Eine Kammer hoch im Norden, gefüllt mit Pflanzensamen aus aller Welt. Drei Brüder und ihre Großmutter, vereint in der Hoffnung, dieses letzte Band zwischen Mensch und Natur zu behüten.
Maja Lunde is a Norwegian author and screenwriter. Lunde has written ten books for children and young adults. She has also written scripts for Norwegian television, including for the children’s series Barnas supershow (“The Children’s Super Show”), the drama series Hjem (“Home”) and the comedy series Side om Side (“Side by Side”). The History of Bees is her first novel for adults. She lives with her husband and three children in Oslo.
Ein Buch, dem ich enorm entgegen gefiebert habe....mit hohen Erwartungen....die großteils auch erfüllt wurden....!
In ihrem vierten und letzten Teil weicht Lunde von ihrer bisherigen Erzählweise ab....es gibt nur einen einzigen Handlungsstrang....der es aber absolut in sich hat....
Tommy lebt mit seiner Familie im abgeschotteten Spitzbergen. Seine Oma ist Wächterin der weltweiten Samenbank....die Anfang des 22. Jahrhunderts von der ums Überleben kämpfenden Welt vergessen wurde...
In der kleinen Siedlung lebt die Bevölkerung durchaus zufrieden....man hat sich mit den Gegebenheiten arrangiert und eine homogene Form des Zusammenlebens gefunden ....bis eine Katastrophe die kleine Gemeinde trifft....und sich alles ändert....
Tiefgründig angelegt....und sehr berührend....doch in letzter Konsequenz nicht aufrüttelnd genug für dieses wichtigste Thema unserer Zeit: Dem Umgang mit der Grundlage unseres Daseins: der Erde....
Nok en solid prestasjon av Maja Lunde. Dette er siste bind i klimakvartetten, og eg sat igjen med den samme uhyggelige kjensla som etter dei andre bøkene i serien. Kor er vi på vei? Kva om valga vi gjer idag ødelegger for alle etter oss? Bøkene belyser moralske spørsmål som vi alle burde reflektere over, uansett kor ubehagelig det kan vere.
Zunächst mal: ich bewundere Maja Lunde für ihr Klima Quartett und für die wichtige aufklärerische Arbeit, die sie mit ihren Romanen leistet. Die Botschaften, die sie in den vier Titeln vermittelt, könnten wichtiger und drängender nicht sein. Die Bücher sind nicht nur ein mahnender Weckruf, sondern appellieren auch an unsere Menschlichkeit 💚
Nichtsdestotrotz war dieses vierte Buch zu 80% langweilig. Mir ging es schon beim dritten Teil so, nachdem mich die Bienen und das Wasser wunderbar unterhalten haben. Die letzten 150 bis 200 Seiten habe ich einfach quergelesen und dabei nichts Wesentliches verpasst. Etwas vermisst habe ich auch einen runden Abschluss des so genannten Klima Quartetts.
Das Buch mit mehr als 500 Seiten hätte auch auf 300 gut funktioniert. Es passiert insgesamt zu wenig und das dann auch noch zu langsam. Ein bisschen so, als versuchte man ein kleines Stückchen Butter auf zu viel Brot zu verstreichen.
