23-salen

by Ingvar Ambjørnsen

En kronikeravdeling med tjue pasienter ved Lier psykiatriske sykehus er rammen om 23- SALEN. Handlingen utspiller seg for flere år siden - men samme overgrep og umenneskelige behandling finner sted den dag i dag - på psykiatriske institusjoner landet over. En skarp og hard skildring av et skjult kapittel i norsk samtid.

Genres: Novels, Scandinavian Literature, Fiction, Mental Health, Classics, Psychology

237 pages, Paperback

First published January 1, 1981

About the author

Ingvar Even Ambjørnsen-Haefs (1956-2025) was a Norwegian writer. He is best known for his "Elling" tetralogy: Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996), and Elsk meg i morgen (1999).

Brødre i blodet ("Blood brothers") was turned into a successful movie, entitled Elling, which received an Oscar nomination in the Best Foreign Film category in 2001. The English translation of the novel is called Beyond the Great Indoors.

His debut novel was a semi-autobiography called 23-salen ("The 23rd Row"), in which he criticized Norway's efforts to take care of psychically challenged individuals. In all his novels he has spoken the outsiders' cause, as he did in his break-through novel Hvite Niggere ("White Niggers") in 1986. The novel is about a young man who leads a life somewhat on the edges of normal society.

He is also known for the youth's book series "Pelle og Proffen" which circles around two detective teenagers, getting involved in all kinds of mysteries or crimes involving drugs, pollution and neo-Nazism among other things. He started this project after having read some of Franklin W. Dixon's books about The Hardy Boys. The books Døden på Oslo S, Giftige Løgner, and De Blå Ulvene of this series were also turned into successful movies. In 2005 the book Drapene i Barkvik ("The murders in Barkvik") appeared, about the teenager Fillip Moberg attempting to solve an axe murder in a small Norwegian village.

Ambjørnsen has received many prizes for his writing. Among them is the prize for the 80s best book for children and young adults (Pelle and Proffen books), the Tabu prize in 2001, Telenor Culture Award 2002, and the Brage Prize 1995.

His three Samson and Roberto books have become particularly popular in Russia, in part due to the illustrations by Nikolai Vorontsov, which also contribute carefully orchestrated local Russian-related colloquialisms to the stories.

Reviews

[Tom Rojahn · Rating 5 out of 5]

Dette er utrolig nok Ambjørnsens første roman, utrolig fordi den er veldig godt skrevet og har masse sjarm, varme og humor midt oppi elendigheten på Lier sykehus og psykriatisk behandling i Norge på 70-tallet.

[Marie H.D. · Rating 4 out of 5]

En roman om psykiatrien i Norge.

Mange som leser denne boken tenker nok at her er det brukt overdrivelser som virkemiddel for å skape et noe mer interessant plott. Men vet du hva? Forfatteren overdriver ikke.

Psykiatrien i Norge har en lang vei å gå, dessverre. Og det er en gjenganger i psykiatrien at det er personellet som er de mest fordomsfulle.

[Annika · Rating 3 out of 5]

Meh. Jeg var forberedt på mer groteske detaljer, kanskje om behandlingsmetodene (feks lobotomi). Dette lignet jo en litt mer ekstrem versjon av sykehjem i dag. Neida, det er vel å overdrive. Men- skrivingen var veldig god! Nokså lett å lese, selv om den bærer litt preg av gammelnorsk.

[Tom Sortodden · Rating 4 out of 5]

Bra bok. Forholdene som er beskrevet er slik jeg forestilte meg. Desverre.
Veldig glad jeg fikk besøke Lier sykehus i 2017 før det ble revet.

