Anleggsprosa består av en serie prosastykker og ett dikt, med presise observasjoner av arbeidet på en byggeplass. Stykkene følger bygget fra de første befaringer og til betongarbeidet er ferdig og arbeidslaget kan dra videre. Prosastykkene handler om arbeid, om samhold, om arbeidernes hverdag, deres lengsler og håp - alt fortalt med stor ømhet og byggfaglig innsikt.
«Det er å stå opp halv seks 230 dager i året. Det er de tørre brødskivene. Det er å ta på seg fuktig yttertøy og hjelmen som gnager merker i pannen. Å ikke kunne få være hjemme hos henne når alt hun vil er å sove. Det er å bruke de samme materialene igjen og igjen. Snekre dem sammen. Rive dem fra hverandre. Komme til hus og gå fra hus. Kjenne vekten av spikerbeltet og verktøyet som dunker mot lårene.»
Tina Åmodt er født i 1985 på Askøy og bosatt i Oslo. Hun debuterte som forfatter i 2010 med Anleggsprosa, som ble mottatt med stor begeistring. Åmodts første roman, Det blir aldri lyst her, kom i 2014, og året etter mottok hun Stig Sæterbakkens minnepris. Hun gjendiktet Athena Farrokhzads Hvitverk til norsk i 2016, og i 2018 utkom Doris. En sjøroman. Tina Åmodt ble tildelt Bokhandelens forfatterstipend i 2019. Den andre moren er Åmodts fjerde bok.
"Anleggsprosa" er, som titlen antyder, kortprosatekster om livet på en byggeplads. Den har sine øjeblikke, men der var også meget i den, jeg ikke kunne lide. Et anmeldercitat fra bagsiden kalder bogen "Original og formfullendt arbeiderprosa om det å bygge hus for menneskene." (Cathrine Krøger, Dagbladet). Jeg er stort set uenig i hele udsagnet: 1) Original? Nej og ja. Jeg har aldrig læst kortprosa om byggepladser, men jeg har læst kortprosa som har indeholdt minutiøse beskrivelser af arbejde. Så jo, byggepladsen er ny. 2) formfuldendt? Tjah. Der er meget formfokus i bogen. Sproget synes at være det vigtigste. Men det kommer ikke ud af det, man i Danmark let nedsættende vil kalde forfatterskolesprog. Det er der mange, der er fan af, tilsyneladende, men mig rører det ikke for alvor. Jeg kan læse det og tænke "det er såkaldt smukt sprog, det fungerer på de præmisser" men jeg er dybest set ligeglad, og efterlades uberørt og uinteresseret. 3) arbejderprosa? Igen: tjoh. Prosa om at arbejde. Prosa om at være arbejder. Men jeg tvivler på at mange arbejdere vil læse bogen og føle at den afspejler dem og deres virkelighed. Forfatterskoleprosa, akademikerprosa om arbejdere er måske mere præcist. 4) Om det at bygge huse til mennesker? Det er der nogle overvejelser om i bogen, men der er også "det er en vane, vi kom hit fra en annen jobb, et boligfundament med garasje, eller var det et basseng, eller var det en mur? Et gammelt projekt viker alltid for det nye. Vi skifter ut tegninger og arbeidsmengde, men ikke måten vi tenker på." (side 20, "UTSTYR").
Jeg er i teorien fan af Anleggsprosa. Jeg ville så gerne have læst en bog med kortprosa om en byggeplads, som var vedkommende og ikke forceret og kunstlet i sproget. Jeg er også personligt farvet: min far er håndværker, og jeg ville gerne se historier som minder om hans, fortalt litterært uden at forfalde til en sentimental socialrealisme. Anleggsprosa befinder sig bare for meget i den anden grøft: sproget gør at jeg er ligeglad og tænker mere "det her er en bog af en som har gået på en forfatterskole" end jeg tænker "det her er poetisk fortættede beskrivelser af en byggeplads og arbejderne på den".
Hvad angår de stjerner jeg har givet den: Jeg ville gerne have givet den 2½ stjerne. Det kan man bare ikke. Da jeg holdt musen over to stjerner, kom en hjælpebeskrivelse frem "it was ok". Og så var den sag afgjort. Bogen er ok. Jeg er ikke fan, men jeg hader den absolut heller ikke. Der var karakterer, situationer, endda hele kapitler med sprog og det hele, som jeg var glad for og interesseret i, men hvis jeg havde været redaktør havde jeg sagt "Det her er en glimrende idé. Gå hjem og skriv om, og skriv så om igen." Jeg synes det er synd at bogen ikke lykkedes for mig, for det ville ikke have krævet så meget andet end en anden stil.
Nøktern. Konkret. Så detaljert at jeg nå vet hvordan arbeidet til en forskalingssnekker ser ut. Terningkast fem for research og vokablular. Det som trekker ned er at dette bare blir et stillbilde, en tilsynelatende virtuos øvelse på en skriveskole. Fint at hun vet hva alt på en byggeplass heter, men hva vil hun med dette? Åmodt har heldigvis utviklet seg, noe hennes andre bok viser.
Flott stuttprosa som er skriven so fantastisk enkelt men do so bra og flott. Eit lite innsyn i korleis livet på ein byggjeplass er. Språket er ogso godt.