Με την Ιστορία των δέντρων ολοκληρώθηκε η Τετραλογία του περιβάλλοντος, ένα αξιόλογο έργο και μια αξιέπαινη δουλειά εκ μέρους της συγγραφέως. Μετά την Ιστορία των μελισσών, την Ιστορία του νερού και την Ιστορία των αλόγων, το τέταρτο μέρος ήρθε να ενώσει τις τελίτσες και να κλείσει τον κύκλο της καταστροφικής επιρροής του ανθρώπου στη φύση-στη φύση που στην πραγματικότητα δεν τον έχει καμία ανάγκη και που, παρόλο που έχει την ικανότητα να την αναπαραστήσει, αποτυγχάνει παταγωδώς. Διότι πρέπει να είσαι το πιο ανόητο είδος της φύσης, αφού, πρώτα την εξαντλείς και την εξοντώνεις και μετά προσπαθείς να βρεις τρόπους να επιβιώσεις χωρίς αυτήν. Κι όταν δεν τα καταφέρνεις, προσπαθείς να γίνεις η μέλισσα που σκότωσες, το νερό που βρώμισες και το δέντρο που κατάκοψες και έκαψες. Αν αναρωτιέστε τι κάνει το Σβάλμπαρντ μοναδικό στον κόσμο, τι είναι το ICARDA,τι είναι η βιόσφαιρα 2,ποιος ήταν ο Νικολάι Βαβίλοφ και τι μοίρα του επιφύλαξε η Ρωσία του Στάλιν,καθώς και γιατί χρειαζόμαστε το Παγκόσμιο θησαυροφυλάκιο Σπόρων,κάνετε πρώτα μια βόλτα στο διαδίκτυο. Μετά αναρωτηθείτε τι κάνει η χώρα μας για όλα αυτά - μάλλον δεν θα μείνετε πολύ ικανοποιημένοι, αν και υπάρχουν αξιολογότατες προσπάθειες. Τέλος, θα πρότεινα να διαβάσετε και τα 4 βιβλία της σειράς κοντά χρονικά το ένα στο άλλο, μιας και η απλή και καθόλου επιτηδευμένη γραφή της Lunde θα σας ταξιδέψει όπου δεν φαντάζεστε. Επίσης, επειδή όλες οι ιστορίες είναι αλληλένδετες μεταξύ τους, χαρακτήρες της μιας ξεπηδούν στην άλλη, προτείνω να διαβαστούν με τη σειρά. Τότε πολλά πράγματα που ίσως φαίνονται ακατανόητα εδώ αποκτούν νόημα. Πχ, ποια είναι η γιαγιά 😉❤️ 5/5 ⭐
„Sen o drzewie” pięknie, poruszająco i z dużą dozą ważnych tematów do refleksji zamyka „Kwartet klimatyczny” Mai Lunde. W moim odczuciu tetralogia ta powinna stać się lekturą obowiązkową nie tylko w szkołach, ale też dla każdego człowieka, który nie myśli jedynie o tym, co tu i teraz, ale spogląda w przyszłość swoją i kolejnych pokoleń.
Autorka subtelnie, ale niezwykle trafnie ukazuje niedaleką dystopijną przyszłość, będącą konsekwencją naszego obecnego wpływu na naturę. Przyszłość, w którą już tak naprawdę wkraczamy, co niepokoi, ale i budzi chęć zmiany. Tylko czy na nią nie jest już za późno? I jaki ma wpływ działanie jednostki w społecznym mrowisku liczącym ponad osiem miliardów?
Powieść skupia się na wadze roślin, których różnorodność jest niezbędna dla przetrwania człowieka. Bank nasion zapomniany przez świat, skryty na arktycznej wyspie może stać się ostatnią deską ratunku, ale czy ludzkość na nią zasługuje? Czy nie pokazała, że jest najgłupszym, najokrutniejszym i najbardziej groteskowym gatunkiem na Ziemi? Czy Ci, którzy pozostali docenią okupiony życiem dar poprzednich pokoleń? A może powinno się pozostawić ich samym sobie skazując na wyginięcie?
Na arktycznej wyspie toczy się nie tylko nierówna walka z surową naturą i z epidemią, ale również pomiędzy pozostałymi przy życiu młodymi ludźmi i w ich własnych sumieniach. Ścierają się ich rozbieżne oczekiwania i charaktery, a każde z nich może podjąć decyzję, która odmieni nie tylko ich hermetyczny świat. Autorka pokazuje tym samym, że pojedynczy człowiek może mieć wręcz decydujący wpływ na przyszłość ludzkości, a suma działań pojedynczych osób może dać efekt synergii.
Czy nie jestem w tym temacie zbyt dużą optymistką? Cóż, taki mam charakter. I choć widzę, że to, co sama robię, by nie dewastować środowiska to kropla w morzu, to wierzę, że takich kropel jest znacznie więcej i z czasem popłyną wartką rzeką. Takie książki - otwierające oczy, skłaniające do refleksji i inspirujące do działania - z pewnością w tym pomogą.
