«Hvorfor hadde de ikke mer, husker jeg at jeg tenkte etter at hun døde. De var herfra, norske, nordmenn, burde de ikke hatt flere ting? De tinga andre norske foreldre og besteforeldre har. I hvert fall en hytte, en sånn uten strøm og vann, et sted der ingen andre ville ha hytte, midt uti skauen. Men nei. Ingenting. Jeg spurte mora mi en gang om hvorfor det var sånn. ’Sånn blei det’, svarte hun.»
De kaller meg ulven er en beretning om å vokse opp med vissheten om at de gode kortene er skjevt fordelt. Hovedpersonens foreldre har hele livet arbeidet hardere enn helsa har tålt. Likevel står så lite igjen etter dem. Det er ingenting å arve bortsett fra minner og noen familiehistorier, fra fars oppvekst i Pakistan, fra mors finnmarksslekt, fra deres felles liv sammen i Oslo.
Nå er hjemmet oppløst, og faren vil forlate Norge for å bli gammel i hjemlandet.
Tilbake står hovedpersonen med en umettelig sult etter å eie og ha det alle andre har så mye mer av.
Kort oppsummert: Det lukter mat mellom blokkene. Det kommer lys mellom trærne/ husene/ gardinene. Snø treffer asfalten/ansiktet/ jakken. Voksen mann som har foretatt klassereise er melankolsk og foreldrene som ikke har foretatt klassereise er forbigått på hvert sitt vis. Hva er igjen etter dem? Noen historier, minner og halvtomme flyttekasser. Det lukter mat mellom blokkene.
Kjedelig, men kjærlig familieportrett fra Shakar. Boken føles tom, og det er vel noe av poenget, for boken handler om det som er igjen etter foreldrene som er begynt å bli gamle, og vel… det er mest tomhet. Jeg-personen har et interessant blikk på foreldrene. Det er nært, men distansert og det er for mye av det samme, spenningsfeltet mellom å synes synd på, være irritert på og elske foreldrene sine er godt og sårt beskrevet, men det er statisk gjennom hele boken, språket tidvis ganske kjedelig. Men noen gullkorn om å være oppvokst mellom to kulturer er det, som «Jeg skulle være en mann av to land, men klarte bare gå på do i ett av dem.» Boken er en fin beskrivelse av klassetilhørighet like mye som kulturell tilhørighet, og det triste faktum av at selv om du jobber hardt et helt liv, kan det være ganske tomt etter deg.
Hovedpersonen i boka har gjort en klassereise og har fått en god jobb, stort hus og familie, men er det nok for ham? Den navnløse hovedpersonen har vokst opp mellom to kulturer med en pakistansk far og en norsk mor. Vi blir med ham til Groruddalen for å hjelpe faren med å pakke før avreise til Pakistan. Innimellom får vi noen tilbakeblikk på foreldrenes livsreise og episoder fra oppveksten.
Jeg-personen stiller seg spørsmål som blant annet: Hva blir igjen av farens kultur når han forsvinner, og hvordan skal hovedpersonen klare å videreføre den kulturelle arven? Dessuten belyser romanen kampen for å få ta del i den norske velferden. «De kaller meg ulven» er en sår historie om å gi alt man har, men likevel stå tomhendt igjen på utsida. Zeshan Shakar skildrer et varmt og kjærlig far/sønn forhold. Historien handler også om kjærligheten som oppstår mellom en norsk kvinne og en pakistansk mann.
Jeg ble spesielt begeistret over språket i romanen. Det er et muntlig språk i boka, og faren knoter i vei på engelsk, norsk og urdu i samme setning. Og så må jeg få si at jeg elsker omslaget!
Jeg er så glad for at Zeshan Shakar bidrar til å løfte frem stemmer man ikke har hørt før, og at vi får et innblikk i hva det vil si å måtte balansere mellom to ulike kulturer!
Det er få norske forfattere som skriv så godt. Det er en fryd å lese hans beskrivelser og det maleriske språket. Eg likte også måten boka var bygd opp, med utgangspunkt i en hendelse her og no blir vi kjent med hovedpersonen sitt liv og kultur.
3,5? 4? Veldig usikker. Her kommer en anmeldelse som burde vært et essay eller et dagboksinnlegg
Da vi var på ferie i malaysia sa faren min at det er deilig å ikke alltid føle seg utenfor, å ikke alltid føle at andre ser på deg. Det er kanskje ikke verdens mest revolusjonerende utsagn, jeg tenkte det samme selv, så det gir mening at han gjorde det og, men likevel satte det seg ved meg. Jeg tenker mye på mine foreldres og besteforeldres opplevelser i norge, hvordan det var å komme hit, føle seg annerledes og utenfor.
