Med Sigurd Jorsalfares død i 1130 startet en blodig tid i Norden. Kampen om tronstolene utartet til en underlig stollek der vinneren var sikret en snarlig død. Den dødelige leken ble iakttatt av en kvinne som kjente reglene godt. Som arving etter den svenske kongen var hun selv en brikke i spillet om kongemakt. Men hun var også en spiller.
Ingerid Ragnvaldsdatter ble dronning i Norge da hun giftet seg med kong Harald Gille. Da han ble drept to år senere, fikk hun sønnen valgt til konge, sammen med halvbroren. Inntil barnekongene ble myndige, lå kongemakten i andres hender. Hvilke?
Kildene hvisker lavt om dronning Ingerid, men språket skjuler henne. Som navet i en krets av lendmenn forsvinner hun ut av språket og historien. Det samme gjør denne voldelige tidens fredelige sider. Sverdene får vi se, men mennenes politiske sfære hadde også en spinneside, der allianser ble inngått, byggverk reiste seg og lover vedtatt. Lover om å la sverdene hvile når man valgte konge.
Sporene etter dette arbeidet er der likevel. De avdekker hva de kjempet for, sverddragerne rundt tronstolene. Og de avdekker Ingerid Ragnvaldsdatters historie.
Vi befinner oss på 1100-tallet og blir med denne boken skjenket et dypdykk i sagatekstene av en svært skrivekyndig forfatter. Ingerid Ragnvaldsdatter er nesten usynlig i disse sagatekstene, men hun finnes i korte setninger og antydninger. Med dette blir det bygget et puslespill og rekker av resonnementer som gjør Ingerid til en innflytelsesrik kvinne blant mennene som stjal sagaskrivernes oppmerksomhet.
Ingerid var gift med mektige menn. Hun manet sine egne sønner og døtre inn i maktens posisjoner. Hun hadde sannsynligvis en finger med i spillet rundt tronfølgeloven fra 1163. Hun var sannsynligvis sentral da kongsmakten bygget nye allianser med kirken. Allianser som ble revet ned da en svindler og tronkrever fra Færøyene, Sverre Sigurdsson, dukket opp på arenaen og, med brutale birkebeinere i ryggen og vold og herjinger, skaffet seg kongsmakten. Det var jo rent artig å lære at Ingerids sønn, Nikolai, stilte seg i spissen for baglerne som ønsket å nedkjempe Sverre. Boken gjorde meg litt glad i baglerne og jeg synes det er urettferdig at det var birkebeinerne som skulle skrive seg inn i historien som så edle at de gav navn til sportslige aktiviteter mellom Rena og Lillehammer. Birkebeinerne må ha vært i besittelse av et kompetent PR-apparat.
Dette er hardcore Game of Thrones fra en tid da mord og lemlestelse var en del av hverdagen for de som søkte makt. Det er strålende lesestoff. Mona Ringvej har en deilig driv i sin fortellestil.
Kjekt at det stadig kjem fleire bøker i denne sjangeren, som eg i all beskjedenheit skriv i sjølv. Konseptet kan oppsummerast som å skildra ei tid gjennom forteljinga om ein person frå denne tida <-> å skildra ein person som det finst lite kjeldemateriale om gjennom å skildra tida hen levde i. Dette er absolutt eit vellukka eksempel på sjangeren - og eit vanskeleg arbeid, for her er det veldig lite direkte kjelder. (Eg tenkte faktisk sjølv ein gong i tida at Ingerid var ein person som det burde skrivast ei bok om, men slo det frå meg som eit håplaust prosjekt for min eigen del.) Det må nødvendigvis skrivast om ein god del anna enn berre om Ingerid, i og med at det er lite kjelder om ho, og særleg i starten blir utfluktene til tider kanskje litt lange. Men frå om lag 100 sider ut, når Ingerid kjem til Noreg og særleg når Harald Gille døyr, fungerer det verkeleg bra. Kjekt òg med små oppklaringar av gamle myter, som at gudstenestene foregjekk på latin - prestane preikte altså på folkespråket! Med alt det dynastiske og alle syskena og halvsyskena er det forståeleg at det kan oppstå feil - at syskenborn ein stad blir kalt tremenningar. Men det er dessverre skjemmande dårleg språkvask, og at så mange trykkleifar har overlevd heilt inn i paperback-utgåva er litt skuffande.
Til tider blir historien virkelig levende, og man kan skimte hvordan Ingerid, som ellers er gjemt bak mennenes sverdslag i kildene, har bidratt til å smi allianser, forsterke makt gjennom samarbeid med kirken i Roma, og å legge strategiske planer for å sikre sine familiemedlemmers plass på Norges trone. Et gedigent og imponerende arbeid.
Dessverre så lider store deler av boken av dårlig og svært repetetiv språk, samt hovedpersonens fravær - naturlig på en måte, i og med at det finnes lite om henne i kildene - men irriterende for en bok som så tydelig ønsker å fokusere på henne. Deler av boken føles tvunget, og som at Ringvej har kjempa hardt for å nå nok sider til å gjøre en bok utav det hele.