Livet til hovudpersonen, Enok Hòve, er alt anna enn fredfylt. Han gruvlar natt og dag, strir med Vårherre, piner seg sjølv og familien. Til slutt tek angsten heilt over og driv han i døden for eiga hand. Samstundes teiknar boka eit mektig bildet av jær-naturen og fortel mykje om det store omskiftet i økonomi og kultur som reiv opp det gamle, trygge bygdelivet. Boka er ein djuptborande studie i religionspsykologi innafor eit samfunn i omforming.
Norwegian writer Arne Evenson Garborg, born Aadne Eivindsson Garborg, championed the use of Landsmål (now known as Nynorsk, or New Norwegian), as a literary language; he translated the Odyssey into it. He founded the weekly Fedraheim in 1877, in which he urged reforms in many spheres including political, social, religious, agrarian, and linguistic.
His novels are profound and gripping while his essays are clear and insightful. He was never inclined to steer clear of controversy. His work tackled the issues of the day, including the relevance of religion in modern times, the conflicts between national and European identity, and the ability of the common people to actually participate in political processes and decisions.
Like ved bokas slutt kommer hovedpersonen, Enok Hove, med et grufullt utbrudd, hvis fryktinngytende kraft burde stå tydelig for enhver; han kommer nemlig med en dyptfølt klagesang, oppsummert i den smertelige konjunktiv-frasen «Berre einkvan kunne ta Gud ifrå meg!»
Vondt er dette å lese, og det burde det være også for den ikke-troende - og dette ikke bare fordi hele verket er skrevet på den ulidelige Jæren-dialekten i dens tvilsommme glansdager på 1800-tallet. For i dette utbruddet oppgir Enok ikke bare sin kristentro, men selve drivkraften bak alle sine gjerninger, selve beveggrunnen for alt i ham som trekker mot det gode. Her er ikke lenger, som mange mennesker forblindet av sin sneversynte og suffisante holdning til religiøsitet så gjerne liker å tro, religionen og gudsbildet en slags «snarvei» til fred og det som hevdes å være en meningsfylt tilværelse - nei, tvert imot: for Enok Hove gir gudstroen intet annet enn anspor til videre gjerning og stadige kvaler, forårsaket av en menneskeforakt hvori det er nettopp Enok selv som i aller høyeste grad representerer idealtypen «menneske».
Katolikken i meg påpeker at dette er den ekstreme konsekvens av ytterliggående protestantisme, en forkastelse av sakramental frelse og «frelsesvisshet» som nødvendigvis medfører fullstendig uvitenhet og usikkerhet - men den tungsinnede, tvangstanke-pregede og ekstremt, ulidelig og kanskje uhelbredelig kvalefylte teisten i meg ser heller Enok som en skrekkhistorie, en betimelig advarsel for enhver som søker redning (eller «frelse», i religiøs sammenheng), i seg selv og egne gjerninger.
Et blikk inn i sinnet til en mann som sakte rives i sund av søken etter gud og det protestantiske credo der du er din egen samvittighets smed og den eneste som vet hvor langt er godt nok. Poetiske skildringer av liv og landskap utgjør det eneste fredelige punktet boken. Mellom det uendelige landskapet og sinnets fengsel, er det få arkaiske detaljer som distraherer. Boka kjennes relevant for alle mennesker, men kanskje aller helst vi som bor i Norden.
Nei, det er ingen fred å få for Enok Hove, som denne boka handler om. Han tar religiøs selvpisking til et nytt nivå. Han har et nedslående bibelvers klart for alt som skjer i livet, og tror stadig at han blir lokket og lurt av djevelen. Denne psykologiske romanen er faktisk morsom også, selv om Enok er en miserabel type, som burde fått psykiatrisk hjelp om det hadde fantes. Garborg viser fram brytningen mellom gammelt og nytt på 1860-tallets Jæren, og det levende persongalleriet rundt Enok gir boka luft og stemning.
Med sine 160 sider gir den litt samme følelsen som Garman & Worse av Kielland - dette er en krutpaket av en roman, som rommer mye på få sider. Smikk, smikk!
Denne boken var ikke så god som jeg hadde håpet. Jeg plukket den opp fordi den er viden kjent for sin fantastiske skildring av Jærsk natur, men dette druknet fullstendig.
Denne selvbiografiske romanen er basert på Garborgs egen oppvekst, med psykisk syk og sterkt religiøs far som tar sitt eget liv. Enok Hove slår sine barn og tukter sine nærmeste på alle slags vis. Han tror han er Gud, men oppfører seg som en komplett idiot. Det er null sympati å høste hos meg.