Derfor er det selvfølgelig noe veldig tiltalende ved en fortelling om hva som skjer når koblingen til ens bakgrunn literally drar fra dem, når de første som kom til landet forsvinner, og historiene med dem. Boken er en nett liten fortelling uten mye handling: faren sier han skal flytte til pakistan, og det gjør han. Inni der er det en veldig rørende utforsking av det å vokse opp uten såkalte ressurssterke foreldre. Men jeg tror jeg fokuserte for mye på innvandrerdelen, og den trakk boken litt ned egentlig. Passasjer om søt mango, churia som klirrrer og rester i isbokser føltes mer ut som en overfladisk glorifisering av det ubetydelige, litt som turister som fascineres av alt som er fremmed. Men han er jo klar over det, da han ser farens ting i sin leilighet: "(...) som noe en safariturist har tatt med seg hjem i stua, antilopeskinn og bongotrommer"
Samtidig forstår jeg behovet for å klistre seg til enkle ting for å bygge identitet, I mean jeg fikk først bart fordi det var som stilen til de første norskpakistanerne på 70-tallet liksom. Så jeg kan ikke si "it's not that deep" fordi noen ganger føles det ut som det er det. Men andre ganger tenker jeg (som søsteren min hadde sagt) at det hjelper ikke tenke på det, det er ikke et problem man kan løse, man kan ikke gruble seg til et svar uansett hvor hardt man prøver. Men grublingen er jo ekte for det, og han beskriver den jo veldig godt. Vanskelig å vite hvor mye av cringe-følelsen jeg fikk var fra boken, og hvor mye som var fra inni meg.
Men den er jo fin da, pluss, som joey bada$$ sa, "you cried to my album and still gave it a 7??"
Et spennende innblikk i hvordan det er å vokse opp i en familie med to kulturer. Ettertenksom og emosjonell roman om å sette pris på det man har og det man skulle ønske man hadde.
Melankolsk bok med blikket retta mot foreldrene og klassereisen til jeg-personen. Jeg hadde en spesiell følelse hver gang jeg leste - nostalgi? Tomhet? Sympati?
Enkelte steder fenger det, men ikke nok til å engasjere i nevneverdig grad dessverre. Som min klokeste venn sa til meg: halvdårlig lyrikk som allikevel kan noe, fordi det representerer en stemme i samfunnet som vi ikke har så mange av.
Ok, jeg skulle gi 4-stjerner til denne boka. Den var ikke på samme nivå som Tante Ulrikkes Vei eller Gul bok. Men jeg ga 5-stjerner alikevel, fordi denne boka snakker til meg på en annen måte. Når man er delt mellom to kulturer og må si farvel til en mor eller en far, man lever med det for resten av livet. Hans følelser, som var veldig godt beskrevet i boka, var litt av mine følelser. Da må det trumfer over den litterære kvaliteten - som var høy, men dom sagt ikke like fe første bøkene.
79 i 2022: Denne koste jeg meg med! Skriver bra, gode replikker og en flott historie om en pakistansk mann som gifter seg med en norsk dame, og sønnen er "jeg-personen". Det er melankolsk, morsomt og en gripende historie. Her er det mye jeg kunne sagt, men et eksempel på noe som funker bra er at faren snakker en blanding av norsk, engelsk og urdu, og det føles helt riktig og er også veldig morsomt.
Selv om alle tre bøkene til Shakar tar for seg den samme tematikken så gjør han noe nytt hver gang. Denne gangen er det en personlig historie, litt om fortelleren selv, men også hans to foreldre. Med en mor fra Finnmark og en far fra Pakistan blir det naturlig noen kulturkrasjer. Boken skifter fra nåtid til fortid gjennom hele fortelling, men ikke alltid like sømløst. Det som fungerer bedre for meg derimot er hvordan Shakar brøler å speile diskrimineringen til både nordlendinger og innvandrere i fortellingen. Boken er litt kort, og noen sider ekstra kunne nok gjort den enda bedre.
*I'm fully aware that people care about these books, the title is meant to be funny as my audience and probably not many non-norwegians would care about these books!
«Jeg går i minnebanken og tar ut forskudd på arv.» Er ti ord, ti ord som oppsummerer boka, ti ord som jeg vil lese om og om igjen. Tenk å skrive en så fin setning, så fin at den kan stå helt alene, at den nesten er som et dikt. Det er snedig hvordan jeg- personen, foreldrene hans, søsteren ikke har navn. Men jeg-ets kone og barn får navn, selv om de er de mest utydelige i historien. Vi ser dem bare gjennom et vindu, sovende i senga, hører stemmen deres i etasjen over, eller en melding på mobilen. Men både i fortid og nåtid, i dialog og i samme rom, er det jeg, mamma fra Nord Norge og pappa fra Pakistan, ingen navn. Det er fint gjort, det skaper nærhet. Shakar følger tema fra sine to første bøker der hovedpersonen er strukket mellom to spor, den doble identiteten er allikevel her forent i noe felles. Fattigdom er fattigdom.
