Haugianerne: Enevelde og undergrunn

by Trygve Riiser Gundersen

Haugianerne. Enevelde og undergrunn er medrivende, innsiktsfull og annerledes historieskriving om en helt avgjørende periode i norsk historie. Hans Nielsen Hauge og haugianerne er i dag etablerte helter i den norske historien. I 1804 så alt annerledes ut.

Sommeren 1804 surret København av rykter. En skremmende bevegelse hadde spredd seg blant allmuen i Norge, tilhengerne var som gale – rasende, fortvilte, fanatiske, ute av stand til å lytte til fornuft. Hovedmannen bak bevegelsen hadde i flere år pisket allmuen opp mot staten og embetsmennene, gjennom svindel og lyssky økonomisk virksomhet hadde han lagt seg opp en enorm formue. Denne sommeren var mannen kommet til Danmark. Målet var å spre bevegelsen sørover. I Norge beskrev embetsmennene bevegelsen som en dødelig epidemi, eller som et angrep fra et grusomt rovdyr. Biskopen i Kristiansand sammenlignet til og med uroen i Norge med wahhabistenes blodige religiøse opprør i Arabia – det vi i dag kjenner som begynnelsen på den islamske fundamentalismen. Til slutt hadde myndighetene i København fått nok: I oktober 1804 gikk det ut arrestordre på en farlig «person fra Norge» – en opprører som i årevis hadde spredd en lære like truende for «ethvert Individ som for Staten og det almindelige Vel».

Den etterlyste var en viss «Hans Nielsen Houge». Bevegelsen det var snakk om haugianismen. I dag er både Hauge og haugianerne trygt plassert i sentrum av den norske historien. I 1804 så alt annerledes ut. I Haugianerne. Enevelde og undergrunn tar Trygve Riiser Gundersen oss med tilbake til samtida vekkelsen tilhørte. Hva slags bevegelse var egentlig haugianismen? Hvilken virkelighet sprang ut den av? Hva var staten og embetsmennene så redde for? Og hvor har denne redselen blitt av siden? Resultatet er en ny fortolkning av en av de viktigste og mest omtalte fenomenene i den moderne norske historien. Men også et nytt bilde av det norske samfunnet og den norske folkelige kulturen rundt 1800 – i en verden preget av uro, forandring, rastløshet og motstand.

Genres: Nonfiction, History

704 pages, Hardcover

Published January 1, 2022

Reviews

[Ragnar Bang Moe · Rating 5 out of 5]

Lydbok. Streamet. Nextory. Norsk. En grundig gjennomgang og analyse av Haugianerne, både i ett politisk, religiøst og sosialt perspektiv. Veldig bra, og ekstra interessant for meg som har forfedre på begge sider som var tett inne i haugianerne.

[Henrik · Rating 3 out of 5]

Jeg har vokst opp i et sekulært hjem. For meg er Haugianerne og Hans Nilsen Hauge like fremmede som Wahabister, Bahaier, Frankister eller hvilken enn annen vekkelsesbevegelse/sekt(?) en kan tenke på. Jeg har jo selvsagt hørt begrepet "Haugianer", men jeg har aldri satt meg inn i hva Hans Nilsen Hauge gjorde, forkynte, eller sto for. Etter å ha lest denne boken vet jeg fortsatt ikke helt om jeg gjør det.

Boken begynner ikke med å fortelle om Hauge, Del 1 omhandler nemlig perioden 1824-1924, og den arven Hauge har spilt. For meg som ikke har noen tilknytning eller forkunnskaper om temaet fungerte ikke dette som en god fortellermåte. Først etter 130 sider får vi høre noe om Hans Nilsen Hauge selv, i omtrent 70 sider, før vi er på del 3 som strekker seg fra 1660 til 1796, og igjen forteller om verden Hauge ble født inn i, og dette er et gjennomgående tema i hele verket.

Jeg har lært mye om eneveldstiden, om mystisisme og religiøs vekkelse i Nord-Europa før 1800-tallet, om nye medier og bevegelsers utfordring av statens maktmonopol, om fattigdom i Norge, om undertrykkelse, tvangsarbeid, forfølgelse, om Hans Nilsen Hauges bekjente, og om hans arv. Jeg sitter dog enda igjen med spørsmålet: Hvem var Hans Nilsen Hauge og hvem var Haugianerne?

Sikkert en flott bok om en allerede er kjent med temaet, men jeg føler at fokuset ble for vidt, og en antar at leseren har forkunnskaper som ihvertfall denne leseren ikke besitter.

