Tidlegare Senterparti-leiar Liv Signe Navarsete opnar opp om store gjennomslag og bitre nederlag. Og om forholdet til Oslo-eliten og møta med maktarroganse og ufine mannfolk.
Du hugsar kanskje den grisete tekstmeldinga ho fekk av partifellane, eller kritikken ho møtte etter å ha skjelt ut ein sjukehusaktivist? Tidlegare senterpartileiar Liv Signe Navarsete frå Sogn er van med hardt vêr. Før ho kom inn i rikspolitikken, hadde ho vore gjennom fødselspsykose, blitt enke og hatt eineansvar for eit småbruk. Men om bagasjen var tung, inneheldt han også verdiar Navarsete visste kor viktig det var å slåst for.
Og slåst, det har ho gjort. Boka tek oss med på innsida av store gjennomslag og bitre nederlag. Til venskap og vonde personkampar, til bakrom og hotellrom. Til Statsministerens kontor - og heim til Sogn, dit ho også drog då ho vart langtidssjukemeld med PTSD i 2015. Historia om toppolitikaren Liv Signe Navarsete kunne ha enda der. I staden kom ho tilbake og gjorde det beste stortingsvalet nokon senterpartipolitikar har gjort. Korleis var det mogeleg?
«Eg veit kva eg snakkar om!» gir ikkje berre eit viktig innsyn i ein distriktspolitikars forhold til Oslo-eliten og korleis Navarsete nesten gjekk ut av regjering fordi ho ville redde sjukehuset på Nordfjordeid. Biografien gir også eit unikt innblikk i ein kvinneleg politikars møte med maktarroganse og ufine mannfolk.
Jeg skal innrømme at jeg aldri hadde lest denne boka om det ikke var for forfatteren. Jens Kihls gode penn og gløgge strukturering gjør at historia om Liv Signe blir et fint bilde av de siste tretti åra i politikken, sett fra Navarsetes perspektiv. Grundig, lett å henge med og svært sjelden kjedelig. Jeg kan bli så irritert på SP at jeg freser, og kommer aldri til å stemme på dem, men likte godt boka. Det var fint å bli bedre kjent med Navarsete. Imponerende arbeid!
Kvinner i politiken altså. Jeg bare sier det. Og slike kvinner. Som kommer fra distriktet, fra nynorskland, fra bondegård... Det gir perspektiver. Et realt kvinnfolk må vi si Liv Signe er. Og topp-politikk er ikke for pyser. Det er mange år som blir gjennomgått her, mange politiske disputter men også personlige tragedier og seire. Og det er så interessant å få vite MYE MER enn det media har fokusert på i flere saker. Jeg skjønner faktisk behovet for at alle topp-politikere ønsker å skrive sin egen versjon, media har litt for mye makt over sin versjon.. Jeg skal ikke gå i detalj om hva som er de største krisene og konfliktene, men det var spesielt å lytte ferdig boken i går og rett etterpå se pressekonferansen med Ola Borten Moe der han går av som statsråd. Og så er det 22. juli i dag. Det grusommere terrorangrepet på vårt demokratiske samfunn. Vi trenger politikerne.