Dette var oppriktig en kjempe fin bok. Anbefales på det sterkeste. Følger den samme tematikk som de andre bøkene om kulturkrasj, identitet og arv og sosiale klasser: Den er skrevet som en fortelling av hendelser og tanker opp til faren til hovedpersonen flytter tilbake til Pakistan, samtidig som kaptilene veksler mellom minner fra barndommen hans med en mor fra Finnmark og far fra Pakistan. Måten han skriver og karakterskildringene er nydelig og noen som bør leses.
4/5 litt lite handling i forhold te de andre bøkene hans, men like den godt fordeom! Man får et tydelig innblikk i den sosiale ulikheten som eksistere i dagens Norge og kordan dette oppleves🤗
Etter å ha vokst opp med en far fra Pakistan og en mor fra Finnmark har hovedpersonen, han som blir kalt ulven, foretatt en klassereise fra drabantbyen og blokk til eget hus og egen familie. Mor har flyttet tilbake til Finnmark for lenge siden, og nå har far fått beskjed at han ikke får bo i sin kommunale leilighet lengre. Han bestemmer seg for å flytte tilbake til Pakistan, og trenger hjelp til å tømme leiligheten sin. Minnene strømmer på og han tenker tilbake til oppveksten. Med en mor som var ganske streng, en far jobbet fra morgen til kveld og en økonomi som så vidt strakk til. Det er likevel forholdet mellom far og sønn det blir lagt mest vekt på.
Vi blir med på minnene; butikken med den grilla kyllingen, pizzastedet, reiser til Pakistan og bilferier, fars forsøk på å lære ham om hjemlandet, og ikke minst de tingene de pakker ned for flyttingen. Butikken far styrte var gutten stolt av, og han ville jobbe der når han ble eldre. Far sa nei, gutten skulle få en bedre jobb enn det. Mor var tydeligvis en av de som fulgte med og visste alt om de fleste i nabolaget. Men hun var også stolt av det flerkulturelle lokalmiljøet; «Her har vi hele verden,» sa hun. Mor i Finnmark er nå opptatt med sine kvenske røtter og hennes eget liv der, så de snakker bare via telefonen.
Dialogen mellom hovedpersonen og far er spesielt interessant, og talemåten til far er helt gull. Han bytter mellom tre språk når han snakker og måten det blir gjort i lydboka er bare helt fantasisk.. At Shakar «plutselig» skjøt inn det kvenske og Finnmark overrasket meg, og som finnmarking selv synes jeg han beskriver det finnmarkske veldig on point og relaterbart. Likvel er det forholdet mellom far og sønn som er sterkest. Måten de kommuniserer på viser både generasjonskløften og hvordan far og sønn sitter på forskjellige «kulturstoler». Jeg kan verken relatere til å vokse opp i blokk eller å ha et «annet hjemland», men denne kløften, måten far og sønn kommuniserer og deres forventinger til hverandre berørte meg veldig. Stemningen i hele historien er litt trist, men på en god måte, om det gir noe mening. Mimring resulterer som regel i følelser, både gode og vonde.
Jeg leste en plass at dette er siste bok i trilogien som startet med Tante Ulrikkes vei, og nå angrer jeg at jeg ikke har lest Gul bok før denne.
🐺🐺🐺🐺
Forøvrig, så vant Shakar Bokhandlerprisen for denne boka. Gratulerer så mye!
Shakar har skrevet en veldig anonym bok om et barn som sitter mellom sine arbeiderklasse foreldre. Moren fra Finnmark og faren fra Pakistan er skilt og nå som Oslo kommune har bedt faren om å flytte så vil han heller tilbake til Pakistan og leve ut sine dager der.
Boken, for meg, er Karpe’s sang Baraf/Fairuz i bokform. Men der karpe sier veldig mye med få ord, sier boken veldig lite med mange ord. (Om det gir mening.) den tvinger deg litt for hardt til å lese mellom linjene. Den lever på å vise og ikke fortelle - og det er en fantastisk ting! (Jeg skulle kanskje bare ønske jeg ikke måtte lete så hardt.) Når jeg sier at boken er anonym så er det fordi den er helt strippet for navn. Mamma og pappa, søster - ingen har navn. Han bor i en «drabantby» i «dalen». Det er et fantastisk virkemiddel og jeg føler meg nesten som en NAV ansatt som ikke kjenner til mennesket bak søknaden. Jeg blir distansert fra det hele samtidig som jeg får intime detaljer.