Konačno je kraj ovog serijala. Kažem konačno jer, unatoč tome što me tematika iznimno zanima i knjige su moćne u poruci o uništenju našeg svijeta koju šalju, svaki put se toliko neizmjerno uzrujam da bih zadavila likove. Lunde je baš svaki put uspjela osmisliti teške, naporne likove koji se drže svojih uvjerenja kao pijan plota i ne daju da im se ukaže na pogrešnost njihovih razmišljanja. Stoput sam čitajući ovu knjigu htjela vrištati, uhvatiti Tommyja za vrat i šamarati ga dok ne izbijem iz njega svu tu glupost. Ne razumijem ga. Što je mislio da će postići svojim postupcima i odbijanjem promjene. Je li on uopće kriv? Ili je kriva obiteljska situacija, mrtva majka, distancirani otac koji je umjesto svoje djece odabrao zajednicu? Ili možda radikalna baka, čija je razmišljanja i sugestije upijao kao spužva? Ali, kako nije vidio da sve ide nizbrdo? Što bih ja učinila da se nađem u Tommyjevoj situaciji? Rado se uvjeravam da bih odmah na početku postupila ispravno. Srećom pa je Lunde na kraju knjige ipak, da se prigodno izrazim, posijala sjeme nade, jer da nije, bacila bih knjigu kroz prozor. Ono što mi je bilo odlično je što je ovom knjigom Lunde napravila puni krug. Pojavljuju se likovi iz ranijih nastavaka, Tao i njen sin iz prvog, Louise iz trećeg (a sad sam skužila da je bila i u drugom). Spominju se Thomas Savage i njegove pčele... Možda je bilo još poveznica koje nisam uočila jer mi je bio preveliki razmak između knjiga. Da se razumijemo, drago mi je što sam ih sve pročitala jer zaista šalju jednu važnu poruku da trebamo paziti na naš svijet, ali sve redom su me strašno uzrujale. A možda su me i trebale uzrujati. Možda im je to i bio cilj, da natjeraju ljude na razmišljanje i djelovanje u smjeru zaštite okoliša. Jer ako ne budemo, naši će potomci živjeti (i izumrijeti?) u svijetu kakav Maja opisuje u svom Klimakvartetu.
Spookoplathon 2024. – Bone Globalni ciljevi: nastavak serijala, autorica s neengleskog govornog područja
Jak dla mnie ta seria trzyma poziom w każdym tomie. Nie jest to na pewno żadne arcydzielo, ale dobrze się czytało. Mój największy problem był taki, że wcale nie chciało mi się do tej książki wracać, chociaż, z drugiej strony, jak już zaczynałam czytać, to szło bardzo szybko. 3,5⭐
Ich bin sehr enttäuscht. Die ersten drei Teile habe ich sehr gerne gelesen. Schön geschrieben, innovative Verknüpfung der Erzählstränge… aber dieses Buch. Nach knapp vier Jahren das schlechteste der Reihe. Die Story ist lahm, langweilig und inhaltlich schwach. Ich habe es nach langer Qualen abgebrochen. Nicht empfehlenswert.
Maja Lunde lyckas med Klimatkvartetten gestalta klimatförändringarna så att det berör mig på djupet. Finalen här blir för mig mycket svart, det kommer inte att gå bra för generationerna efter mig. När mina barnbarn är gamla då finns bara spillror av det som vi har idag kvar. Borde vara obligatorisk läsning för medborgare och makthavare, så att vi alla förstår att vi måste agera nu!
Chciałabym dać wyższą ocenę, ale nie mogę. Bardzo tęskniłam za dwiema-trzema liniami czasowymi, za co pokochałam poprzednie tomy. Fabularnie też nie ma zachwytu, jakoś tak… nie spina mi się postać Tommy’iego. Chyba liczyłam na większą bombę zamykającą kwartet. Pióro Lunde jak zwykle wspaniałe, ale większej miłości tutaj nie ma.
Jag har läst alla föregående böcker i Lundes Klimatkvartett och älskat dem. Trots att de beskriver en värld som är i spillror på grund av klimatförändringarna så har det inte kommit åt mig. Trots att vår världs framtid beskrivs som en dystopi. Jag har njutit av att läsa böckerna, njutit av karaktärerna och språket, dragits med i den dramaturgiska kurvan. Samma sak har jag upplevt när jag läste den här avslutande och fjärde boken.
