En dokumentarisk tegneserie om norgeshistoriens største skipskatastrofe, forliset av MS «Rigel». Høsten 1944 er nazistene på retrett fra Finnmark, og krigsfanger tas med sørover. I lasteskipet «Rigel» sitter to unge menn - russiske Julian Oresjkin og norske Asbjørn Schultz - blant over 2500 fanger, de fleste sovjetiske og østeuropeiske slavearbeidere. Da britiske bombefly brått angriper og senker skipet utenfor Helgelandskysten, må de to kjempe en desperat kamp for livet.
Det er ein godt skriven teikneserie i bokform. Det er særleg interessant å sjå på fargebruken igjennom boki, og dette saman med forteljarteknikken gjev ei levande forteljing av fælslege forhold under krigen.
Ein tankevekkjar for ei gløymd historie.
Språket var godt, her balanserer forfattaren godt mellom standardisert norsk, dialekt, tysk og engelsk. Dette er med på å byggja opp under perspektivet til forteljaren.
En superviktig og rørende og rystende tegneserie som bør leses av alle over 12 år. Om et glemt forlis under andre verdenskrig som skjedde utenfor Mosjøen.
Serieromanen lämpar sig otroligt väl för att skildra historiska skeenden och sätta mänskliga ansikten på dem. Två exempel är "Kent State: fyra döda i Ohio" av Derf Backderf och "Survilo: mormors berättelse om livet under Stalin" av Olga Lavrentieva. Som av en händelse har båda dessa getts ut på svenska av Kaunitz-Olsson, som nu presenterar ett tredje lika bra exempel på den lyckade kombinationen av form och innehåll som mediet erbjuder.
I "Rigel" får vi följa berättelsen om fartygskatastrofen på MS Rigel som i slutet av andra världskriget sänktes av de allierade utanför Norges kust med över 2 500 krigsfångar (främst ryssar) ombord. Det är den största fartygskatastrofen i Norges historia (och kan jämföras med Titanics ca 1 500 döda) men är trots det relativt okänd i dagens Norge om man får tro Ida Larmo.
Boken inleds med att hon får kännedom om händelsen genom ett annat skönlitterärt verk, Roy Jacobsens "Vitt hav", och sedan börjar gräva i historien. Genom att berätta om två av överlevarna, en rysk krigsfånge och en av få norrmän ombord, ges katastrofen ett mänskligt ansikte samtidigt som de bredare historiska dragen också tecknas (som sig bör med gott om källhänvisningar).
Grafiskt är det snyggt, med en kombination av gråskalor och färg. Larmo utnyttjar många av de möjligheter som mediet ger på ett snyggt sätt. Eventuellt har hon en tendens att teckna ansikten väl snarlika, men det är en detalj i sammanhanget.
Väl värd en läsning med andra ord, och den får mig också att bli nyfiken på att läsa "Vitt hav".
Leste Rigel av Ida Larmo i påsken og det gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg skal innrømme at det begynte som litt pliktlesning av TBR listen, men det endte som en virkelig rørende leseopplevelse for meg.
Jeg har hørt ytret, og selv av og til tenkt: "Trenger vi egentlig enda en bok om 2.verdenskrigen?" Ja, så klart, en god historie er alltid verdt å fortelle. Her er ikke så mye en bok "om 2.verdenskrig", men en unik historie, fra en unik tid, som dessverre gir alt for mye gjenklang idag. Sammenflettingen av ulike historier/perspektiver, også gjennom generasjoner (inkludert Idas rammefortelling), her er rett og slett hjerteskjærende og hjertevarmt samtidig.
For å ikke snakke om den fantastiske utnyttelse av tegneserie som kunstform i denne fortellingen. Hvis noen i fremtiden spør meg (igjen - er jo et diskusjonstema som dukker opp stadig vekk) hva som er vitsen eller fordelen med å bruke tegneserie som format (spesielt til sakprosa), så kommer denne boken til å ligge nær til hånds som prakteksempel for å vise "Se, hvor kraftfull denne formidlingsformen kan være!"
Historien om russiske Julian Oresjkin og norske Asbjørn Schultz, som begge var krigsfanger hos tyskerne. Under fangetransport sørover langs kysten blei fangeskipet Rigel bombet og beskutt av britene og dermed var norgeshistoriens største skipskatastrofe et faktum.
Grunnen til at katastrofen, med ca 2500 omkomne, aldri har vært særlig nevnt i norsk krigshistorie er antageligvis at de aller fleste ofrene var russiske krigsfanger. De var ikke "våre" omkomne.
Ida Larmo har i denne boka gitt oss en begripelig versjon av en ubegripelig historie. Ho bruker en fantastisk sans for det visuelle i de grafiske detaljene i boka, vakkert og grusomt, og svært bevegende. Jeg slutter meg til det Roy Jacobsen sier i forordet: ""Rigel - Urettens ekko" burde bli pliktlesning for barn og voksne i alle aldre".
Sterkt, rystende og viktig. Tegninger som gjør inntrykk, akkurat passe mye farger til temaet. Hun får til balansen mellom fag og formidling på en god måte. Mange sakprosategneserier overlesses av detaljer som forstyrrer historien. Ikke her. Burde leses av mange.
En god bok som veldig godt løfter frem de sovjetiske krigsfangene som lidde i Norge under andre verdenskrig, men de britiske soldatene blir fremstilt på et rent fordummende dårlig vis.