I dette store statlige arbeidet for å dyrke fram «Guds Frygt og Retfærdighets spilte kirken en nøkkelrolle. Det vil si: Å framstille kirken som en selvsten dig institusjon i denne perioden er i seg selv en anakronisme. Det blir rikti gere å snu på det: Kirken var selve kjernen i den lutherske enevoldsstaten - kirken var like utenkelig uten staten som staten var uten kirken. Femte paragraf i Kongeloven fastslo at kongen alene skal ha «høyeste Magt offver all Clericiet [presteskapet] fra den høyeste till den Laweste». Monarken har også myndighet til å «beskicke og anordne all kircke og Gudstieniste; Moder [møter], Sammenkomste og forsamblinger om Religions Sager». Den gamle forankringen av kirken i fellesskapet var helt borte i disse nye lovene. Selv kirkens ritualer var kongelig bestemt. Det er ikke uten grunn at vi kaller dette systemet et enevelde.

Ikke minst mobiliserte han den folkelige meningen i et omfang og med en spredning som ikke lignet noe eneveldet hadde opplevd tidligere. Det var derfor han kunne være Abdul Vechab. Sett i dette perspektivet, framstår haugianismen ikke som den første begynnelsen på en seinere legmann-stradisjon, men som videreføringen og den foreløpige kulminasjon på en mye eldre tradisjon, som handler om allmuens kamp mot statens monopol på det offentlige rommet, og reguleringen av den folkelige meningen. En tradisjon som springer ut av kampen om offentligheten - og den folkelige retten til å organisere seg og etablere fellesskap.

[Terje · Rating 5 out of 5]

Sjelden har Norgeshistorien blitt presentert bedre og mer opplysende enn dette. Gjennom 620 sider får vi en presentasjon av haugianerbevegelsens fødsel og framvekst, men vi får også i aller sterkeste grad en grundig beskrivelse av det dansk-norske eneveldet på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Om den undertrykkende samfunnsstrukturen hvor Hans Nielsen Hauge begynte sin forkynnelse i Tune omkring 1795. Sterkt forenklet handler denne boken om de fire siste årene av 1700-tallet, fram til de mange arrestasjonene av haugianismens forkynnere våren og sommeren 1799.

Som sagt sterkt forenklet. For i realiteten starter boken med de første tiårene fra midten av 1800-tallet. Da den tidligere samfunnsfienden Hans Nielsen Hauge hadde vært død en del år. Da de norske myndighetene hadde behov for å revidere historien om Hauge og hans bevegelse for å møte den nye indremisjonsbevegelsen som vokste fram på siden av statskirken. Det er et strålende fortellergrep av Trygve Riiser Gundersen.

Tiårene før 1795 blir også grundig skildret. Strilekrigen i Bergen i 1765 og opprørene på Kongsberg er engasjerende lesning. Det er historier om sult, fattigdom og klasseskiller. Det er historier om datidens kanaler for spredning av informasjon og kommunikasjon. Om hvor ineffektive og inkonsekvente myndighetene var på lokalplan, da prest, lensmann, amtmann og fogd sto overfor lekmannsforkynnerne som spredte seg utover industrisamfunnet langs Drammenselva i Eiker eller til storgårdene i Stange og Romedal på Hedmarken. Om hvor mye mer målrettet og effektiv kommunikasjonen blant haugianerne og deres trosfeller var.

Det er direkte vondt å lese om tukthusvesenet i eneveldet, om den institusjonaliserte volden, ydmykelsen og undertrykkelsen som fant sted der. Men det er også underholdende å lese den "catch me if you can"-aktige historien om hvordan Hauge i mange år klarte å sno seg unna myndighetenes forfølgelse. Det er fortsatt mye som ikke er forfalt og det kommer mer fra denne forfatteren. Jeg gleder meg.

[Jon Salte · Rating 5 out of 5]

Ei gjennomboring av samfunnet mot slutten av enevoldstida, dansketida. Ei oppkomme av finurlege forteljingar om folkevilje og vekkelse. Her får du utruleg mykje meir enn referater over starten av haugianarrørsla. Gundersen dynkar deg i allmuehistorie, utan å driva på med skjønnlitterær spekulasjon. Dei få kjeldene me har får blir saumfarne og blankpussa. Resultatet er at me kjem nær desse menneska i ein epoke som har fått lite merksemd i norsk historieformidling.

Forfattarens stemme er gjennom heile boka drøftande, undrande og forteljande, utan å bli doserande. Han er aller best når han fortel oss om sekter og merkelege vekkingar i tida før 1814, når har skriv om strilekrigen, som i aller høgaste grad må bli filmatisert (!) og når han skriv om tukthuset i Kristiania, som blei staden der dei første forfulgte haugianarane endte opp.

Sjølv om det er ein liten kamp å koma gjennom over 600 sider med sakprosa av dette detaljnivået, gler eg meg allereie til bind to.

[Morten Myhrvold · Rating 5 out of 5]

Veldig god, men du skal være temmelig nørd rundt norsk 17- og 1800-tallshistorie for å holde ut alle mulige små detaljer på 700 sider.