Boken er fullstendig språkforvirra! Mora er norsk og bruker bare a-endinger, noe som også har påvirket faren og sønnen - men underlig nok, ikke hele tiden. Faren snakker arabisk, engelsk og norsk om hverandre. Dette er ikke unormalt i de fleste miljøer jeg vanker i, men damn, dette føltes så feil! Nesten som om Shakar ikke var kjent med denne type multietnolekt og prøvde å konstruere setninger som hørtes helt feil ut. (Jeg vet ikke om jeg tror på det blir ett lite problem.) «𝙉𝙖𝙧𝙬𝙚𝙮 𝙚𝙧 𝙛𝙞𝙣𝙩» 𝙨𝙞𝙚𝙧 𝙝𝙖𝙣. «𝙋å 𝙏𝙝𝙞𝙨 𝙩𝙮𝙥𝙚 𝙤𝙛 𝙙𝙖𝙜𝙚𝙧». Excuse me, what? Haha Der tante ulrikkes vei fanget opp den kjente «kebab norsken» så feiler denne på multietnolekt for min del. Det blir for rørete. Kanskje spesielt fordi narratøren ikke selv klarer å holde skillet oppe og kjører blandings i midten.
En fantastisk ting er jo hvordan denne boken skaper reaksjoner og tvinger frem samtaler. Shakar er en mester på det! For ikke å snakke om hvordan han klarer å skape en melankolsk stemning som om det var enkelt. Og med tanke på at dette er en veldig personlig trilogi for forfatteren så innbiller jeg meg at han også er litt melankolsk av natur. Jeg føler med han. Og jeg føler meg mer forstått når jeg leser Shakar’s bøker. Det føles mindre ensomt i en verden der vi føler ar vi alltid vil stå med en fot utenfor fordi vi aldri vil være «hele» når vi omtaler oss selv som «halvt». “𝙅𝙚𝙜 𝙨𝙠𝙖𝙡 𝙡𝙞𝙠𝙨𝙤𝙢 𝙫æ𝙧𝙚 𝙚𝙣 𝙢𝙖𝙣𝙣 𝙖𝙫 𝙩𝙤 𝙡𝙖𝙣𝙙, 𝙢𝙚𝙣 𝙩𝙪𝙧𝙩𝙚 𝙗𝙖𝙧𝙚 å 𝙜å 𝙥å 𝙙𝙤 𝙞 𝙚𝙩𝙩 𝙖𝙫 𝙙𝙚𝙢».
De kaller meg ulven er historien om en norsk pakistansk mann med far fra Pakistan og mor fra Norge. For norske er han pakistaner, for de pakistanske, er han norsk. Faren driver butikk og jobber så mye at han ikke har tid til å prøve å lære sønnen sitt morsmål, selv behersker faren ikke norsk så han snakker engelsk. Noe lærer han sønnen om sitt hjemland og kultur. Foreldrene blir skilt men han holder kontakt med begge både gjennom oppveksten og resten av livet.
«Men jeg forstår, tror jeg. Jeg veit hvordan tyngdekraften fungerer. Den trekker deg mot der massen er tettest, mot dem som egentlig er minst, men som er hele, rene og ugjennomtrengelige. Det er de som uforstyrra kan sitte pal på en sofa og se oss andre strekke oss ut i det umulige.»
personlig fanget ikke denne boken meg. Jeg synes den var treg og ikke noe spesielt tydelig handlingsforløp. Tematikken er midlertidig god, da den veldig godt skildrer følelser knyttet til identitet, kultur og felleskap. Så god tematikk og budskap som veier opp for kjedelig handling
Fin og viktig bok... Skrevet litt som hjemmelekse på forfatterkurs med skildringer som ikke faller så naturlig; noen treffer, andre ikke, men uansett er det for mye og for komplisert. For spesielt interesserte. Autentisk. Jeg er fortsatt fan. Broren min.
Fängslande och berörande, kanske allra mest för att den inte väjer för det såriga och fula. Efter Adjö cowboy kändes språket lite platt innan jag vande mig. (Läste den svenska översättningen, men hittade den inte på Goodreads.)
Vemodig, stillferdig og vakkert. Faren til hovedpersonen er første generasjons innvandrer fra Pakistan. Han er uføretrygdet, skilt og skal tilbake til Pakistan. Vi får et innblikk i hvordan det er for sønnen å vokse opp i (Grorud-?)Dalen. Lærerik og interessant.