvinne når foreldregenerasjonen går bort. Som Karpefan liker eg også særlig den kontinuerlige refereringen til sangtekstene som sømlaust er fletta inn mellom linjene.
I boka følger forfatteren Karpe i seks måneder og deira vei til Oslo Spektrum x10. Likevel, det som blir viktigst er Yohan sine skildringer om Chirag og Magdis oppvekst, til refleksjoner rundt deres egen identitet og det å vokse opp mellom to kulturer. Boka får meg til å tenke på kven som til sjuande sist har krav på kulturen- og kven sin kultur? Kva er kriteriene?
Fra ein person som «bare» er adoptert, får forfatteren meg til å innse at det fins slående likheter mellom mine og Chirag og Magdi sine refleksjoner/tanker rundt kulturarv og tilhørighet. Er vi likere enn eg trur? Eit godt eksempel er på den måten Chirag genetisk sett er «meir» etnisk, «heilt etnisk» inder, mens Magdi er halvt norsk, halvt egypter, men meir kulturell enn Chirag gjennom sin tro og religion. På denne måten er likegodt denne boken ein reise gjennom Magdi og Chirag sine egne personlige liv, som ein egen filosofisk reise rundt eins egen identitet.
Veldig godt skrevet. Jeg er vanligvis ikke så stor fan av memoarer og biografier, men jeg satt pris på Shanmugaratnams kreative bruk av referanser til Karpe låter gjennom hele boka. Vi får innblikk i både Magdi og Chirags oppvekst, familieliv og opplevelse av "kjendis tilværelsen", samt refleksjon rundt hvordan deres unike opplevelser har formet dem som personer og resultert i dannelsen av Karpe. Forfatteren introduserer oss for hvem Magdi og Chirag er, som individer og duo. Den gjennomgående sammenligningen av "Fra jorda til månen" og Karpes utvikling fra Karpe Diem tiden til 10x spektrum var kanskje det jeg likte aller best ved boka. Jeg er herved overbevist om at jeg må lese "Fra jorda til månen" fortest mulig.
Tenk å like en bok så godt uten å ha noe som helst forhold til musikken/artistene?? Veldig interessant og tankevekkende bok om multikulturell identitet i dagens Norge. Ville vært en 5-stjerners bok om jeg også hadde et forhold til Karpe.
Fantastisk bok. Dette er en absolut "must read" for både Karpe-fans og for de som ikke kjener dem. Jeg er glad for at denne biografien fins. Måten følelsene var skrevet rundt det å være delt mellom to kulturer var midt i blinken. Noen tårer kan kanskje ha falt.
I 2004 slapp Karpe Diem sin første plate, som blir spilt på repeat mens en mor ammer en baby. Og det var der, som en noen måneder gammel baby, at eg ble karpe fan. Siden den tid har eg hørt så og si alt Karpe har produsert. Denne boken har åpnet nye dører for mitt forhold til karpe, og jeg har alltid vært takknemlig for alt Karpe har publisert og at jeg har kunnet hatt dem i ryggen, men nå har jeg innblikk i alt som har foregått bak scenen. Jeg har fått bekreftet mitt syn på Magdi og Chirag, men også lært mye nytt. Jeg har grenet og ledd. Dette er virkelig en av de beste bøkene jeg noensinne har lest, og kan ikke vente med å lese den på nytt.
Jeg innbiller meg at denne boken er hva det føles ut som å ha vært strandet i en ørken i tiår og endelig får kaldt og rent vann. Jeg har aldri lyst til å slutte å drikke. Tørsten slukker ikke, den vil bare ha mer. Denne boken fullfører setningene i hjertet mitt og svarer på spørsmålene jeg har stilt meg selv flere hundre ganger! Det med karpe er ikke “bare” at musikken er bra, tekstene er rå og det kunstneriske uttrykket er så vakkert, det handler om å gjenkjenne seg i andre som lever i samme limbo som deg. Jeg er overbevist om at forfatteren, Shanmugaratnam kjente på det og valgte å ta det med inn i spotlighten og ført til at fenomenet Karpe har nådd nye høyder. Denne boken tar prikken over i’en og lager en solid strek under den. Hvis du ikke fant ordene for rotløsheten din før - kan du bare lese denne boken, ordene står der.