[Ihar Kudraŭcaŭ · Rating 4 out of 5]

Галоўны герой пачынае працаваць у псіхіятрычнай бальніцы, дзе сустракаецца з пачварнай несправядлівасцю да пацыентаў. Іх зневажаюць, парушаюць правы, і хутчэй робяць хворымі, а не лякуюць. Для мяне асабліва балючай была гісторыя дзядка, які быў цалкам нармальным, але жонка яго хітрыкамі накіравала ў бальніцу, і яго забралі толькі за тое, што, па словах жонкі, ён мог гадзінамі сядзець нерухома. Вядома, што выздаравліваць ён не пачаў.
Кніга пра тое, як гадка было ў той бальніцы, як шкада пацыентаў, і якія мярзотнікі там працавалі.
Гэта калі коратка. А калі доўга - то не ўсё так проста. Санітары зневажалі пацыентаў, таму што часам у іх проста ехаў дах ад такой працы. Санітары карысталіся рамянямі, бо пацыент падаў з ложка, а парэнчаў не было. Дый і не анёлы прыходзілі працаваць санітарамі, працаваў той, хто мог. Яны разумелі, што пацыентам была патрэбна ўвага, прынамсі можа некаторыя і пайшлі б на папраўку, але дзе тую ўвагу было ўзяць, калі ўвесь час санітары адмывалі гаўно (узгадаць хаця б доктара, які шчыра прызнаўся, што ён займаецца толькі адным адзяленнем, бо вырашыў, што б хаця там было добра). Але ці ёсць гэта апраўданнем?
На мой погляд, галоўная праблема той бальніцы - кепскі мэнэджмент. Персаналу была замала, хаця дзе ж было ўзяць грошы на дадатковых людзей. Кіравалі бальніцай дактары, якім ужо было ўсё да лямпачкі, але дзе ж было ўзяць іншых. Інфармацыя ад санітараў пра хворых і пра матэрыяльны стан не даходзіла да тых, хто прымае рашэнні. І нават калі бальніца справабавала штосьці змяніць - атрымоўвалася крыва (як напрыклад курсы). У такіх умовах у санітараў не было ніякіх шанцаў. Як і ў пацыентаў.
І тут яшчэ варта дадаць, што псіхічна хворыя - не патрэбныя для грамадства людзі (як бы гэта жахліва не гучала), таму імі займаюцца хіба што энтузіасты, а гэтага нажаль мала.
Кніга напісана як стос гісторый. І ўсё яны абгорнуты гісторыяй пра Ноя, які сплыў на каўчэгу “Кацці Арк” адтуль, дзе людзі змагаліся з тролямі. Галоўны герой сплыў таксама, а вось некаторыя санітары засталіся змагацца з тролямі далей. І тут можа спытаць: хто больш чалавечны, галоўны герой, які вельмі шкадаваў пацыентаў, але збяжаў з працы, ці санітары, якіх абвінавачваў галоўны герой, але каторыя засталіся хоць неяк дапамагаць хворым?

“Цяпер мы ведаем, што з усяго, што расце на зямлі, няма нічога дарэмнага! Тое, што замінала нам у старым свеце, аказалася такім неабходным у новым. Ад гэтага дня ні адна расліна не назавецца пустою і будзе расці і буяць”

[Dorthe Svendsen · Rating 4 out of 5]

Det var arti å få inn noe av Ambjørnsen som ikke var Elling. Ikke like satirisk, men humor er brukt. Har får frem masse hode poeng ved å bake dem inn i personligheter og hendelser. Denne boken skal være basert på virkelighet, og det tror jeg litt blindt på, for den er skrevet ganske realistisk. Men noen ganger så håper jeg at han har dratt det litt langt, men er neimen ikke sikker. En tankevekker av en bok, noe jeg tror hand forfatterskap er fyllt opp med.

[Xenia Knudsen · Rating 5 out of 5]

Jeg elsekr bøkene til Ambjørnsen. Han klarer på unik og særegen vis å blande det triste, det skumle, det lyse og det humoristiske. Når jeg var feridg, merket jeg at jeg savnet både hovedpersonen, hjelpepleieren Andreas, hans kolleger og pasienter. Ser fram til å lese eller lytte flere av Ambjørnsen sine bøker. Elling-serien har gitt meg glede om og om igjen!

[Vilde Fagerland · Rating 3 out of 5]

Det er så viktig å ikke ta for gitt det som skjer rundt oss. Still spørsmål, vær kritisk. En viktig påminner fra en grusom tid i psykiatriens historie. Det er skremmende hvor mange som sier de ikke tror dette er sant, for sannheten kan ha vært så mye, mye verre.