Men, den här boken kommer åt mig. Berättelsen har ett stråk av hopplöshet som lägger sig som en skavande grå sten i bröstet på mig. Kanske beror det på att barnet på omslaget tittar så uppfordrande på mig varje gång jag ser boken, varje gång jag plockar upp den för att läsa vidare? Kanske beror det på att jag drabbas av den kognitiva dissonansen i att jag, trots att jag läst om extremvärmen i södra Europa och att två av årets sommarmånader haft de högst uppmätta temperaturerna nånsin, känner mig besviken över att jag inte hade en enda dag på stranden, inte en enda dag med mer än 22 grader, under mina nyss avslutade 4 veckors semester i Sverige?
Jag kan inte sätta fingret på exakt vad det är som gör att den här boken kommer åt mig, men jag är glad att den gör det. Boken är, tillsammans med de tre tidigare böckerna, en läsupplevelse jag inte vill vara utan!
"Drømmen om et tre" er den fjerde og avsluttende boken i Maja Lundes ‘Klimakvartetten’. Handlingen utspiller seg i Longyearbyen i år 2110, hvor et hvelv dypt inne i fjellet inneholder verdens frøskatt.
Tommy, en ung gutt som vokser opp i det brutale landskapet på Svalbard, er en del av et lite samfunn som lever i harmoni med naturen og har kuttet all kontakt med omverdenen. Farmoren til Tommy er vokteren av hvelvet.
En katastrofe rammer Longyearbyen og etterlater kun noen få overlevende, inkludert Tommy, hans brødre og farmoren. De er nå blant de få som har tilgang til verdens frøskatt, som verden tidligere trodde var tapt. I en øde og isolert verden må disse seks menneskene håndtere en ny virkelighet og prøve å overleve.
Samtidig følger vi Tao, som lever langt borte og er fanget i sorg over tapet av sin sønn Wei-Wen for tolv år siden. Hun lever i en verden preget av knapphet og utarmet natur, der mange arter har forsvunnet. Alt endrer seg når hun får i oppdrag å lede en ekspedisjon mot nord, med mål om å nå Svalbard og frøhvelvet.
Boken utforsker forholdet mellom foreldre og barn, båndene mellom mennesker, og vår kjærlighet til naturen. Gjennom en sammenveving av fortid, nåtid og fremtid, stiller boken viktige spørsmål som dagens samfunn strever med å besvare: Hvordan ble mennesket den arten som forandret alt? Er vi berettiget til å være herre over naturen? Og er vi selv en truet art?
Med sin evne til å skape en dypt reflekterende og tankevekkende historie, utfordrer Maja Lunde leserne til å reflektere over vårt ansvar for naturen og konsekvensene av våre valg. Selv om boken har en klar dystopisk tone og en klam, guffen og til tider klaustrofobisk atmosfære, kan denne ubehagelige følelsen være utfordrende å lese fordi den fort kan tyngde deg ned og gjøre deg alt for nedstemt.
Selv om boken ikke klarte å engasjere meg nok på grunn av dens alt for klaustrofobiske og ubehagelige historie, er den en lesverdig roman for de som er interessert i miljøtematikk.
Diese Review hier will versuchen, gleichzeitig meinen Eindruck der gesamten Reihe zusammenzufassen. Der vierte Teil selbst las sich durch die etwas vordergründigere Spannung sehr gut weg und auch der Schauplatz am Nordpol war überragend faszinierend und neu. Ich bin nach wie vor dankbar, dass eine Autorin, die so viel Aufmerksamkeit, so ein gigantisches Publikum hat, sich dafür entscheidet, über die Klimakatastrophe zu schreiben, und damit vielleicht Leute erreicht und größere Aufmerksamkeit erzeugt. Insgesamt war ich trotzdem in jedem Teil etwas enttäuscht davon, wie oberflächlich das jeweils gewählte Thema blieb. Natürlich ist es logisch, sich in einem fiktiven Werk auf die Figuren zu fokussieren, aber mit fortschreitender Zeit hatte ich Schwierigkeiten, die erdachte Zukunftsvision ernst zu nehmen, da es meiner Meinung nach inkonsequent wurde. Trotzdem, auch wegen Lundes großem Talent, bereue ich es nicht, mich dem 2000 Seiten Epos zugewendet zu haben.
