Hjartet i skalkeskjulet inneheld ni essays om kunst, litteratur, film, inspirasjon og skrift. Gjennom ei dels personleg, poetologisk undersøking og lesingar av forfattarar og kunstnarar som Edvard Munch, Nikolai Astrup, Mary Ruefle, Claire-Louise Bennett og Andrej Tarkovskij, dreier tekstane kring litterære transformasjonspunkt, abstraksjon og realisme, skaping og omskaping. Om Hjartet i skalkeskjulet er ein assosiativ, glimtvis memoar om til dømes å stå til knes i iskald møkk, handlar det også om arbeidet med første person eintal, om dramaturgi og om komikk.
I si tredje essaysamling leverer Gunnhild Øyehaug ein rik, tankeopnande og poetisk refleksjon om litteraturens evne til både fantastisk forvandling, og til fasthalding av noko tenkt, levd og erfart.
Essaysamlingen taler om løst og fast innad kunst, literattur og film. Ho var spennande, men nokon gonger blei innhaldet alt for abstrakt til å la seg forstå. Likevel var skrivemåten gøy og temaa engasjerande.
Underlig utvikling: Øyehaug bærer seg selv gjennom visse tema. Struktur: først fremstilling, så undring og mer undring. Eksemplarisk for essayets formsetning: Øyenhaug blander personlige anekdoter og låner fra et bredt kunnskapstre for å levere en utøvelse av viktigheten av å lese og tolke ting nøyere.
Utvalg:
“Einannan” (Om å lese), begynner med: “No skal eg fortelje ei historie”, og dreier seg om litteraturens påvirkende, formende kraft. Øyehaug gjenforteller det året hun først leste klassikerne etter å bare ha lest kiosklitteratur. Deretter på vandring: vi får vite om poesien til Mary Ruefle og den beste teksten om sex Øyenhaug noen gang har lest. Øyehaugs studietid ved Universitetet i Bergen, hvor hun ruminerer over en påverknadsangst knyttet til komplett originalitet, og Harold Blooms The Anxiety of Influence. Og om gjengående motiver og etymologien til ordet “Skalkeskjul”.
I “Kvinna: eit oppgjer” forvandles Øyehaug til en robot og med utgangspunktet i en piktografisk virkelighetsoppfatning gjør hun opprør med den litteraturhistoriske tolkningen av Munchs “Kvinnen i tre stadier”.
Videre blir maleriene til Nikolai Astrup og Andrej Tarkovskijs “Speil” reflektert over.
Det virkelige glir over i det uvirkelige, og det uvirkelige gli over i det virkelige.