Med min fjerde Hamsun-roman begynner jeg å sannelig forstå meg på litteraturen hans, eller så tror jeg i det minste. Dette eventyret gjennom hans romaner begynte som en øvelse med hovedmålet av å forbedre min norsk, og nå blir det til noe meget større – en massiv interesse i både norsk vokabular, selvfølgelig, men også i hvem Hamsun egentlig var som et menneske. Man innser umiddelbart viktigheta av det antisosiale i romaner som Sult og Mysterier fra begynnelsen av, og fortsetter å gjenkjenne Hamsuns politikk ved å lese Redaktør Lynge, der han identifiserer en ekte journalist midt i det forandrende Stortinget som vesenet av en nøkkelroman. Men viktig også er økinga av det sosiale i denne romanen – Lynges egoisme befinner seg i det mørke antisosiale, jo, men det er tross at han står sentralt i et samfunn der den unge norske skriveren fetisjeres av alle: spesielt når han spiller en rolle i politikk. Så omgis Lynge av de ærgjerrige i Oslo med hensikt til å bli berømt, større, omtalt. Kynismen regjerer over hele byen, og det er Hamsuns spesialitet å undersøke forholdet mellom den oppriktige, naive nordmannen og den andre, hans nabo, som innehar ambisjoner så uhyre at det er ingen råd men å kaste bort alle rundt ham som ikke kommer til å nytte ham. Og ved den fjerde romanen får disse slike unge skriverne sine pass påskrevet av Hamsun, like overfor deres ærligere kamerater som får intet men et skudd inni hjertet fra deres såkalte venner, disse ærgjerrige dikterne og forfatterne. Det er dette intrikate og særdeles skjøre forholdet som gjør Ny jord så forundrende å gjennomlese.
Sentralt til Ny jord er det vidt holdte perspektivet av folket med hensyn til kunstnerens geni. Når ei gruppe diktere, forfattere og malere går gatelangs snur alle de andre personene seg stirrende med gapet munn. De begynner å hviske om deres bøker, uten å mangle å sladre om deres personlige liv og. Han gifter seg med henne! sier en, mens en andre lurer på hvorfor ens kone idelig blir hjemme i stedet for å gå ut med mannen. Kunstnersklikkene har klikkene just et lag nedenfor, som deltar i spetakkelet. Alt dette foregår som et sirkus; imens er disse kunstnerne bare forfengelige menn uten det nødvendige talentet som er behøvd for å sannelig fortjene tittelen av «geni». Ofte er disse karakterene blant forfatterne og malerne snyltere som nytter handelsmennene og konene deres for å få nok penger til å overleve ei uke til. Og handelsmennene, de fremstilles som oppriktig folk – kloke i forretningen, men ærlige tullinger angående kjærlighetsforholdene sine. Sånt går det bare med de to forretningsmennene som mesteparten av romanen dreier seg om: en gift Andreas Tidemand og hans gode venn, en forlovet Ole Henriksen. Det er disse to, og måten de blir utnyttet på, som maler Hamsuns portrett av den unge, ærgjerrige Norge.
Tidemand og kona, Hanka, har lite interesse i hverandre – hun ber om penger, dem gir han henne, så drar hun av sted. Hun ber om skilsmisse, han sier nei, men ha disse hundre kronene i stedet. Så drar hun av sted på nytt. Hvor skal hun, spør man? Det er enkelt: til dikteren Irgens, som trenger penger uten å fortjene dem selv ved å enten arbeide eller utgi dikt. Og denne Irgens går ut blant klikken, også med Tidemand, der han ber den stakkars forretningsmannen om han bare kunne betale regninga? Han har jo ikke penger, se! Og Tidemand, rolig som alltid, besvarer jaja, det klarer han, ingen årsak. Irgens har seire over Tidemand, men hva for en utvei er det for Tidemand? Nei, det er vel ingenting, han begir seg ned til lageret sitt og fortsetter å jobbe flittig uten å tenke over saken. Og Ole, hva med ham da? Han har en ung forlovede, frøken Aagot Lynum, som er forlibt! De arbeider sammen uten å klage over noe, de er glade mennesker. Sånn, hva har disse to damene til felles? At de idoliserer forestillingen om genialitet. Begge to blir betatt og invadert av Irgens til sist, denne utrolige dikteren, som ingenlunde skaper noe til nytte. Han stjeler Aagot fra Ole snart nok, like under hans nese, mens han samtidig må stole på henne for penger. Uavhengig av disse avhengighetene elsker Aagot Irgens, mens Hanka forsøker å komme seg tilbake til Tidemand. Til slutt er Hanka og Tidemand sammen igjen, men åpenbart skadet, skjønt Ole aldri får Aagot tilbake. Nei, han ser dem endelig en kveld ute på gatene før han tar livet sitt senere den natta, totalt alene i det mørke kontoret sitt.
I Ny jord er Hamsun temmelig opptatt av den destruktive makten av ærgjerrighet, spesielt i et land som Norge i løpet av 1890-tallet der mange groende, unge personer ville bli viktige forfattere. For den ene å oppstige må en andre vel falle ned. Det er denne kraftige kynismen som gjør romanen så djevelsk interessant. Er den så ensom som Sult? Nei vel, og den er jo ikke så merkelig som Mysterier heller. Allikevel står den fullstendig alene som en av Hamsuns flotte tidlige skrivninger. Det brutale lever gjennom hele boka, forundrende som det er motbydelig.