I had big hopes from this last volume of Maja’s climate quartet, unfortunately I was left unsatisfied. Little action for almost 600 pages, unilateral and shallow characters and not too much of depth. The only story which stayed with me was of the scientists who starved to death during the siege of Leningrad, while preserving a valuable seed bank. And this was more the merit of the story itself, than of Maja.
This entire review has been hidden because of spoilers.
Będę uczciwa - długo odkładałam zakończenie tego kwartetu, ponieważ te książki były w mojej ocenie takie na dwie, trzy gwiazdki. Nie byłam jakoś szczególnie zainteresowana "Snem o drzewie", ale chcę po prostu zamknąć tę serię raz na zawsze i już do tego nie wracać.
Były pszczoły, była woda, do tego gatunki zagrożone wyginięciem, a teraz rośliny. Spodziewałam się co zastanę w środku, ponieważ autorka zmienia tematykę, ale trzon wszystkich czterech książek zostaje dosłownie taki sam. Dotychczas autorka dzieliła akcję na dwie lub trzy linie czasowe. Problem z "Snem" jest taki, że w opisie mamy trzy linie czasowe, ale okazuje się, że w środku dominują dwie linie - ta z 2045 roku oraz ta z 2110 roku. Gdzie jest ta z 1940? A schowana jest między między wierszami jako historyjka. Uważam, że to duża strata dla książki, bo właśnie najbardziej czekałam na historię botanika Wawiłowa, nawet z uwagi na okres oraz miejsce (Leningrad) w jakim jest umiejscowiona, a ona została sprowadzona do maksymalnego minimum i zaserwowana nam w taki sposób, że nawet tu straciłam zaangażowanie. Tak jak przy poprzednich częściach kwartetu cała książka przypomina sinusoidę - mamy angażujące do granic możliwości fragmenty, a potem kompletny spadek i człowiek najchętniej by przeleciał wzrokiem po tekście, łowiąc co ciekawsze akapity. Standardowo już autorka tworzy takie dwa przewodnie tematy w swoich książkach - pierwsze dotyczy ekologii, natury, konsekwencji działalności ludzkiej, a w drugiej historię o ludziach oraz tym jak odnajdują się w tym wszystkim, kiedy już jest za późno, by niektóre rzeczy naprawić. Szczerze mówiąc po cichu liczyłam na to, że w tym ostatnim tomie kwartetu przy końcówce nastąpi coś takiego wow, ale nie doczekałam się niczego takiego.
Jeg vipper mellom 4 og 5 stjerner, for syns denne boka var ordentlig bra. Selv om det ikke er en spenningsroman var den vanskelig å legge fra seg. Eneste som trekker ned er den farmorens lange prekener og egentlig alt rundt hennes skikkelig. Ellers top notch og den satte mye følelser i sving. For eksempel miljøengasjement. Vi kan jo ikke la dette bli fremtiden?
En verdig avslutning på kvartetten. Synes hun skriver bedre gjennom de fire bøkene. Men bøkene levner lite tro på vår fremtid på denne jorden. Det er en tung, trist tone gjennom fortellingen. Vakker og sår på samme tid. Kvartetten burde vært obligatorisk lesing i skolen.
Nachdem "die letzten ihrer Art" eins meiner absoluten Highlights letztes Jahe war, hat mich dieser Teil im Klimaquartett nicht so abgeholt. Die Charaktere sind für mich sehr distant geblieben und dadurch, dass das Ende vorweggenommen wird, baute sich keine Spannung auf.