4.5 "Utanfor, i Vest, bryt Have paa mot eisju Milir lang laag Sandstrand. Det er sjølve Have. Nordhave breidt og fritt, ukløyvt og utøymt, endelaust. Svartgrønt og salt kjem det i veldig Rulling veltande inn or dei vestlege Himlar, drivi av Storstormane fraa Nordisen og Kanalen, køyrande sine fakskvite Brimhestar fram or Havskodda, so Skumskavlen stend, durande sin djupe Æveheims Orgetone fraa dei ytste Avgrunnar. So støyper detseg mot Strandi og krasar seg sund i kvit Foss, med Dunk og Dỳn og lange Brak, døyande burt i døyvt Dunder. Upp fraa den laage Sandstrandi tøygjer seg eit armt, graatt Land med lyngbrune Bakkar og bleike Myrar, yvi-saatt med Kampestein, trelaust og berrt; avstengt mot Aust med ein lang, laag Fjellgard. Endelaussynest den nakne Hei. Men her og der blaanar ei einsleg Tjønn, som ligg og gror att, eller eitstortstilt Vatn. Her susar Vinden Dag og Natt. Og Graa-vêre ligg laagt yver Viddi, der Haren rømer fraa Stein til Stein og allslags brun og spettut og vill Fugl ligg i løynde Reir og blinkar og blundar. Yvi det heile spanar Himilen seg vid og graa, fraa Fjellgarden til Havs og so vidt ein ser, – det einaste ljose yvi Tilvære. Den hev ein for Augo kvar ein gjeng. Full av Skyir og Storm heng han mest alltid. Stundom sig han aat Jordi og sveiper Lande i Regn og Skodd som i ein Duk. Og det rigner og rigner til Lande fløymer. Her og der uppetter Bakkar og Rés kryp laage Husihop i Smaakrullar som søkjande Livd. I den tette Lufti hildrar deiseg halvt burt, sveiper seg i Torvrøyk og Havdissom i ein Draum; stengde og stille ligg dei burtetter Viddine som Tusseheimar. Rundt Husiskimtar det fram bleike grøne Flekkir av Aaker og Eng som Øyar i Lyngviddi; kvar Bìte og kvar Lepp er avstengd og innlødd med Steingjerde som lange Røysir. I desse Heimane bur Folke. Det er eitsterkt, tungt Folk, som grev seg gjenom Live med Gruvling og Slit, putlar med Jordi og granskar Skrifti, piner Korn av Aur'en og Von av sine Draumar, trur paa Skjelingen og trøyster seg til Gud."
This entire review has been hidden because of spoilers.
En studie i religiøs fanatisme, angst og galskap, ispedd nydelige naturskildringer og drypp av humor.
For Enok er religionen det førende i livet, enten han er inne i perioder av livet der han tror inderlig, prøver å tro, eller prøve å forkaste en tro han ikke lenger vet om han er verdig til å ha. Troen er det grunnleggende, og ikke bare noe overflatisk man pynter seg seg med utad (noe som er tilfelle i f.eks. Hellemyrsfolket, for å nevne en annen tilfeldig valgt naturalistisk romanserie med fokus på religion som jeg har hørt denne uka).
Språket er på én måte rett fram og enkelt. Det er riktignok svært lyrisk, med mye bruk av bokstavrim og blomstrende beskrivelser, men Garborg bruker ingen snirklete og omstendige formuleringer. Setningsoppbygginga føles naturlig, overraskende moderne og nærmest muntlig. Ordtilfanget er derimot såpass uvant at boka allikevel ikke føles spesielt lettlest. Hadde jeg lest boka istedenfor å høre den hadde jeg nok brukt ordboka flittig.
Innleser er Eivin Nilsen Salthe. Han leser svært godt, han leser tydelig og skaper en flott flyt i teksten. Dessverre skiller han lite mellom de forskjellige karakterenes stemmer, så i de heftigste ping-pong-dialogene var til tider vanskelig å skjønne hvem som sa hva.
eg vil ikkje rate denne boka, for sjølv om eg ikkje heilt veit kva eg syns om handlinga i seg sjølv, så er det noko heilt spesielt ved å lese Garborg i Knudaheio og å vite historiane bak forfattaren
Først slet jeg med den. Boka var så tung å komme seg inn i både pga. språket og pga. jeg fikk ikke tak i hva som skjedde eller hvem som var hvem. Men, etter hvert så begynte jeg å skjønne, og jeg begynte å like boka (selv om han fortsatt var litt tung). Las denne i forbindelse med studie, så det er derfor jeg så iherdig fortsatt selv da jeg ville legge den ned, men jeg er glad jeg greide å fullføre den. Sluttscenen er det jeg likte aller best. Jeg synes boka skiller seg ut i fra det andre jeg har lest rundt denne tidsepoken, og det var jo på den tiden mye forandret seg også, så det er vel naturlig. Jeg føler at med litt modernisering kunne denne boka blitt gitt ut i dag. Historien er jo sterkt preget av religion, og det er den som fører til de psykiske problemene i boka, så det er det jeg føler gjør den mer "gammeldags". Boka handler altså om sinnet til Enok og hvordan han forandrer seg igjennom boka. Det er en ganske interessant måte Garborg fremstiller dette på, og enda mer interessant når du vet historien til forfatterens fortid. Det er klare paralleller mellom han og boka. Ellers så ser man tidsånden godt i boka, og det var morsomt å se hvordan tidene forandret seg igjennom boka også, som vi vet fra historien fra før.
Eg fekk meg ein rundtur i Garborgriket denne sumaren, og vart interessert i å sjå korleis han var som forfattar. Sidan Fred var den boka dei fleste nemnte.
Boka fortel historien om Enok Hove, ein gardbrukar på Jæren midt på 1800-talet. Enok er ein dugeleg gardbrukar med fin familie, men han kjem inn i religiøse grublerier. Som mannen i huset er han og den som styrer kva som skal skje og ikkje skje på garden.
Garborg fortel levande om reisa inn i Enok Hoves indre, følelsane hans og korleis det han tenkjer og gjer virkar inn på både Hove sjølv, familien og forholdet mellom dei. Samstundes skildrar Garborg bondelivet på Jæren levande og flott.
Boka er jamnt over tolka som eit forsøk frå Garborg på å skrive seg vekk frå/fortelle om si eiga oppvekst på Garborg-garden. Skal ein legge ei slik tolkning til grunn, må det nok seies at Garborg sin barndom var ytterst vanskeleg. Stor litteratur har det likevel vorte.