Etter at jeg som 12-åring som så vidt kunne norsk hørte musikken deres for første gang, ble jeg suget opp i Karpe Diem sitt univers. Jeg har vokst opp, Karpe Diem har bytta navn, men en ting har ikke endret seg: etter alle disse årene greier de fortsatt å sette ting opp til debatt, vinne diskusjonen og videreføre kunnskapen til generasjonene som kommer. ❤️
Jeg kjøpte boka som en Karpe-fan, men ble så fanget opp i Yohans fantastiske skildring av både tanker, følelser og omgivelser at jeg gleder meg å lese mer fra han.
Dette var en supersuper fin bok, lettlest, men oppmuntrer til å tenke over mange viktige temaer. Både for deg som liker Karpe, Yohan eller deg som lurer på og spør andre hvilket språk de drømmer på, norsk eller morsmål 😉 her finner du kanskje svaret, og mye mer.
Wow! Kjempefint skrevet memoar, ett nært blikk på menneskene bak det som har blitt norges største musikkfenomen. En lett og god leseropplevelse, som blir doblet av de utrolige bildene spredt rundt i boken. Teksten og bildene menneskeliggjør duoen som gang på gang kommer med umenneskelige prestasjoner. Kult og inspirerende.
Men, stusset litt over at Emilie Nicholas ikke er nevnt i boken i det hele tatt? På spektrum var hun ett av mine store høydepunkter, så ble litt overrasket av at hun er utelatt. Ikke noe som trekker ned rangeringen, bare genuint nysgjerrig.
Fuckings vakkert. (Og jeg banner aldri). Yohan har fanget historien om to rappere som er delt mellom kulturer og lager et prosjekt som kompromissløst blander kulturer og sier: «Her, værsågod, gjør hva dere vil med det».
Språkmessig, en syk flyt mellom rap-språk og strofer fra gamle og nye Karpe-låter på den ene siden, og paralleller til Ibsens Peer Gynt, Jules Verne og verdensrommet på den andre siden, fletta sammen på en helhetlig og poetisk måte.
Et mesterverk av en bok🥹💫 «når du sjof meg bror, du sjof tronen👑»
Veldig god bok. Ei sånn som gjør at man finner på unnskyldninger for å gå heim fra fest tidlig, fordi man vil heim og lese. Jeg skulle ønska meg mer av Yohan Shanmugaratnams egen historie og at han hadde brukt sine egne erfaringer, tanker og følelser mer. Det tror jeg hadde gjort boka enda bedre. Det skal vel noe til å bli Karpes «fjerde medlem», men jeg tror Yohan S er på vei til å få en slags sånn status. Håper dette ikke er en slutt men en begynnelse.
I løpet av seks måneder med Karpe får vi noe innsikt i deres indre, men bare nok til at jeg blir nysgjerrig. Det skaper flere spørsmål. Det er en godt skrevet bok, språket er engasjerende og ryddig. Obeservasjonsperspektivet er veldig spennende og gjort på en elegant måte. Jeg føler at jeg er med. Det er noen skikkelige fine betrakninger og den rører ved annerledes-nerven, men den kunne dykket hakket dypere.
Kult innblikk i et halvår med Karpe. Ting jeg sitter igjen med er blant annet hvor både «vanlige» og ekstraordinære de er, hvor bra teamet rundt de er og hvor lite sannsynlig et så vanvittig bra samarbeid faktisk er, ut fra hvor forskjellige de er. Kanskje er det nettopp disse tre tingene som gjør at Karpe er det de er. I tillegg til masse talent, da!
Jeg elsker alle henvisningene til Jules Verne. Samt ar jeg liker godt all plass perspektivene rundt det å være hel halv kvart mm har fått i boka. Mange sitter med disse tankene, og det er så fint at Karpe og denne boka kan gi det dilemma ett ansikt. Jeg får veldig lyst til å høre mer om tidligere tider etter å ha lest denne. «Det beste er å blande masse» quote-isj!
Litt treg i midten, og en del av referansene til sangene ble litt kleine. Pretensiøst språk og en del unødvendig gjentakelse. Men jeg fikk svar på flere ting jeg har lurt på, og de siste kapitlene var nydelige. Kjempekjempefine. Wow. Måtte skrive noen notater bakerst.
Syns denne boken er vakkert skrevet. Teksten bare flyter deg avgårde, samtidig som jeg synger sangene som jeg ser skinner gjennom hele boken. Vakkert. Slukte boken rått og nå høres det høyt på albumet Omar Sheriff!
man må være fan av karpe for å like dennne, og det er jeg obviously. veldig spennende å lese om prosessen av sanger og konserter, men også om tilhøriget som mange kan føle på.