Planeta se transforma sub actiunea distrugatoare a oamenilor! Suntem in anul 2110, unde tot ce stii nu mai exista: tari, animale, plante, toate sunt decimate! Totul a fost consumat, secat sau luat in deradere. Omul de azi traieste clipa, traieste naiv si nu se gandeste la cei ce-i vor urma. Totul ni se cuvine, consumam abundent, dar nu pretuim natura si nu-i lasam spatiu si timp sa se refaca! Astfel ajungem la putinii oameni din cartea noastra care au supravietuit calamitatilor naturale, bolilor si foametei. Oameni care redevin primitivi, care invata sa vaneze, sa traiasca cu foarte putin si care pazesc cea mai de pret comoara lasata de omul modern: o banca de seminte! Samanta sau Big Ben-ul, dadatoare de viata, munitie si moneda de schimb este cel mai de pret lucru de pe Pamant. Toata povestea este o lectie despre oameni, familie, fraternitate si o lume noua, rece si confuza. Habar nu aveam ca este ultimul volum dintr-o serie de 4, deci se poate lectura si ca atare. Ma bucur foarte mult ca am ales aceasta carte dintr-o librarie imensa din Oradea! Este cel mai frumos suvenir!
En ok avslutning på klimakvartetten. Synes dessverre denne er den svakeste av de, minst levende, litt platt og kjedelig. Jeg blir liksom ikke overbevist som ved de andre. Aleine vil jeg ikke gi denne mye over 3 stjerner, men jeg trekker den opp for at den reddes av sine forgjengere - og jeg rater med denne serien i sin helhet.
>I made rather heavy weather of this chunkster, and this will be a brief review because dystopias are not really my kind of book. I was tempted to read it by the review by Ann Skea at The Newtown Review of Books, which alerted me to the novel's interesting premise: what becomes of the Global Seed Bank in Norway in centuries to come? The answer is, a bleak future... The novel has a strong moral tone, delivered through Grandmother's (rather tiresome) admonitions to Tommy, who she has designated guardian of the seed bank without telling him much of what he needs to know. This novel is pitched at YA readers, and this is what they also need to know if not up to speed with why the Seed Bank is important, but still...Grandmother's enigmatic persona was overdone, especially her habit of disappearing for lengths of time that worry the children and then refusing to answer questions about where she'd been and what she'd been doing. I never had a grandmother to speak of, but I reckon nine out of ten grandmothers would know that disappearing without warning or explanation was a cruel thing to do to children who had lost their parents and all their friends and neighbours...
Jeg har vært stor fan av de tidligere bøkene i klimakvartetten, men denne ga meg lite rett og slett.
Jeg brukte første halve del av boka på å vurdere om jeg bare skulle DNF, og å irritere meg over tegnsetting. Det sagt så fullførte jeg hele boka i ett strekk, så jeg kan jo ikke påstå jeg hatet den heller akkurat. Men jeg føler det taler mer for hvor sinnsykt nysgjerrig jeg er (mitt behov for å måtte vite hvordan det ender), enn bokas kvalitet. Karakterene og hele historien er så…flat? Jeg føler ikke en dritt for noen av dem, og bakgrunnshistorien burde vært inkorperert litt mer sømløst, og ikke i bl.a oppstyltete foredrag fra farmor. Det ble bare teit. Den har gode partier, for all del. Og det er litt stas at alle bøkene i serien kommer «sammen» i denne, men… Jeg er litt skuffet. Maja Lunde kan bedre enn dette!
Wie immer bei Maja Lunde eine sehr fesselnde, dramatische & gefühlvolle Geschichte. In meinen Augen allerdings nicht das Stärkste Buch von der Reihe. Eher ein Zwischenstück als ein Abschluss, man würde gerne wissen, wie es weiter geht…
Die Queen of offene Enden hat mir wenigstens ein kleines bisschen Frieden gegeben bei diesem Band, halleluja. Irgendwie ein bisschen gruselig, dass ich so obsessed bin mit ihren Klima Distopien, aber sie sind soo gut auch wenn die Geschichten sooo schlimm sind! Diesmal mochte ich auch echt viele Charaktere nicht, aber ihre Eigenarten und Überzeugungen haben sie realistischer gemacht und der Geschichte, die insgesamt sehr trostlos ist, Spannung gegeben. Ich wollte unbedingt weiterlesen, um die vielen Fragezeichen aufzulösen, die am Anfang des Buches stehen. Man ist so verwirrt, aber man taucht dann richtig ein in die Welt von Spitzbergen und ihre Kinder, natürlich auch wegen der tollen Naturbeschreibungen und Wortwendungen.