Åsa hulket fortvilet. Skulle hun miste datteren fordi hun ikke hadde gitt henne de kunnskapene hun trengte? Hadde hun enda en gang handlet feil? Minnene strømmet på. Alle de gangene hun hadde valgt feil vei å gå. Forbannelsen hun hadde lagt rundt Selje, Vindens øye og alle De seende som døde. Grina, Teival ... Åsa rettet seg opp og trakk pusten dypt. Måtte hun gi opp? Nei, aldri om hun kunne gi opp Jorun, sin datter. Aldri! Plutselig rørte Jorun på seg og åpnet øynene. Åsa kjente tårene strømme nedover kinnene. – Mor, hvisket Jorun. – Mor, det var så forferdelig. Noen jaget meg! – Jeg vet det, jenta mi, svarte Åsa mykt. – Men faren er ennå ikke over. Vi må dra herfra umiddelbart. Se så ... reis deg opp, så drar vi tilbake til Rudeng.
Saga Borg är en pseudonym för ett författarkollektiv som för tillfället består av Diane Karlstrom f.d Alfredhsson och Carola Haglund men tidigare har Jesper Svensson medverkat. "Saga Borg" har också gett ut böcker under pseudonymerna Teo Troy och Carol O'Dai.
Efter flere års venten og 22 dages intens læsning har jeg nu nået slutningen på Jarastavens vandring.
Tertors vrede var en bevægende oplevelse på mange måder. Det var den sidste bog i en lang serie, otte bøgers optakt var nu tilendebragt, og slutningen var exceptionel. Det er sjældent, en bog rører mig så meget, at jeg bruger de sidste 140 sider på at græde (lidt mere end 1/4 af bogen). Jeg ville ønske, at flere dele ved slutningen var anderledes, men på sin vis giver det hele god mening.
Hvis jeg kunne, ville jeg have givet denne bog 10 stjerner, men den må nøjes med fem. Jeg sidder nu tilbage med en seriøs omgang book blues, og jeg ville ønske, jeg kunne tage en bog 10 ned fra hylden. Al min kærlighed til denne serie! <3 <3 <3 <3
Det er altid svært at skrive en kamp - omend den er magisk eller ej. Man skal ikke gøre den for detaljeret, så læseren har svært ved at følge med. Eller for overfladisk, så man slet ikke får noget ud af den. Her virker kampen detaljeret, dog utilfredsstillende. Man kan mærke at bogen er den sidste, og forfatteren ønsker at langt om længe afslutte historien.
Slutningen i sig selv er en overraskelse der skærer i hjertet. Jeg kan ikke helt finde ud af om jeg kan lide den eller ej. Den er tragisk, realistisk og mærkeligt åben. Man ender med at sidde med en følelse af tomhed. Efter så mange bøger, kunne denne godt have været bedre.
Detta är en typisk slutstridsbok. Själva striden beskrivs bra, det är svårt att ha ihjäl terternas män då de badat i Livets källa och därigenom kan hela sig själva, så länge deras huvuden inte huggits av. Siri, Ional, Jorun, Dana och alla de andra kämpar, alla är de villiga att offra allt. Och så sker för så många... Slutet lämnar öppet för en fortsättning, men jag vet inte om det är något jag skulle läsa. Ofta är det bättre med ett ordentligt avslut och låta fantasin få ta vid.