[Jon Peder Grønsveen Opsahl · Rating 5 out of 5]

Jeg likte 23-salen godt. Det er sterkt at den er basert på virkelige forhold og formidlet i Ambjørnsens karakteristiske stil. Selv om handlingen er nesten 50 år tilbake i tid så gjør det fortsatt inntrykk og jeg vil anbefale boken på det sterkeste.

[Marlen Ramstad]

Kjekt å endeleg få lest noko av Ambjørnsen. Trist å lese om institusjonslivet på 1970-talet. Det er så ekstremt at det verkar karikert. Det er tydeleg politisk, på ein slik måte at det litterære kjem i anna rekke. Då blir det ikkje full skår hos meg.

[Trond Gulvik Larsen · Rating 5 out of 5]

Viktig bok.

[Lina Landsnes · Rating 5 out of 5]

Skarp, ærlig og utrolig velskrevet.

[Tuva Einarsen · Rating 3 out of 5]

Ambjørnsen did a good job illustrating the hierarchy of power and influence, and the patients/workers inability to change anything for the better.
An important note for people in psychiatric care today, both for the caregivers and people of influence. We have to speak up on the unfair conditions witnessed. Silence will only incriminate us further.

[Elise Kristine · Rating 5 out of 5]

Rystende bok å lese. Litt tung, men absolutt verdt å lese!

[Dixie · Rating 5 out of 5]

It was interesting to learn about the things that happened at Lier Hospital. Loved this book!

[Smokin Joe · Rating 1 out of 5]

Denne boka måtte jeg gi opp. Jeg har lest drøyt halvparten men merker at jeg må manne meg opp for hver leseøkt. Jeg tviler ikke på innholdet. Psykiatrien i Norge var nok for jævlig på sine plasser helt opp til åttiårene. I tillegg har nok Norge ikke heller hatt den verste psykiatrien om man ser på verdensbasis. Kort sagt, det er en sterk bok, en viktig bok og beskriver nok dessverre virkeligheten som den så ut på mange plasser på den tiden.

Grunnene til at jeg måtte slutte var for det første tematikken. Boka handler om likegyldighet, førtrykk, avføring, piss, tvang og klassekamp. Det er ikke min type litteratur. En viktigere grunn er nivået på skrivinga. Boka er Ambjørnsens debut. I tillegg er han omtrent bara 25 år når den gis ut. For å få høye poeng, feks 4-5 stjerner må han konkurrere med de aller største, f.eks Hemingway, Fitzgerald, Steinbeck, og det blir litt for hard konkurranse for en debuterende forfatter på noen og tyve. Selv om han er Ambjørnsen. Karakterene blir litt for flate, beskrivelser og dialoger blir dratt litt for langt noen steder og blir for lite utforsket på andre steder. Kritikken blir litt for kunstig innlemmet i dialog og er ikke en organisk og naturlig del av samspillet mellom karakterene som man kan se hos feks Steinbeck eller Orwell.

Jeg skal imidlertid lese mer av Ambjørnsen. Han er en del av mitt prosjekt å lære meg skikkelig godt norsk.

[Stein Roar]

Ingvar Ambjørnsens debutroman fra 1981 er et oppgjør med norsk psykiatri på begynnelsen av 70-tallet. Forfatteren bruker sine egne opplevelser som pleiemedhjelper ved Lier sykehus ved Drammen som grunnlag for historien. Her møter vi Andreas som får jobb som pleiemedhjelper på en av mannsavdelingene på sykehuset. Boka er en kritikk av det umenneskelige systemet på sykehuset og mangelen på pleie pasientene fikk. Sterk debut!

[Ida S.]

Scary and wonderful. This really happened...
only my 2nd time reading it...

[Eivind Vaksvik · Rating 5 out of 5]

Har lest den to ganger. Godt skrevet av Ambjørnsen - velfortjent kritikk an datidens norske psykiatri.

[Anette Fjeld · Rating 5 out of 5]

Jeg ble veldig fascinert av denne boka, men jeg er spesielt interessert i Lier sykehus. Historien og alle de triste skjebnene der... boka er samtidig god underholdning med ett alvor mellom linjene.
Jeg er ingen stor-leser men denne boka leste jeg ut på tre dager...